Anna Maria Have Holm

10

Sinne og katarsis

Vi skal lære å kjenne og godta vårt sinne. Katarsis betyr avreagering. Det er sunt å avreagere. Men ikke ved å skrike til og skade andre. Katarsis er å få renset ut sinne på en god og trygg måte.

Publisert: 22. apr 2012

Sinne og katarsis

Katarsis betyr renselse. Det kan også bety avreagering. Jeg skriver om katarsis i betydningen avreagering. Det handler om å få ut sinne på en trygg måte uten å skade eller såre andre.

Jeg leser stadig i mediene at katarsis ikke virker. Det sto også om dette i en artikkel i A-magasinet den 13.4.2012. Men da omtales bare situasjoner der to mennesker skriker til hverandre eller slåss. Etter mange års erfaring med selvutvikling, kan jeg fortelle at dette ikke er katarsis. Å ta ut raseriet på hverandre, fører bare til mer raseri. Katarsis er derimot å kunne gå inn i et trygt terapirom og lære og hanskes med raseriet. Der kan en få ut gammelt raseri. Når det verste er kommet ut og er satt ord på, kan en etter hvert kanskje klare å få satt de grensene som skulle vært satt tidligere. Men dette nytter ikke når sinnet er på topp. Katarsis er den jobben en gjør med sitt eget sinne for å klare å eie det. Katarsis er ikke å angripe andre i sinne.

 

Å avreagere på en sunn måte

Alle trenger ikke en terapeut. Men de fleste av oss trenger kanskje å avreagere. Det er sunt å avreagere ved for eksempel å skrive brev der en ikke sensurerer et eneste ord. Brevet skal til slutt brennes, eller rives i stykker og kastes. Det kan hjelpe og skrive et slikt brev selv om det er en person som det ikke er mulig å få snakket med. Når kontakt er mulig kan en kanskje klare å skrive et brev som en grunner lenge på. Det skal gå direkte på problemet og det skal ikke være hets og kallenavn der. Det kan være lurt å vise brevet til noen en stoler på, før en sender det. Det kan være godt å reise langt til skogs for å brøle og slå på stubber med greiner.

Den som har en foss eller en stri elv å gå til er heldig. For der er det bare elva som får brølene. Ikke et menneske vil høre dem. Dans og sang kan være effektivt. Bjørn Eidsvågs ”Kjeften går” er et eksempel på en bra sang å bruke. De som løper og går på ski, har gode måter og avreagere på. Når en er sint på partneren sin, kan det kanskje være godt å bruke en løpetur som timeout før en tar opp tråden igjen. Når en sliter med å takle eget sinne, kan det være godt å snakke med noen om det, for eksempel venner og kjente som ikke er involvert i situasjonen. 

 

Skrikerom

Jeg foreslår at hver offentlig bygning får et skrikerom, som er lydisolert. Det skal ha myke golv og vegger. Det skal være puter der som en kan bruke til å denge løs på veggene. Det er heller ikke farlig å sparke i slike vegger. Etter å ha brukt et slikt skrikerom kunne det bli lettere for oss å tenke klarere, når vi skal hjem til familien etterpå. Det er så mye sinne som får bygge seg opp og det kan være mange ting som spiller inn. I blant kan det gå utover de nærmeste når det er mange frustrasjoner fra før. Et skrikerom ville avhjulpet dette.

Enhver kan få lyst til å skrike når de for eksempel opplever et plutselig og traumatisk dødsfall.

Jeg viser til min tekst i ”Erlik Oslo for April 2012: ”Skrikerom til pasientene”.

Er det noen som har noen synspunkter omkring sinne og katarsis?

 

Kommentar #1

7 innlegg  815 kommentarer

jeg forholder meg til "norlænningen"

Publisert over 9 år siden

som leverer en tirade av bannord og skjellsord til naboen, og avslutter med følgende bevingede ord;

"Ja, dåkker må eindeli ikkje ta det personle".

