Å bygge et samfunn på kjærlighet

"Når én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen." Dette uimotsigelige sitatet har blitt et symbol på samholdet som vellet inn over landet i de uvirkelige dagene etter 22. juli. Vi trengte store ord for å favne alt vi følte av fortvilelse, sorg og medfølelse.

Siden har ordet blitt brukt i tide og utide. Det er blitt brukt om vår holdning til dem som er berørt av terroren, men også om noe mer. Det samfunnet trenger, er kjærlighet, har vært omkvedet. Kjærlighet er måten vi skal møte det høyreekstreme hatet, kjærligheten skal overvinne alle de holdningene som var med på å muliggjøre 22. juli.

Det høres jo flott ut. Og kulminasjonen var det andre rosetoget 26. april, da 40 000 mennesker sang Barn av regnbuen på Youngstorget for å vise samhold og motstand mot terroristens verdensbilde. Men i dette ble det for meg tydelig at "kjærligheten" ikke er bare en positiv, fellesskapsbyggende kraft, men like mye en mekanisme som viser hvem som er innenfor og hvem som er utenfor det gode selskap.

For det var mange nordmenn som opplevde det umulig å være med i dette rosetoget. Det haglet av vrede mot "politisk korrekte" meninger på nettdebattene, fra mennesker som er kritiske til innvandring, Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet. En annen måte å tolke det på er at det var et uttrykk for en erfaring av å være utenfor Det Store Norske Vi. Å ikke høre til i kjærlighetens fellesskap. Det var ikke slik, som mediene forsøkte å overbevise oss om, at "alle" var på Youngstorget den dagen. Det var mange som var der, og mange som ikke orket tanken.

Problemet med tette, nære fellesskap er at de alltid har i seg sterke eksklusjonsmekanismer. Jo nærere og mer innforlivet et slikt fellesskap er, jo vondere er det å stå utenfor. Kjærlighetsfellesskapet etter 22. juli har også vært et slikt ekskluderende fellesskap, der de som ikke har de rette holdningene til innvandring, modernitet, religion eller liknende, ikke har hatt plass. "Toleranse" har blitt omtolket til å bety støtte til en progressiv, venstreorientert politikk, "respekt" er å omfavne de offisielle verdiene. Det har vært noe nesten totalitært i retorikken, ikke minst etter Eskil Pedersens lansering av begrepet "ytringsansvar": bare den som ytrer seg i tråd med det han mener, bør uttale seg.

Til grunn for kjærlighetsretorikken etter 22. juli ligger en utopisk visjon av samfunnet som handler om at alle skal leve sammen i harmoni og kjærlighet, uten utenforskap, ensomhet og ondskap, som barn av regnbuen. Det er en vakker utopi. Men utopier er farlige, selv om de er vakre.

For samfunnet er ikke harmonisk, men fullt av spenninger. Vi trenger en samfunnsforståelse som tar høyde for at ulike mennesker har ulike interesser som bestandig vil være i konflikt. Derfor er et sivilisert samfunn ikke et samfunn der alle elsker hverandre, men der vi har solide institusjoner hvor vi kan løse konflikter uten vold, hvor alle opplever at de blir hørt og tatt alvorlig, om enn de møter motstand. Det vi trenger er et tolerant samfunn, der også de som stemples som intolerante blir tolerert. Ikke omfavnet eller elsket, men tålt.

Å være sivilisert betyr å tåle annerledeshet, også den annerledesheten som vi virkelig ikke liker. Det betyr å gi uttrykk for sine meninger på saklig måte og bli møtt med saklige motargumenter. Og å kunne leve med at vi har ulike visjoner for hva et godt samfunn er. Bare gjennom møysommelige prosesser der alle kan bli hørt, kan vi utvikle samfunnet vårt.

Kjærlighet har sin plass i møtet mellom mennesker. Og kjærlighetsspråket er nødvendig og riktig i møte med terrorens ofre. Men la kjærligheten fra nå av blomstre der den hører hjemme, i stedet for å misbruke den som politisk retorikk.