En narsissist blant mange

Jeg har ikke klart å unngå å følge med på rettssaken som fyller mye av tv og aviser om dagen. Det som preger nyhetsbildet er blant annet karakteristikkene av Anders Behring Breivik; narsissisten. Han er «arrogant, selvopptatt og eier ikke empati». Filmen han har laget er følgelig på «barnehagenivå». Ideologien hans er «virkelighetsfjern», og det sies at han slett ikke er gal, bare «skrudd, med et godt norsk ord». Det jeg reagerer på er at så få til nå har satt ord på hva som faktisk gjør tankegangen til Breivik så «skrudd», så «virkelighetsfjern». Selvfølgelig må man være skrudd for å skyte uskyldige tenåringer, men jeg har aldri hatt sansen for såkalte «selvfølgeligheter». Så jeg bestemmer meg for å tenke og grave videre.

Når jeg hører Breiviks tanker rundt det som har hendt, oppdager jeg at vi har to viktige ting til felles. Det første er at ingen av oss liker tanken på et Norge preget av islamisme. Når jeg tenker meg om, tror jeg faktisk at alle jeg kjenner ville være imot en eventuell islamisering av Norge. Det er den første tingen vi er enige om. Og det andre er at vi begge synes at massakre av ungdommer på leir er en grusom handling. Så langt er faktisk jeg og terroristen enige med hverandre. Vi har samme mål, og vi synes begge at middelet som ble brukt er grusomt i seg selv. Likevel ender vi opp med drastisk forskjellige konklusjoner. Det er nemlig bare en av oss som går til angrep på Utøya. Hva er det så som virkelig skiller oss?

Det som skiller oss er noen enkle etiske vurderinger.

1. Vi er grunnleggende uenige om prioriteringer, om hva som er viktigst. Jeg mener nemlig at ytringsfrihet, trosfrihet og meningsfrihet er ting som er prinsipielt viktigere enn å unngå islamisering. Muligheten for islamisering er en konsekvens av friheten til å mene og si det en vil. Selv om jeg ikke er for islamisering, er jeg for de prinsippene som gjør det mulig. Det vil alltid være demokratiets rett å kunne nedlegge seg selv (dersom flertallet vil det). Breivik, derimot, vil mene at kampen mot islamisme er viktigere enn menneskelig frihet. Legg merke til at hvis vi godtar islamisering som det største ondet som eksisterer, så vil mye av Breiviks «skrudde» tankegang følge med på kjøpet.

2. Vi er uenige om hvordan vi kan redde Europa. Jeg mener at det eneste som kan redde en kultur i det lange løp, er at folk blir kristne. Men dette utgangspunktet har ikke Breivik. Derfor ender han opp med et desperat forsøk på å forsvare menneskelig frihet ved å gå til angrep på den. Han ser ingen annen utvei. Og jeg merker meg også at her skiller vi oss begge fra den vanligste oppfatningen; nemlig at kulturen vår ikke står overfor noen krise i det hele tatt.

Slik jeg ser det, kan veldig mange av forskjellene mellom Breiviks meninger og mine egne, forklares ut fra disse to premissene. De er viktige, men de er bare to.

Likevel blir det bråk og rabalder når Breivik sier at han ikke anerkjenner retten, når han ønsker nødrett, når han forklarer ideologi, og når han blir rørt av det han tror på. Det blir store overskrifter og mennesker med mange følelsesladde ord og merkelapper som de vil klistre på Breivik. Folk virker overrasket. «Hvordan kan han si...?» Det synes jeg på én måte er rart, for denne rettssaken har gått for seg akkurat slik en kunne regne med. Vi visste allerede en uke etter 22. juli at Breivik ikke ville anerkjenne det norske rettssystemet. I løpet av få dager var hele hans virkelighetsforståelse brettet ut i media. Breivik tar ganske enkelt konsekvensene av sin egen filosofi, og derfor er han også veldig forutsigbar. Likevel blir det stadig framstilt som utrolig at han gjør det han gjør, og sier det han sier.