Kommentar #2

Henrikke Wilhelmsen

0 innlegg  70 kommentarer

Enig

Publisert over 9 år siden

Jo, jeg har selv tenkt på behovet for et avreageringsrom og at det hadde vært nyttig flere steder. Om man vet at det finnes et slikt rom har man mulighet til å gå dit istedenfor å gå og bære på det og la sinne gå utover andre. Et bønnerom er ingen god erstatning fordi der er det ikke forventet at noen har sterke følelsesutbrudd. I gamle dager hadde noen et såkalt furterom har jeg blitt fortalt. Hvorfor tok det slutt? Vi har ikke mindre følelser nå enn tidligere.

Kommentar #3

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Brynje el. tvangstrøye.

Publisert over 9 år siden

I Bibelen så er bønn å avveie, vurdere seg selv utfra de følelser som er rådende i en gitt situasjon, synonymt med å bedømme og dømme tilstanden en er i (dette er det ingen andre som kan gjøre, det er bare en selv (skaperen av følesene) som kan avsi en slik dom).

David spilte på harpe for å lokke fram de dype følelser (komme bak fasaden), Saul fulgte etter ned i de dypere lag av sinnet (den mentale materie) og sinnet (de sterke følelser) som da ble avdekket resulterte i et raseriutbrudd som nesten drepte harpespilleren. 

Katarsis synes å bety renselse, dvs. vaske sinnet i levende vann (opplysende og fornyende kunnskap) el å gå gjennom vann (Rødehavet er et bilde på informasjonsbølger i stort omfang som kan åpne en vei el drukne en stakkar). Lutring er et ord vi kan forbinde med ildovn der metall renses, en ganske så rystende prosess for den som får avslørt hva som er verdifullt og hvor mye som ikke er det ;-) 

Ved å be, oppdager jeg en mangel i meg og et behov for lyset slik at det vil komme og påvirke meg. Bønn er å avdekke en mangel som er rettet mot korreksjon, på rett mettelse, ved giverkraften, av lyset. Det er giverkraftens egenskap jeg ønsker å bli fylt ved.

Dette kalles å be. Men Saul oppdaget aldri en slik mangel, han erfarte konsekvensen av mangelen og ble (av tvangstrøyen) holdt fanget i sine opp og nedturer uten å bruke energien i bølgene til framdrift, kraften i følelsene holdt han fanget, han "druknet" i kraften. Saul var "et hode høyere enn andre", hans tro på sitt fysiske selv var så stort at den sanne Saul aldri slapp ut -han utagerte uten å få noen nytte av det. 

Han som jeg føler at jeg mangler noe. Hvordan er det mulig å snu den egoistiske mangel, det faktum at jeg mangler noe, til en mangel av giveregenskap? Dette er vårt interne arbeid kalt «Guds verk." Når, vi sammen med vennene, bytter fra en legemlige mangel for min egen fordel til en åndelig mangel av giveregenskapen, oppfordrer/ påkaller jeg lyset som korrigerer, og mitt ønske oppfylles.

David hadde vært lenge nok i "ødemarken" ("steder" hvor det materielle er underordnet) til å avsløre og lære å benytte seg av energien i følelsene, han hadde dyrket (fostret) fram giveregenskap, evnen til å styre sin kraft (kjaste stein) og jekke ned de selvgode (kappe hodet av Goliat). Hans raseri var en brynje han alltid bar med ydmyk stolthet.

Katarsis-rom er sikkert lurt i vår urbane verden, men det er kunnskap vi mangler, kunnskap om hvordan håndtere vårt raseri, med kunnskap (om Gud) kan vi rense og korrigere vårt ego til å bli en altruistisk kraft som slår i hjel det som reiser seg så stolt opp til vår egen fortvilelse og undergang.

Ps; Leseren kjenner kanskje ikke detaljene i livshistoriene til Saul og David, og at det ikke snakk om to forskjellige menn, men en og samme skapnings ulike tilstander; 
Saul er vårt ego, nødvendig men ukorrigert (ikke lutret), et esel.
David er den samme personen der det gjenstridige eselet er født på ny, en eselfole bevisst dressert til å bli en hvit hest for en rytter i skinnende rustning.  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere