Forskeren og politikeren Frank Aarebrot, en levende selvmotsigelse

Forskeren Frank Aarebrot er medlem i AP og æresmedlem i AUF. I rettsaken mot terroristen Breivik avviser forsker Frank Aarebrot at norske journalister generelt eller spesielt lar fokus, saksvinklinger, spørsmål, vektlegginger, og valg av intervjuobjekter farvelegges av sine politiske standpunkter. Aarebrots egen forskning viser fra år til år at norske journalister hovedsaklig har sin tilhørighet på den politiske venstresiden. Det er dessverre en kjennsgjerning at den norske journalismen er preget av venstresidens politiske sympatier og antipatier. Der alle tenker noen lunde likt, tenker få mye, og det er nettopp i slike miljøer hvor de fleste går i takt viktig å opprettholde troen på egen faglig integritet. Men journalister og forskeren Aarebrot er OGSÅ mennesker: Journalistene generelt, og Aarebrot spesielt, tolker forskningsmaterialet naturlig nok slik at deres faglige integritet ikke rammes av forskingens konklusjoner.

Dessverre så illustrerer Aarebrot selv tragikomisk nok (!) poenget gjennom sin forklaring i rettsaken, fremfor å forholdet seg adekvat til saksforhold og spørsmålet. Norske journalister oppfatter selvsagt virkeligheten i tråd med det paradigme som definerer nettopp den virkeligheten de er i. Det journalistens persepsjoner og iaktagelse mottar blir selvsagt tolket og dermed forsøkt forstått ut fra de rammer man allerede har. Man gjenkjenner altså det man allerede mener å forstå, slik bekreftes den hermeneutiske sirkel. Aarebrots teorier (som langt på vei deles av de andre journalistene) om faglig integritet og journalistiske frie tenkning er altså selvsagt allerede et ledd i hans tankestrukturer: Han glemmer at han ikke bare må forholde seg som tenkende subjekt, men at han også må forholde seg fritt tenkende til at han er et tenkende subjekt.