Verdidebatt

Om absolutt ytringsfrihet

Som ytringsfrihetsfundamentalist synes jeg de aller, aller fleste meninger skal få slippe til i offentligheten. Eneste unntagelse bør være direkte oppfordringer til vold mot annerledes tenkende.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har med årene fått en viss erfaring. På 1960-tallet en gang skrev Anders Lange i Hundeavisen at han ikke skjønte hva man skulle med Mette Janssons seksualopplysningsprogrammer i fjernsynet når man så mitt skjeggete kontrafei i Dagsrevyen. Han kalte meg blant annet «bantuvenn», «niggerelsker» og «kommunist».  Dagbladet ville straks ha meg til å reise injuriesak mot Lange, hvilket jeg prompte avslo.

Senere er jeg på nettsidene, som kan bli en meningskloakk, blitt omtalt som «jødef…», «kryptojøde», «muslimelsker», «niggervenn» og «sigøyner». Jeg har i følge mange av disse skrik fra samfunnets bakgårder ikke livets rett.

Ikke sensur. Men jeg har aldri vært inne på at disse ytringer skulle sensureres bort eller at jeg skulle belaste domstolene med å reise injuriesak. Jeg har i motsetning til mange som ytrer seg så feiende flott, konkret erfaring med terror som var rettet mot meg og min familie. Hvorfor fikk jeg ikke den støtte jeg da burde ha fått fra kolleger i mediene? En profilert TV-mann mente til og med at jeg måtte være jøde og fortjente ikke bedre.

Støtten kom spontant fra kirker og religiøse samfunn som tok oss med i sine bønner og fra enkeltpersoner som skrev brev og sendte blomster. En fjellbonde kom til vårt hjem med en sekk med vilt, som vi kunne nyte etter at Secret Service hadde kontrollert innholdet nøye. Det varmet våre hjerter.

Min overbevisning om at ytringsfriheten må være absolutt, gjør at jeg mener også ekstreme holdninger må få komme frem. Og så skal de møtes med kunnskaper og engasjement. Massemorderen Breiviks forvridde anskuelser deles av flere enn vi tror. Derfor må de hele tiden eksponeres og møtes med fakta.

Ikke farlige.  Det er for eksempel ikke noe faktisk grunnlag for å hevde at Europa islamiseres, likeså lite som at muslimer flest er intolerante og voldelige. Jeg har bodd i muslimske land og har en helt annen erfaring enn at de er farlige og fiendtlige.

Men samtidig vil jeg påberope meg retten til å ta avstand ikke bare fra diskriminerende og voldelige islamister, men også de velmenende og godtroende som unnskylder og bortforklarer hva de står for. For meg er det et tankekors at så mange norske feminister og andre venstreradikale kvinner ikke solidariserer seg med de flotte og modige muslimske jenter som trosser imamene. Islamister må gjerne få hevde at Koranen tillater fire koner, avstraffelse av ektefeller og dødsstraff for både voldtatte kvinner og homofile. Men da må de avsløres i all offentlighet som de voldelige overgripere de er.

Jeg forstår ikke hvordan Tariq Ramadan, som er «en svigermors drøm», forsvares av så mange radikale kvinner, til tross for at det er påvist, ikke minst av muslimske filosofer og forfattere, at han taler med to tunger.

Myrder. Motstandere av abort uansett omstendighetene må få komme med sine meninger og gjerne demonstrere på en måte som virker støtende på mange, men det må samtidig avsløres at de i mange land, blant annet USA, myrder til fordel for ufødt liv. Jeg har ingen problemer med å akseptere at det ekstreme amerikanske «Christian Right» støttes av nordmenn. Men det skal heller ikke glemmes at i USA tillates genmanipulering som de aller fleste europeiske land er imot.

Jeg er prinsipielt imot en statskirke, men registrerer at noen ønsker seg en statskirke dominert av «rettroende». Folk må gjerne hevde at veien til helvete er brolagt med sekularisme, men da må de møtes med den faktiske informasjon at de fleste steder er et sekularisert samfunn den beste garanti for religionsfrihet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt