hvor mye skal velferdsstaten bestemme over privatlivet?

Velferdsstaten har sine gode sider, men...

fører til at førstegangsfødsel utsettes

fører til at potensielle mødre må jobbe med noe før de kan få unger for å få god økonomisk uttelling.

fører til at Staten bestemmer når du er sjuk, om sjukdommen er akseptert og når du er frisk igjen(og dette bruker legene masse tid på).

fører til en masse kompliserte ordninger, som egentlig alle handler om det samme: livsopphold til folk i vanskelige situasjoner. De ulike økonomiske aspektene vil folk ha ulik mulighet til å tilpasse seg, og det kan føre til urettferdigere fordeling.

fører til at barnehaveoppdragelse subsidieres framfor annen oppdragelse.

fører til at én arbeidsløs får mer enn en annen, enda begge er like arbeidsløse.

fører til at arbeidsgiverne ikke bare kan få arbeidshjelp, men også må involveres i helse-og familielivet til den enkelte, noe som egentlig bør høre privatlivet til, og arbeidskjøper ikke burde trenge å vite  eller bekymre seg for mye om.

fører til at sjuke vanskeligere får jobb, fordi det kan øke arbeidskjøper sine kostnader, uten at hverken den sjuke eller arbeidskjøper er skyld i det, Staten sine regler fører til dette.

Jeg er helt enig i velferdsstatens intensjoner om at vi må hjelpe hverandre. Men det fører til for stor påvirkning av privatlivet, syns jeg....

Kan en endre noe av dette? Lik lønn for likt arbeid er et grunnleggende prinsipp. En unge er en unge, og bør gi samme økonomiske uttelling uansett tidspunkt.

Hvorfor skal en få bedre betalt for å være sjuk det første året, enn senere? Hvorfor kan en person klare seg på uføretrygd et helt liv, men en ansatt som er forkjøla 2 dager må ha mye mer pr. dag?

Om folk kunne betale mindre skatt og få bedre styring over eget liv ville det kanskje være bra. Staten er til for folket, ikke motsatt. En ville på denne måten kanskje få større økonomiske svingninger i inntektene, men om en uansett har ordninger som sikrer livsopphold, trur jeg en kunne sløyfe mye av det andre. Folk kunne da sjøl disponere mer av inntekta, og arbeidslivet kunne handle mer om det det er: tjenester utført mot betaling.

Staten utfører egentlig mye av det Gud ber oss å gjøre mot hverandre: Ta oss av sjuke og fattige osv. Staten har store inntekter og muligheter for å gjøre det. Men mye kommer gjennom skatten, så med mindre skatt ville kanskje private organisasjoner få større frihet til å hjelpe vanskeligstilte.

Jeg ønsker det samme resultatet som velferdsstaten er ment å gi. Men skal Staten bestemme hva som er gode formål og metoder, eller burde vi som private ha større påvirkning gjennom å disponere mer av inntekta sjøl og støtte dem vi vil?

Problema vi ser i Nav der mange ser at folk betaler inn skatt, men når noen trenger noe hjelp er systemet ofte en stor byrde(som et forsikringsselskap, bare verre). Dette er en trussel mot velferdsstatsystemet, og blant grunnene til at jeg lurer på om ikke enkelte ytelser burde reduseres mot at folk fikk større frihet i forhold til staten og arbeidskjøpere.

Ingen enkel diskusjon, men interessant.