Asbjørn Kvalbein

65

Tosom eller singel?

Publisert: 17. apr 2009

Mange enslige drømmer om å få seg en ektefelle. For noen gifte kan det være motsatt: De misunner de enslige for at de har så stor frihet.

Ikke misforstå. Jeg har vært gift i 40 år og er takknemlig. Men jeg innser at vi gifte ofte kan mangle empati for de ugifte. Derfor denne betraktningen.

Hva er enklest: Å leve to sammen, eller som singel? Den kloke kristne legen Paul Tournier skrev: «Sannheten er at livet uansett er vanskelig, hva enten en er gift eller ikke.» Derfor gjør vi klokt i å slutte fred med det kallet og den standen som Herren har ledet oss inn i.
 
Mange betydelige skikkelser i kirkehistorien var enslige. Frans av Assisi, Thomas Aquinas, Jean d’Arc, Teresa fra Avila, Thomas à Kempis, Bernhard av Clairvaux. I nyere tid har vi den tyske martyren fra andre verdenskrig, Dietrich Bonhoeffer. Forfatteren C.S. Lewis var ungkar det meste av livet, men giftet seg 57 år gammel, for å bli enkemann bare fire år senere. En av de kristne forkynnerne som har betydd aller mest på verdensplan på slutten av 1900-tallet, var John Stott, ungkar med en enkel byleilighet i London sentrum.
 
Jeg har lest om en kvinne som hadde vært enslig i mange år. Så kom en mann på banen og fridde til henne, og hun sa ja. Men det ble en større revolusjon enn hun hadde ventet. Før kunne hun dra dit hun ville, og gjøre det hun hadde lyst til. Alt i hjemmet hennes var ordnet slik hun ville ha det. På badet sto alt på rett plass. Hun kunne legge seg når hun ville, og stå opp når hun ville. Hun laget i stand det hun ønsket å spise uten å tenke på andres behov. Huset var stille så hun kunne lese Bibelen, be og synge akkurat som hun ønsket. Når hun fikk oppdrag i forsamlingen hun var medlem i, fantes det knapt noe som kunne hindre henne i å gjøre det i rette tid.
 
Alt dette forandret seg da hun ble gift. Senere sa hun: «Jeg tilpasset meg etter hvert, og jeg er veldig glad i mannen min. Jeg tror det var Guds vilje at jeg skulle gifte meg. Men jeg måtte si fra meg en rekke fordeler, og jeg savner ofte å være singel. Jeg hadde mer frihet til å tjene Herren som enslig enn jeg har nå.»
 
Hva er best – å være gift eller enslig? Kan vi svare: Begge deler? Gud leder oss alle forskjellig, og det er fordeler og ulemper med alle ting. Jesus var aldri gift. Apostelen Paulus levde også som singel, og han skrev: «Helst ville jeg at alle mennesker var som jeg selv. Men hver har sin egen nådegave fra Gud, en slik og en annen slik.»
 
Det er i samsvar med Guds vilje at de fleste skal gifte seg og få barn. Ved skapelsen velsignet Gud de første menneskene og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden.» Slekt skal følge slekters gang.

Men det kan også være et kall å leve enslig. Ja, mange er trygge nok til å si: «Det er ikke noe problem, det er en gave å være singel.» En enslig sa: «Måltider skal være en glede, enten man er to eller én. Som enslig legger jeg nå større vekt på enn før, å være en god kokk. Jeg er fri til å eksperimentere for meg selv eller sammen med vennene mine. Jeg har tid og penger til å ta imot gjester rundt middagsbordet, og det hadde jeg ikke hatt om jeg skulle lage mat til en familie tre ganger om dagen.»

Alt i alt: Finn din rolle, og ha fred i ditt kall som gift eller enslig.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Margit Hunemo

16 innlegg  26 kommentarer

Eit velsigna liv

Publisert rundt 12 år siden

Du let deg stadig utfordre, Kvalbein! Det er viktig for meg å understreke at eit liv utan ein medvandrar nødvendigvis ikkje er eit fattig liv! Der er plussar og minusar med det meste. Alt er eit resultat av korleis vi tek det. Det eg er oppteken av, er at initiativ ofte ligg på den single. Ei sak er oppgåver og gjeremål. Då har den single "betre og meir ledig tid" enn den gifte. Med omsyn til vennskap med gifte, synest det stundom å vere krevjande byggjearbeid.  Byggjearbeidet må tilpassast familie, arbeid og kyrkje. Det kan fort opplevast at ein ikkje er verdifull nok.

Eg skulle ønskje at vi i kristen samanheng er flinkare til å løfte fram den single som lever slik Bibelen lærer. I ei tid der det meste synest vere normlaust, kan det vere krevjande å leve som single på "gamlemåten".

Og fordi vi alle har bruk for medvandrarar og kurskorrigering, skulle eg ønskje at vennskap med single også blir verdsett av dei tosomme.

Eg undrast stundom om noko av normoppløysinga skuldast at det i for liten grad har vore plass for den single i våre forsamlingar? Single som får lov til å vere single. Ja, til og med single som seier nei til eit mangfald av oppgåver og gjeremål. Men som ønskjer å bare vere, for å høyre til ein stad. Og bli etterlyst om ein blir borte.

Kommentar #2

Olav Andreas Sæther

52 innlegg  188 kommentarer

Takk for at du skriver om dette. Det er et viktig tema.

Publisert rundt 12 år siden

Takk for dette innlegget Asbjørn :)

 

Selv er jeg singel. Ikke veldig aktivt "flørtende", men kanskje...

Etter mye grubling, forsøkt å spørre andre til råds, bønn, etc. har jeg komt til at jeg nok ikke er av de som har nådegaven til enslig stand. Derfor håper jeg at jeg endag finner en.

Samtidig trur jeg det er viktig å holde fram at denne nådegaven finnes. - Det skulle være merkelig om ingen i vår tid har den. Men det høres lite forkynnelse om den.

Ekteskapet er høyt aktet i "kristne kretser", med god grunn. Men jeg føler at forkynnelsen ofte glemmer de som er single/enslige. Både de som er det ufrivillig og som savner en og de som trives som single og som kanksje har denne nådegaven, trenger å føle seg sett og verdsatt, som den de er, i forsamlingslivet.

 

Det var en lengre debatt om dette på de gamle debattsidene til Vårt Land. Kanskje på tide å blåse litt liv i den igjen, for jeg mener dette er et viktig tema.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere