Verdidebatt

Empatibegrepet

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I rettssaken mot Breivik var filosofen Øverenget innkalt av forsvaret som sakkyndig vitne. Dette sakkyndige vitnet hadde etter mitt skjønn et svært relevant "foredrag" om den moralfilosofiske betydningen av begreper som autonomi, ansvarlighet og tilregnelighet ,begreper som har en  innbyrdes avhengighet av hverandre. Han er det første vitnet som kan sies å ha berørt direkte det som er kjernen i det denne rettssaken dreier seg om, var/er Breivik tilregnelig eller ikke? Kan han sies å være ansvarlig (tilregnes ansvar)? Og han argumenterte ut fra et moralfilosofisk perspektiv, et perspektiv som er kilde for vår oppfattelse av rett og galt. Han har jo som kjent vært en av dem som har kritisert den første psykiatrierklæringen ut fra en sterk uenighet mht. å sykdomsforklare ekstreme, politiske ideologier som f.eks. den Breivik forfekter. Han ytret også i retten idag en kritikk mot at de to første rettpsykiaterne ikke hadde gjort sine observasjoner uavhengig nok av hverandre slik det er nødvendig når man skal fortolke psykologiske fenomener som ikke er direkte observerbare. Andre fenomener som kan observeres, kan si noe om dem ved at obsevatøren fortolker. Og forutsetningen for å tolke mest mulig riktig , er kunnskap om det "feltet" man observerer. Her brukte han en åre i vannet som kan se "brukket" ut, som eksempel. Og han presiserte også hvor viktig det var i en slik vitenskapelig tilnærming, at FLERE observatører kan "se"de samme fenomener i sin tolkning.

At rettspsykiaterne Huseby og Sørheim ikke har vektlagt Breiviks politiske ekstremisme , at de så og si ikke har hatt særlig kunnskap om den og selv har sagt at kunnskapen om denne lå utenfor deres mandat, er vel det som menigmann sammen med Øverenget reagerer sterkest på. Men Huseby stilte imidlertid Øverenget noen spørsmål om rasjonalitet og fri vilje som var helt sentrale i forhold til tilregnelighetsvurderingen. Huseby ville vite om filosofen Øverenget hadde kunnskaper om hvorvidt et menneske som tenker rasjonelt, altså har sin rasjonalitet i behold, likevel kunne handle "ufritt"? Dette medga Øverenget at sikkert kunne være tilfelle, men at dette ikke var hans kunnskapsfelt.

Men en ting er hvorvidt Breivik var/er tilregnelig. Det er likevel mange som undrer seg over "hva det er i veien" med dette mennesket som har drept alle disse ungdommene og kan sitte der i rettssalen og virke uberørt av dette faktum, men begynne å gråte ved tanke på sin egen lidelse. Som f. eks. i de første rettsdager da Breivik ble synlig berørt og på gråten da det var snakk om alt han selv hadde måttet gjennomgå forut for denne "aksjonen". I forhold til denne undringen mener jeg begrepet empati, men også begrepet sympati , og forståelsen av hva som ligger i disse, er sentralt.

Hvordan empatibegrepet og sympatibegrepet som er to forskjellige begrep, dvs. har ulikt innhold slik jeg oppfatter det, blir oppfattet både av lek og lærd, er altså ulikt min egen oppfatning. Det er godt mulig at disse begrep har skiftet innhold siden jeg lærte om dem. Imidlertid mener jeg min egen forståelse (den er hentet fra forskningsbasert litteratur omkring temaet) er en bedre forklaring av begrepenes betydning enn den som brukes av de fleste aktørene i Breivik- rettssaken, slik jeg oppfatter det. Det virker på meg som at de fleste legger til grunn at dersom en person har empati, så vil han ha medlidenhet med andre og helst unngå å gjøre dem noe ondt. Slik brukes vel empatibegrepet i manges dagligtale. Man sier særlig at en person synes å mangle empati når man mener at en person ikke synes å ha særlig medfølelse med andre mennesker og deres lidelser. Man snakker faktisk også om empatisvikt når profesjonelle omsorgsutøvere viser liten medfølelse med pasienter eller klienter.  I forhold til dagens vitne argumenterte han for at man hadde sett at mennesker kunne ha empati med f.eks. kone og barn, mens de samtidig  ikke hadde det med f.eks. politiske fiender.  For mange er begrepet empati tydeligvis synonymt med begrepet sympati. Jeg vil her redegjøre for hvordan jeg forstår disse begrepene.

Slik jeg har lært angående innholdet i begrepet empati, så er det et menneskes evner til å forstå en annens sinnstilstand eller føleser, og å være seg bevisst at dette er den andre personens "eiendom", ikke ens egen. Denne evnen mener man delvis er medfødt, men selvfølgelig også avhengig av erfaringer og bevissthet om eget følelsesliv. Til en viss grad er uttrykket "på seg selv kjenner man andre", et uttrykk for hva som ligger i begrepet empati.

Det er faktisk mye som tyder på at dem som blir erklært som sosiopater, har en gjennomsnittlig BEDRE evne enn andre mennesker til denne innlevelsen (forståelsen), men bruker den i egne selviske målsettinger, altså at de ser på andre mennesker kun som midler til å nå egne mål. En slik bruk av sin empatievne ga vel Breivik uttrykk for da han i retten forklarte at han hadde ropt høyt til dem som svømte for livet for å demoralisere dem.

Det er kjent at  "grupper" av mennesker kan mangle evne til empati i så stor grad at de blir  "sosialt handikappede", slik som f.eks. de med Asperger syndrom.

I retten idag har Øverenget hevdet at empati er en evne man så og si kan slå av og på i forhold til sine medmennesker.

Finnes det andre forklaringer på hva som skjer eller hva en terrorist som Breivik kan mangle av menneskelige evner enn mangel på empati? Jeg mener det. For meg er empati en rent kognitiv evne som mennesker besitter i større eller mindre grad, sannsynligvis avhengig av hvor god "kontakten" med eget følelsesliv er, og refleksjoner over hva sinnstilstander og følelser har av betydning i eget liv. Derimot er sympatibegrepet helt sentralt som en påfølgende følelsestilstand hos en selv når en blir bevisst andre menneskers vanskelige situasjon ved egen empati med dem. I mine øyne er det denne mangelen på sympati (følelse) det som mangler ved mennesker som med kaldt blod kan drepe uskyldige på den mest bestialske måte.

Et annet ord for denne sympatifølelsen, er medfølelse. Det ligger altså i ordet at man "føler med" den man har brukt sine empatiske evner henimot slik at man har fått  forståelse for den andres lidelse. Empatiske evner (forståelsen)er forutsetningen for at  man føler med (har medfølelse med den andre), men empatisk forståelse bevirker ikke alltid at den som forstår en annens lidelser vil være medfølende til disse. Det er gjerne på dette punktet sosiopaten avviker fra det moralsk modne mennesket. Sosiopater synes faktisk å mangle denne evnen til å la seg berøre av andres lidelse for den andres skyld,og å la seg berøre på en slik måte at en ønsker å hjelpe den ANDRE i hans lidelse.

Sosiopater  berøres derimot ikke rent sjeldent av det som kan sies å være sentimentalitet, dvs. ens egne såre følelser som kan vekkes ved å "forstå" andres lidelse. Mao. man er selvsentrert og "ser bort" fra den andres lidelse og konsenterer seg om hva innsikten i den andres lidelse  kan bety for en selv. Her vil jeg minne om Breiviks kommentar etter å ha hørt på mange vitnemål av terrorofrene fra Utøya. Han var opptatt av at alle deres vitneprov gjorde ham selv nesten mentalt syk!!

Dette fenomenet har vi alle sett når en hel verden sørger og gråter ved f.eks. prinsesse Dianas død som de færreste av oss fikk møte. Gråten og sorgen kan likesågodt være et uttrykk for de sørgendes sentimentalitet, at hennes tragiske skjebne vekket til livet sørgelige erfaringer i eget liv. Og da blir det faktisk forståelig på en helt annen måte at noen av nazistenes verste bødler med grove forbrytelser mot menneskeheten på sin CV (samvittighet blir i denne sammenheng et meningsløst ord å bruke) , kunne være såkalt "forbilledlige foreldre og ektemenn". De manglet sannsynligvis medfølelse med andre, men var desto mere sentimentale, noe deres nærmeste som ikke uvanlig blir ansett som "forlengelsen" av en selv hos slike mennesker, mistolket som ekte omsorg.

Medlidenheten med andre menneskers lidelse, kommer fra den moralske utviklingen av personligheten. Hvordan denne foregår i menneskers liv, er det skrevet lange avhandlinger om. Alt fra Platon til noe nyere teorier av f.eks Kolberg og Gilligan og mange, mange flere. Forskjellen på de to sistnevnte er hvor stor betydning de tillegger den kulturen en person vokser opp i om personen blir moralsk moden i psykologisk forstand eller ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt