Pål Georg Nyhagen

221

Kirkens identiteskrise er selvforskyldt

DnK har bortdefinert seg selv i beste mening for å spille en rolle i samfunnet. Så ender det altså med at de ingen rolle spiller: DnK ville tilby folket alt, men står igjen med intet.

Publisert: 25. mai 2012

Pinsen en "glemt" høytid? Tja... Det er selvsagt flere grunner til dette. Det er ikke det eneste som er fordunstet i så måte. Den norske kirkes ledelse og prester får våge å selv bære deler av ansvaret, for frafallet og uvitenheten som har spredd seg: De siste dagene, som så og si alltid tidligere, har avisene skrevet om kirkens engasjement. Men angående miljøvern, klarttalende biskoper kontra SPs Ola Borten Moe som mener at kirken bør snakke mer tydelig om andre vesentlige deler av sitt budskap f.eks. Ingen har skrevet om pinsen, kirkens troslære, evangeliet, etc. Ingen.

Kirkens ledelse og prester har i tråd med den økende individualiseringen sakte, men sikkert forlatt den personlig rettede henvendelse hva angår evangeliet. Den personlige tro og frelse, det personlige Gudsforhold samt individualetikken har blitt plassert i skapet fordi samfunns- og kulturnormene fraber seg personlige budskap og mener bestemt at dette kun er privatsaker. Hvorpå kirken svarer et ydmykt "javel" og heller begynt å vektlegge allmenetiske standpunkter, naturvern og nedrustning.

Slagsiden har blitt så stor at man muligens kan varsle om et kommende forlis?

I og for seg intet galt (!) i et fokus på miljøvern, nedrustning og krigshelvetet her og der, men det har altså skjedd en sakte flytting av fokus fra det essensielle, nemlig omvendelse og tro, til fordel for deler av de frukter som skal kunne synes av nettopp omvendelsen og troen.  Det handler ikke om et enten-eller, men et både-og. Kirken har altså så og si gått over fra å konsentrere seg om evangeliet, som alltid er personlig og kun slik får Liv, fra det å konsentrere seg om røttene og treet...   til det å dyrke enkelte av fruktene. Slik får kirkens ledelse spalteplass og sympati. Men dessverre intet mer.

Verken Jesus, disiplene, personer i kirkehistorien, søkte sympati: Snarere resulterte deres tro og engasjement enkelte ganger i det motsatte, nemlig i antipati og motstand. Dvs evangeliets puls i deres årer, og sannhetskrav resulterte ikke sjeldent først i en viss marginalisering. Men kun for å komme massivt og sant tilbake senere; i tråd med og belivet av Herrens Ånd selv. De våget og ville betale prisen for det å formidle evangeliet belivet av Den Hellge Ånd, for det å marginaliseres. Så viste det seg som før at Gud ikke var avhengig av menneskers maktsymboler, av deres maktstrukturer eller av å bøye seg etter folkets krav.

I dag står stat og kirke med en liten større avstand seg i mellom. Og kirkens folk er redd for å miste innflytelse, makt og posisjoner... (!)

Kirken kan aldri fornyes gjennom å ta til seg det som ligger utenfor: New-age-trender, ny-religiøse dogmer og tro, nye trosvurderinger og metoder gjennom å faktisk avskrive deler av sin bekjennelse, til fordel for mer alternative vurderinger.

Kirken er som treet; det er kun fra røttene den får Liv. Kun gjennom å vende oss mot vår opprinnelse og våre røtter kan vi igjen reellt fornyes fra dagens avveier, og slik forstå hvor vi egentlig er underveis hen.

At Vårt Land etterlyser mer kunnskap, innsikt og tro hva gjelder kristendommen er en konsekvens av at heller ikke den kristne presse er fri fra de samfunnskrefter som har fått etablere seg og dominere de siste 30 - 40 år.

At høytider blir glemt, at de ikke lenger har noen betydning, er også i høyeste grad et resultat av kirkens svakhet og populistiske forkynnelse. Kirkens har vendt kappen etter vinden, og tatt til seg de sosiale- og kulturelle korrekte meninger og holdninger. Kirken har mer eller mindre kommet i en identitetskrise.

Resultatet er ikke at flere søker til tro og kirke, men at likegyldigheten øker: Folk har ikke fått noen impuls som  leder dem til kirke, snarere har de kun fått bekreftet de holdninger og posisjoner de allerede bærer. Men noen kristen tro og kirke trenger folk selvsagt ikke for å opprettholde det de mener: Det eksisterer nemlig allerede en velfungerende diskurs og begreper som godt nok legitimerer deres syn og standpunkter. De trenger ikke kirkens sådanne. De sympatiserer derimot med kirkens meninger, og det blir værende med dét: Fordi kirken speiler dem selv.

Kirken er altså uinteressant, nettopp fordi den ikke griper noen personlig. Det er nettopp her det finnes et klart poeng: Folk flest er oftest ute etter bekreftelser og legitimering - derfor er ensrettingen og den totalitære formen for sublim kontroll, nemlig herskerteknisk bruk av begrepet "toleranse" og "kjærlighet" så gjennombrtydende. Ord som egentlig alltid har vært kirkens lede-ord, har nå blitt kultuelt og sosialt omdefinert og tilpasset ad hoc, for deretter å styre kirken med.

Den norske kirke, og den kristne presse, står dessverre selv som del-årsak og ansvarlig for at folk glemmer og ikke bryr seg, for at folk ikke kommer til tro og kirke, og for at langt flere ikke gifter seg kirkelig lenger. DnK har bortdefinert seg selv i beste mening for å spille en rolle i samfunnet. Så ender det altså med at de ingen rolle spiller: DnK ville tilby folket alt, men står igjen med intet.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere