Svake agrumenter for mitt livssyn

Slik jeg opplever mitt livssyn har det relativt svake argumenter liggende i seg. Det har ikke noe samlende orienteringspunkt. Det gir ikke noen noe håp ut over hva livet i seg selv kan bringe. Det gir ikke trøst eller mening. Det innbyr ikke til noe samhold i grupper eller samfunn. Det har ikke løsninger, påbud eller skrevne regler. Ingen lærebøker eller skrifter som veileder.

Det er langt på vei et livssyn som ikke sier mer enn Thorbjørn Egners Kardemommelov

Man skal ikke plage andre,

man skal være grei og snill,

og for øvrig kan man gjøre hva man vil

Det er ikke vanskelig å forstå at et slikt livssyn er vanskelig å selge. Det gir jo ikke noe mer enn en mulighet til å eksistere. Denne muligheten er sterkt avhengig av at andre mener et slikt livssyn er berettiget og fornuftig.

For man vil alltid strides om hva det vil si å plage andre. Man kan selv mene at man er snill og grei mens andre mener at slik man oppfører seg så er man ikke snill å grei. Vi har vel heller ikke kommet så langt at det er allmenn aksept for at man kan gjøre som man vil.

På den annen side har jeg ikke noe behov for å selge mitt livssyn. Jeg er ikke kjøper eller selger på det området. Man får ta meg som jeg er og ikke som man mener jeg burde være.