Burde det være så sjokkerende for oss at noen mener noe, og så velger å handle på grunnlag av det? Har vi så liten forståelse for at det andre mener, faktisk betyr noe for dem, og at de faktisk kan holde det for sant og velge å handle ut fra det? Det ser ut som om dette ikke går opp for oss. Det ser faktisk ut som om vi tror at den eneste måten noen kan se på verden, er slik vi gjør det. Og dersom noen har en alternativ filosofi, så er det en kuriositet, en tankebygning, og sannsynligvis en fantasi. Og det er i hvert fall ikke noe man baserer handlingene sine på.

Men her er faktisk den moderne, relativistiske kulturen vår på kollisjonskurs med de fleste mennesker i hele verden gjennom hele historien. Det er faktisk vanlig at tingene man tror på er med på å styre hvordan man handler. Det er faktisk den naturlige konsekvensen av de fleste tankesystemer, at de styrer livene til folk. Det er faktisk vår kultur som er enestående, når man kan tro hva man vil, bare man oppfører seg som alle andre. Det er nemlig ikke bare Breivik som tror på noe, på en slik måte at det får konsekvenser.

Det er heller ikke bare Breivik som får vist narsissistiske sider disse dagene under rettsoppgjøret. Den norske kultur er i krise. Den har møtt noen som tenker annerledes, og som velger å handle annerledes. Vi forstår det ikke. Vi skriker i frustrasjon. Vi lager merkelapper. Vi sier «virkelighetsfjernt» i stedet for å prøve å forstå. Vi vil ikke forstå. Vi benekter at det er mulig å forstå. Vi vil at alle skal tenke som oss. Derfor sier alle høyt i kor at det er Breivik som er skrudd, for vi er jo enige vi andre. Da må vi jo ha rett. Eller er vi bare utrolig narsissistiske som kultur, og evner ikke å se at det finnes andre enn oss?

Vi sier det så ofte, - at vi har rett og Breivik tar feil, - at vi er nødt til å tro det selv. Og for alle del, jeg betviler ikke at det er vi som har rett! Jeg mener selv at det er store rasjonelle problemer med Breiviks verdensbilde. Det går ikke opp logisk. Vi kan ikke unngå et totalitært regime ved å innføre et totalitært regime. Hvis terror er forsvaret mot terror, hvordan skal vi skjelne mellom de ondsinnede, totalitære terroristene, og de gode, velmenende terroristene som skal tvinge oss til å ha de rette meningene gjennom frykt? Det høres vanskelig ut å ivareta vår egen frihet ved å gå til angrep på den. Det går altså helt fint an å plukke fra hverandre Breiviks ide. Den er ingen løsning, den er snarere full av problemer.

Men dette er ikke grunnen media gir meg til at Breivik må være den som tar feil. Media forklarer at denne mannen er skrudd, fordi meningene hans avviker så mye fra «alle oss normale menneskers oppfatning». Om det han står for er rasjonelt, ser ikke ut til å være av betydning; det er overhodet ikke en aktuell problemstilling.

Det virker på meg som et sykdomstegn når en kultur tilsynelatende ønsker å behandle bort avvikende meninger.

- Er mannen syk?

- Nei, men han er så trangsynt at vi må behandle ham!

Dersom dette noen gang blir rettspraksis i vår narsissistiske kultur, vil vi ha lagt bak oss det meste av menneskelig verdighet, frihet og rettferdighet. Da er det flere enn Breivik som har grunn til å frykte forfølgelse av staten. Hvordan skal vi bestemme hvem som har så store meningsavvik at de må behandles? Det vil til slutt ikke være nødvendig å ha gjort noe galt, bare man er tilstrekkelig «skrudd». Rettferdighetsaspektet er jo ikke en del av vurderingen når du tvangsinnlegges. Det er jo til ditt eget beste!

Hvis Anders Behring Breivik dømmes som utilregnelig, må det ikke skje på grunnlag av meningene hans. Så narsissistiske trenger ikke vi å være.