Verdidebatt

Elektrisk roadtrip

Sigvart Dagslands utfordrende ballade «Kan eg gjør någe med det?» har vært en vind i mitt og manges liv. Følelsen av at det ikke nytter, at det ikke hjelper samme hva jeg gjør, skaper en passivitet jeg ikke ønsker meg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Spesielt i møte med de store utfordringene vår verden står foran. er det mange som tenker at det ikke hjelper.  Det er så mye som skal til, så mye som må forandres. Hva kan vel lille jeg bidra med? Vi lukker øynene og lar humla suse.

I begynnelsen av mars tok jeg et valg. Togpendling var byttet ut med bilpendling fordi det ikke var mulig å komme seg frem til den nye arbeidsplassen med kollektivtransport innenfor rimelighetens grenser. Men det føltes meningsløst og sitte time etter time og bidra til et høyere utslipp av Co2 hver dag. Ulempen med eksos er at den er så godt som usynlig, alle biler burde vært utstyrt med farget eksos slik at vi så hvor mye som kom ut bak der. Tenk om den var rosa, det ville blitt litt av ei suppe i det store byene våre. Vi mennesker har en tendens til at det vi ikke ser tenker vi heller ikke over.

Hvis jeg regner sammen alle pengene jeg bruker til å brenne bensin med kan jeg kanskje heller bruke de til en ny bil som ikke forurenser, tenkte jeg. Regnestykket så bra ut, og enda bedre når jeg tok med fritak for bompenger og avgift. Men jeg hadde motforestillinger om rekkevidde og kjørekomfort.

Jeg kjører minst 500 kilometer i uka, faller helt igjennom den urbane elektriske trenden, der jeg bor finnes det to elektriske biler og jeg er den eneste som pendler fra Indre Østfold til Oslo drevet av el-kraft.

På litt over to måneder har jeg kjørt nesten 5000 kilometer uten å slippe ut en eneste fjert med Co2. Det føles godt og er lett. Godt fordi de gir en følelse av å bidra, selv om mitt bidrag er minimalt. Lett fordi det er fullt mulig og gir noe godt tilbake. God og lett fordi det gjør meg mer miljøbevisst.

Jeg har truffet mange som er overrasket, over at bilen ikke er en ukomfortabel skranglekasse, at den akselerer som en sportsbil, at den er lett å lade, morsom å kjøre og at det koster 15 kroner å fylle tanken slik at prisen for ei mil kommer på i overkant av en krone.

Jeg har truffet mange som mener det er dustete å tro at jeg bidrar med noe. Som sier at elkraften jeg bruker ikke er ren man like gjerne kan komme fra kullkraftverk i Europa. At bilen forurenser når den produseres, at batteriene er et miljøproblem og at det egentlig bare er å lure seg selv. De kan nok har rett i noe, men det er logisk at det er lettere å rense ei eksospotte på et kullkrafverk enn flere hundre millioner i Europa.

Bil og følelser hører sammen. Det vet de fleste. Bilen er den motoriserte hesten, vår beste venn i solskinn og regn. El-bilen min genererer gode følelser. Ikke minst i møte med mine egne barn. Akkurat nå føler jeg meg som en omreisende predikant. Stadig vekk tar jeg meg i å holde vitnesbyrd om elbilens fortreffelighet.

Den beste følelsen er i møte med mine egne barn, fremtidens generasjon. Når far kjøper elbil viser han at det finnes en vei å kjøre uten det farlige Co2 utslippet. Det handler om å påvirke og være med å skape en fremtid.

Jeg har en «fossil» bil hjemme. Den bruker jeg når jeg skal på langtur, utenom det står den så mye stille at jeg må starte den hver 14 dag så ikke den skal gå i stykker. Elbilen skulle være bil nummer 2, den har, for mange andre også, blitt bil nummer en. Den «fossile» bilen spares og brukes mindre, noe som gjør at den varer lengre.

Så det lille jeg gjør er å droppe eksosen og skyve meg selv og matpakken min frem og tilbake til jobb ved hjelp av el-kraft, det kan mange andre også gjøre. Og det tror jeg nytter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt