Verdidebatt

En kirke i streik - et teologisk problem

Presteforeningen har vedtatt at prester i framtiden kan komme til å bli tatt ut i streik. Dette truer etter min mening med å undergrave kirkens oppdrag i verden og evangeliets vesen. Hvor ble det av den teologiske debatten? Hvor er kirkens biskoper?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Presteforeningens vedtak om å oppheve sin selvpålagte reservasjon mot å streike er teologisk problematisk av en rekke ulike grunner. Allerede språket som brukes for å diskutere saken vitner om manglende teologisk refleksjon, fordi det impliserer en forståelse av kirken som en slags etat bestående av arbeidsgiver, arbeidstakere og brukere av kirkens tjenester. Denne forståelsen kommer til uttrykk når Presteforeningen bedyrer at en eventuell prestestreik hovedsakelig er ment å skulle ”ramme” arbeidsgiver. Hva skal det bety? Kirken er jo ikke i noen posisjon til å skulle ”ramme” noen som helst med noe annet enn evangeliets ord. Det er det eneste vi har å gi som kirke, og det eneste vi eventuelt kunne finne på å holde tilbake.

Den dagen kirken tror at den besitter noe annet enn evangeliet som den kan bruke som pressmiddel mot staten eller arbeidsgivere – uansett hvilken ”ytelse” dette skulle dreie seg om – har den derfor i realiteten forlatt det eneste grunnlag som er blitt gitt den. En slik kirke har falt for fristelsen som Jesus avviste, å gjøre steiner til brød i håp om å kunne gjøre mennesker avhengig av det den har å gi. En slik kirke binder mennesker til seg selv og de goder den innbiller seg at den er herre over, mens den var kalt til å binde mennesker til Jesus gjennom ordets og sakramentets frie gaver. En slik kirke har derfor sviktet sitt oppdrag.

Det er vel og bra at en prestestreik ikke skal gå ut over omsorg og sjelesorg for alvorlig syke. Men det er tydeligvis til å leve med at det går ut over kirkens misjonsoppdrag i verden. Dersom prester streiker fra deltakelse i vielser, dersom sykehjemsandakter bortfall, dersom konfirmantundervisning avlyses, eller høymessen bortfaller, er det ikke bare visse ytelser som holdes tilbake, men selve evangeliet. Men da er jo evangeliet blitt gjort til pressmiddel i en arbeidskonflikt. Men evangeliets karakter av å være gave gjør at det per definisjon ikke kan inngå som pressmiddel i en konflikt. Gi som gave det som dere fikk som gave, sa Jesus da han sendte ut sine disipler (Matt 10:8). Det er en ting at kirken selv gjør ære på de som er innsatt til en særlig tjeneste for evangeliet ved å underholde disse med lønn – en arbeider er som kjent sinn lønn verd. Noe ganske annet er det når kirken nekter å forkynne evangeliet med mindre staten spar opp mer penger, eller legger arbeidsforholdene bedre til rette.

Kirken gjør rett i å lønne sine heltidsmedarbeidere, og jeg unner alle medarbeidere i kirken den lønn de får. Likevel kan aldri denne lønnen gjøres til en betingelse for at evangeliet blir forkynt. Dersom det hefter økonomiske betingelser ved kirkens forkynnelse av evangeliet, slik en prestestreik impliserer at det gjør, er ikke evangeliet lenger noen gave, og dermed heller ikke lenger noe evangelium.

Evangeliets karakter av å være gave, henger uløselig sammen med evangelits utfordring til verden: den korsfestede og oppstandne Jesus er Herre. Det hører med til evangeliets kjerne at Jesus er blitt gitt all makt i himmel og på jord (Matt 28:18), og at alle verdens maktstrukturer, herskere og troner derfor er underordnet Jesu kongsmakt (Ef 1:20–23). Flere av de titlene som brukes om Jesus i NT – Guds sønn, frelser og Herre – er titler som implisitt utfordrer, relativiserer og undergraver Caesars herredømme. Tro ikke at evangeliet mangler politisk brodd!

En kirke som forkynner evangeliet om at Jesus er Herre, kan derfor aldri akseptere at dette herredømme underordnes eller betinges av verdens maktstrukturer. Men det er jo nettopp det som skjer ved en eventuell prestestreik. Hvorvidt evangeliet vil bli forkynt eller ikke på en gitt søndag, hvorvidt Jesus proklameres som den eneste sanne Herre, er nå prinsipielt betinget av den norske stats velvilje.

Evangeliets modige proklamasjon av Jesu kongsmakt, evangeliets freidige utfordring til alle verdens herskere, må alltid være korsmerket. Det er vel verdt å merke seg at det er den tilsynelatende maktesløse Jesus, på vei mot sitt kors, som stod ansikt til ansikt med Pilatus og forklarte ham at Pilatus sin makt var blitt gitt ham av Gud (Joh 19:8–11). Han hadde ingen pressmidler. Han hadde ingen ting å true med. Og nettopp dette viste hva slags kongsmakt han hadde. Det var kongsmakten til en korsfestet konge.

Også vi som regner oss som Jesus etterfølgere, vi som vil følge en korsfestet konge, har derfor blitt fortalt at vi må regne med trengsel, forfølgelse og motgang i verden. Hvilket skrift i NT er det som ikke betoner dette? Det er ikke bare slik det tilfeldigvis forholder seg, det hører til kirkens vesenskjennetegn. Det betyr ikke at vi skal idyllisere lidelse eller trakte etter det. Men det betyr at vi som kristne ikke har noen grunn til å forvente at vi staten vil like oss, langt mindre at vi skal være lønnsledende blant statens ansatte. Dersom man ikke finner seg i å tjene evangeliet under de forhold som Dnk i dag befinner seg i, er det grunn til å spørre om det overhode finnes noen kontekst hvor våre bekvemlighetsbehov som kristne er dekket.

Dette handler ikke bare om hvorvidt vi tar Jesus på alvor når han forteller oss om den pris man må regne med å betale for å følge ham, det handler også om hvorvidt vi vil være i stand til å være troverdige vitner om herredømmet til en korsfestet konge. En kirke i streik er en kirke som takker høflig nei når Jesus inviterer oss til å dele hans kall, hans sendelse, hans lidelse, hans ære og hans kors i denne verden.

Dette handler derfor om kirkens selvforståelse og identitet. Et sentralt argument for prestestreik synes å være solidariteten med fagforeningsbrødrene som nå streiker på kirkens vegne. Det sier ikke så lite om hvordan kirken forstår seg selv og hvem de føler seg forpliktet til å vise solidaritet ovenfor. Vi må jo stå sammen med andre fagorganiserte i kampen om bedre lønn. Må vi virkelig det? Hvor ble det av solidariteten med den lidende kirke? De man som kristne skulle være spesielt knyttet til (Hebr 13:3). Dersom prester i Dnk ikke finner seg i å tjene evangeliet selv om de betales mangfoldige hundretusener – hvilket signal sender dette til de mange som lider for Jesu skyld? Burde de også gå ut i streik kanskje? Kreve overtidsbetalt og flere frihelger? Hva skal vi si til misjonærer som lever på minimalt med lønn og som med fare for sine liv utbrer evangeliet? Skal vi be dem om å kommeseg hjem for å skaffe seg en trygg jobb i det offentlige? Og hva planlegger egentlig presteforeningen å gjøre den dagen staten ikke bare nekter å innfri kirkens lønnskrav, men vender seg imot den på alle mulige måter? Nøyaktig hvilke krav er det da vi skal stå på? Nøyaktig hvilke tjenester er det da vi skal true med å holde tilbake?

Dersom konteksten er den verdensvide kirke, virker prestestreik blant godt betalte nordmenn ganske absurd. Men man trenger ikke engang å se utenfor landets grenser for å se at prestestreik er dårlig lederskap. Det er mulig prester tjener mindre enn andre yrkesgrupper som det kunne vært relevant å sammenligne prester med, men prester i Dnk tjener definitivt mer enn alle de som man som prest samarbeider med som medarbeidere for evangeliet. Også i Norge. Og er det ikke disse presten skulle følt seg spesielt knyttet til og solidarisk med? Dette gjelder vel så å si alle kolleger i Dnk, for ikke å snakke om de som er ansatt i frikirker eller misjonsorganisasjoner. Mange lever på givertjeneste og har ikke garanti for jobb i mer enn et halvt år om gangen. Burde de også gå ut i streik kanskje? Dersom presteri Dnk tjener for lite til at jobben er verdt å gjøre, burde vel absolutt alle andre kirkelige medarbeidere si opp sin stilling i indignert protest. Dersom kirkens best betalte menn og kvinner nekter å tjene evangeliet under de forhold de er blitt til del, og dersom disse setter eksempelet for tjeneste og lederskap i kirken, blir det ikke mange igjen.

Og hvilket signal sender prestene til alle kirkens frivillige, dersom de klager på lønna eller nekter å jobbe overtid? Vi som er frivillige i kirken jobber jo gratis. Vi gjør vår tjeneste i kirken ved siden av vår ”vanlige” jobb, altså på toppen av 37,5 timers arbeidsdag. Mange av oss jobber dessuten vesentlig mer enn dette. Vi jobber med andre ord bare "overtid" i kirken, og det er slik det må være. Medarbeiderskap i en kirke vil alltid ha karakter av å være tjeneste – og denne vilje til tjeneste må modelleres av kirkens lederskap. Er det noe begrep i NT som mer presist uttrykker hva kirkelig lederskap dreier seg om, enn ordet tjeneste? Finnes det noen aksjon som i større grad undergraver dette tjenesteidealet enn streik?

Streikende prester vil bane vei for en stabsdrevet servicemenighet, hvor kravet om lønn for innsats vil bre seg hos alle medarbeidere som en lammende gift. Den sikreste veien å gå for å nedbemanne kirkens viktigste ressurs, nemlig alle de frivillige som tjenestegjøruten å få betalt, er ledere som modellerer motvilje til tjeneste, og som teller timer og penger.

Krav om mer penger er ikke bare et uttrykk for slett lederskap når man befinner seg midt i et tjenende fellesskap, det kommer også i klar konflikt med NT sine mange formaninger om å være tilfreds med det man har dersom man har nok til mat og klær (1 Tim 6:8; Hebr 13:5–6). Disse formaningene burde rope høyt, ikke bare til kirkens ansatte, men til alle kristne i Norge. I en tid hvor velstandsjaget er nesten grenseløst, hvor forventningene om lønnsvekst ikke kjenner noe tak, vil en prestestreik effektivt bidra til å undergrave kirkens potensial som motkultur. Ekstra spesielt blir dette når Dnk virker å være såpass opptatt av miljøsaken – vi får vel regne med at prestens ekstralønn ikke vil bidra til å finansiere økt forbruk? Når prestene blander sin stemme med folkets krav om bedre lønn, mister kirken sin mulighet til å tale med profetisk røst om at det finnes en annen måte å leve livet på. Nøysomhetsidealet burde være mer relevant enn noensinne i dagens Norge, og kirkens lederskap burde vise vei.

Ekstra umusikalsk var det at prestene proklamerte sin vilje til streik midt i fastetiden, i tiden da vi på en særlig måte innvier oss til å ta del i påskens mysterium ved å gi avkall på vårt eget. Er det mulig å tenke seg en symbolhandling som i større grad enn prestestreik ville bidratt til å undergrave kirkens kall til å følge ham som gav avkall på sitt eget på vei mot lidelse og kors? Er det mulig å tenke seg en symbolhandling som i større grad bidrar til å undergrave kirkens forkynnelse av at han som ble korsfestet – og som fortsatt bærer korsets merke på sin kropp – er oppstått som Herre over alt og alle?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt