For noen dager siden ba en høyst oppegående dame vår lokalavis om å droppe andakten annenhver lørdag. Andakten, som legger beslag på en liten spalte en gang i uka er angivelig til sjenanse for den vanlige leser. Tar ikke hensyn til hverken multikultur eller hedninger generelt får vi vite. Vel, jeg må tilstå at jeg aldri har lest denne andakten, og skulle vel således være avskåret fra å uttale meg. Men regner med at jeg kjenner innholdet, så noenlunde. Og tror at den gamle tradisjonen ennå er til glede for en god del mennesker i regionen.
Selv må jeg leve med fotballen uten å ha bedt om det. Og da er det ikke snakk om en liten spalte pr. uke. Halve bladet er til tider fylt opp av fotball. Om de minste miniputter og opp til de store gutta. Vel, Dagbla' og VG er verre enda. Rosa bilag rett i søpla om jeg en sjelden gang er i løssalgsmarkedet. Finnes det virkelig så stor interesse for fotball i samfunnet ? ( Hysj, jeg følger med Odd i smug, men ikke si det til noen )
Det fine med fotballen er at det er lov å være patriotisk. På vegne av klubben, av hjemstedet. Selv om det på klubbnivå er flere innkjøpte utlendinger, og resten bønder uten lokal tilknytning, du verden hvor stolte vi er når det scores og vinnes. Det er ikke noen skam å føle seg norsk heller, når nordmenn gjør det godt internasjonalt. Kan noen tenke seg å stå blandt Klanen i nordre sving og utbasunere at nå skal "jeg dekonstruere denne Vål'enga majoriteten så grundig at den aldri skal kalles supportere lenger" ? Nei, det kan til å med være fali det. Det er bare professsorer som kan uttale noe slikt. Og da ikke om fotball, men om supportere av norsk kultur og det norske folk. I 1814 ville en slik tale ha vunnet lite gehør. I 1905 ville en blitt ledd ut av åndseliten. I 1945 ville en trolig blitt arrestert. God 17.mai !