Tanker fra rettssaken, 19 april.

I dag fikk vi et glimt av massemorderen.

Selv om vi var forberedt på at han kom til å skiokkere oss, og selv om vi visste hva han hadde gjort, ble vi dypt rystet.

Han fremsto med ett som skremmende og umulig å forstå.

Vi har fulgt ham noen dager, mens aktors spørsmål har ført oss gjennom hans motiver og forberedelser frem til ugjerningsdagen.

Han har lest sin forklaring på hvorfor han ble drapsmann  og han er blitt spurt om sitt manifest.

Ordene hans blir vurdert av mange, rettsaken følges nøye  rundt om i verden, og vår felles holdning har vært som aktoratets:  Vi tror ikke noe på deg!

Da har vi ment hans motiver! for mordene vet vi han har gjort.

Absurd nok forsøker vi å distansere oss fra massemorderens motiver!

Det spesielle ved motivene hans er at vi alle føler oss berørt av dem!

Morderens motiver er hans personlige forklaring på hvorfor han drepte, hans rettferdiggjørelse av drapet, hans bevis på hvorfor han ikke kunne handle anderledes.

Motivet er hans kontakt med  virkeligheten, hans grep om den, slik at den ytre, moralske verden ikke kan nå ham og  hindre ham i å utøve de onde gjerninger han ønsker å gjøre.

Morderen forstår seg selv og sine handlinger i lys av motivet.

Motivet er hans konstrunksjon, som et overbygg over ugjerningen, slik at han selv skal tåle å gjøre det han gjør.

Aktoratet skal dekonstruere dette, slik at morderen ser sine gjerninger uten sitt forsvar!

Det er for morderen så utålelig at reaksjonene kommer frem, blir synlige.

Det er sjelden en morders motiver får så stor oppmerksomhet som i tilfellet ABB.

Han har kledt sine mord inn i en politisk ramme som er høyaktuell for store deler av verden.

Den politisk undertryktes rettferdige handlinger, rebellens rolle, heltens!

Aktoratets holdning er: “Vi tror ikke på deg”!

Aktor spør for å avsløre for morderen at hans logikk og verdensbilde ikke holder,  de  skal ” kakke hull på” hans vrange selvbilde.

Vi, tilskuerne, følger denne drakampen mellom tiltalte og påtalemundighetene, mellom aktors spørsmål og ABBs svar.

Det er fiurlig at ABBs motiver berører oss alle, enten vi er for eller mot innvandring, enten vi er politisk høyre eller venstre sympatisører.

Vi gjenkjenner endel av hans motiver og sitter derfor med mange ulike spørsmål selv, men vi kan ikke se at en kjent politisk problemstilling som ABB  henviser til, på noen måte står i forhold til massemordene!

Vi vet at alle sorter demonstranter kan, for å bli hørt, ty til mange krumspring for å bli sett av mediene!

De kan demonstrere, utøve uvanlige handlinger,  for å få sakene sine på trykk, men massemord hører ikke hjemme i denne kategorien.

Politiske massemord er vårt land fremmed.

Vår massemorder vil starte en millitant arme, han vil bygge en korstogsorganisasjon mot Islam.

Javel.

Jeg lytter og distraheres av at spørsmålene mine søker svar på de reelle politiske kjennsgjerningene for min egen orienterings skyld.

Når han forklarer hvorfor han valgte å drepe eliten og ikke muslimer, viser han til “Benjamindrapet” som eksempel på en mislykket strategi!

Han viser til strategiske valg, til hensiktsmessigheten! ikke til personlig hat.

Når aktor gjør litt narr av at han gir våpnenet sitt et navn, svarer han med en historisk begrunnelse og viser til at de norske krigerne i Afgahnistan også gjør det.

Jeg tenker da at det var “Moses og Aron ” som senket Blucher¨i april 1940, og undrer meg over aktor.

Slik opplever vi rettsaken som et vekselspill mellom det som skjer og egne referanser for å skjønne det som skjer.

Men aktors  spørsmål tjener ikke mitt behov for å få bekreftet, eller avkreftet,  de politiske realiteter, heller ikke mitt behov for å få alle sider ved de politiske referanser  belyst.

Aktor skal dekonstruere ABBs forklaringskonstruksjon, ikke for å avsløre de politiske forhold, men for å avkle ABBs mord i Abbs øyne, slik at ABB selv konfronteres med sine mord uten sitt forsvar.

Jeg hører mange journalister også spør om ABBs opplysninger er etterforsket, om de kan refereres til som fakta.

Slike spørsmål avviser aktor med at de ikke tar stilling til det, det er det politiet som eventuelt etterforsker.

Og jeg irriteres faktisk over at jeg må forholde meg til to sorter tro:

Aktors tro på at ABB tar feil, og ABBs tro på at han har rett.

Ville ikke aktor stått sterkere om flere forhold hadde vært etterforsket? Så kunne aktor sagt til ABB hva fakta i saken er, og slik motbevist ham i alles øyne.

Men vi får ingen avklaring på de virkelige forhold, det er ikke aktors hensikt.

Aktors hensikt er bare å avsløre ABB for ham selv.

ABB skal bare dømmes etter mordhandlingene, ikke etter sine motiver, eller politiske tanker.

I dag, torsdag den 19 april,  fikk vi et glimt av massemorderen.

I dette glimtet så vi avgrunnen, Ginnungagapet, og ble rystet!

Vi hadde vært så opptatt av motivet! det er tross alt gjenkjennbart, forståelig, engasjerende!

Men så kom spørsmålene om selve mordene.

Den veltalende massemorderen viste  frem sine ugjerninger, tegnet et malende bilde av alt han hadde tenkt å gjøre, og beklaget at han ikke hadde klart å gjøre alt sammen.

Han forklarte detaljert om alle strategiske vurderinger og at han ville gjort det samme igjen.

Jeg merket meg spesielt at han brukte dataspill som både mental trening og perfeksjonstrening, og at han vurderte disse spillene til å egne seg særlig godt til det.

Ja, han så på spillene som en nødvendig trening for å sette seg selv istand til å utføre det han hadde bestemt seg for.

Jeg skrev rett etter 22 juli om  Dave Grossman, professor i  både militærvitenskap og psykologi  og forfatteren av boken “Stop teaching our kids to kill”.

Hans erfaringer som sakkyndig i massedrap og drapspsykologi er kanhende viktig at vi tar konsekvensen av!

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

Det er verdt å merke seg at ABB tillegger disse spillene stor betydning!

Han brukte dem bevisst til å klargjøre seg for å klare å utøve massemordene.

Han hentet sine motiver fra politikken, svært dyktig utført, men helt avhengi av internett i både teoretisk og praktisk planlegging.

Deretter brukte han dataspill for mental trening og ferdighetstrening.

Deretter kjemiske preparater for å innstille seg ytterligere til handlingen.

Vår moderne tid har unike hjelpemidler til den som vil det onde!

Det er fint at noen bekymrer seg for om barn får høre noe fra rettssaken, men jeg må si at jeg bekymrer meg mer over hva  barna omgåes av voldsfilmer og spill!

De er kanhende langt mer forberedt på ABBvold enn vi er.