Verdidebatt

Tar det aldri slutt?

Fortsatt åpne dører for den spekulative karismatikken. Lutherske kristne og IMI-kirken må stilles til ansvar.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tar det aldri slutt?

Har fornuftige og reflekterte kristne (som Vårt lands medarbeidere) pluss en ateistisk aktivist (jeg selv) i løpet av de siste par år oppnådd at den mest spekulative karismatikken har fått mindre rom og anerkjennelse i Norge? Mye kan tyde på det. (Se Jarle Kallestads kommentar om Oase i VL 25.5.) Men jeg føler meg ikke trygg. Når Normisjons store og aktive IMI-kirke i Stavanger nå igjen arrangerer møter med John Arnott og Mark Stibbe, 8. – til 10. juni, blir jeg igjen alvorlig bekymret på vegne av både nåværende og fremtidige ofre for denne religionsutøvelsen.

La meg gjenta: John Arnott er grunnlegger av den såkalte Torontobevegelsen fra Canada, som har vært og er kjennetegnet av ekstreme religiøse aktiviteter, som hopping, dansing, brøling og ukontrollert latter under gudstjenesten. En rekke delegasjoner fra flere norske trossamfunn har besøkt Toronto og kommet oppglødd tilbake. Dette gjelder også forkynnere i Statskirken. Den skammelige praksis er slett ikke fjern historie. John Arnott besøkte Oslo i november 2009. Da han bad for de søkende , ble de "liggende som livløse, andre sjanglet rundt etter forbønnen," skrev den kristne dagsavisen Dagen. Pastoren for den nystiftede Catch the Fire-menigheten, Jostein Hågan, forteller at han fikk sitt liv forvandlet under møtene og begynte å be for syke: "Folk med ulik lengde på beina opplever at beinet gror ut når jeg ber for dem," forteller han til avisen. Pastor Hågan har studert på Menighetsfakultetet, hvor nå stadig flere karismatiske prester og predikanter får sin utdannelse, sågar sine doktorgrader. Om en økende faglig innsikt i teologien vil bidra til sunnere forhold i det ekumeniske kirkeliv som nå har blomstret opp, gjenstår fremdeles å se. Det som nå skjer i ett av norsk bedehuskulturs fremste sentra får meg til å tvile på fremskrittet. Den lutherske Oase-bevegelsen har det etter min mening fortsatt my å bevise – og motbevise. Denne organisasjonen har gitt legitimitet til en kristenkultur som enkelte pinseledere advarte mot allerede i 1930-årene: "Hvem kjenner ikke til de ubeherskede møter, der hyl og andre umenneskelige lyder har skåret gjennom luften lange, lange veier," skrev redaktør Egil Strand, og fortsatte: "Hvem kjenner ikke til den utøilede skikk å ligge på gulvet og sparke – rive i benker og stoler? Kan man undres over at verden sier de er sinnsvake." Det er dr. theol. Terje Hegertun som gjengir disse advarsler i sin doktoravhandling om dette miljøet (2009). Men fortsatt "sjangles" det altså, mens andre ligger som "livløse" på kirkegulv i Norge.

Mark Stibbes rolle som brohode for bl.a. Torontovekkelsen i Storbritannia gir heller ikke noe beroligende signal. Hans kirke omtales på denne måten på Internett av en pastorkolleg, James Jacob Prasch:

”Is St. Andrews Merely A Spiritually And Doctrinally Deranged Church Or A Lunatic Asylum With A Cross On The Roof?”

Pastoren skriver videre: “This sick charismania of Mark Stibbe has no relation to any biblical practice of charismata or charismatic gifts, but on the contrary such Christ-less chaos is the sick and twisted lunacy my fellow charismatics & Pentecostals are commanded to avoid in 1 Corinthians 14.”

Så - hva nå Normisjon og øvrige ansvarlige?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt