Jesu påske. Langfredag: korset

På engelsk heter dagen ”Good Friday” – den gode fredagen. Det er fordi Jesus gjorde det til en god dag for oss.

Jesus går nå sammen med sine disipler ut av byen, til Getsemane-hagen. Der finner de et rolig sted mellom oliventrærne. Jesus ber sin inderlige bønn mens angsten river i ham: ”Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.” Gjennom bønnen får han avklaring og ro. Når de jødiske tempelvaktene og de romerske soldatene kommer med sine fakler, sverd og stokker, da er han klar. Kort etter flykter disiplene. Jesus står alene igjen.

Det er enda natt. Jesus blir nå ført til øverstepresten, der en del av det høye råd er sammenkalt til rådslagning. De forhører Jesus. Tydeligere enn noen gang før forteller Jesus hvem han er. Øverstepresten spør: ”Si oss: Er du Messias, Den høylovedes Sønn?” Jesus svarer: ”Jeg er det. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.” Øverstepresten flerrer kappen sin i harme over det han mener er gudsbespottelse, og forsamlingen istemmer: ”Han er skyldig til å dø.”

Bare romerne har myndighet til å idømme dødsstraff. Ferden går til Pilatus, den kyniske og brutale maktpolitikeren. Pilatus forstår at Jesus ikke har fortjent døden, men gir etter for ropene om korsfestelse. Men først lar han Jesus piske. Det er en brutal form for tortur. Soldatene spotter og slår, spytter på Jesus og hyller ham på liksom med purpurkappe og tornekrone. Så må Jesus bære tverrbjelken på korset mot retterstedet. Da segner han under byrden. En tilfeldig forbipasserende tvinges til å overta. Korset reises utenfor bymuren, som et ekstra tegn på utstøtelse. Som en ussel forbryter må Jesus lide den smertefulle og utmattende korsdøden. Men til det siste lever han som han lærte. Han ber for sine fiender: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Midt i smerten ser han i omsorg til sin mor og sin disippel Johannes: ”Kvinne, der er din sønn. - Der er din mor.”

Han gjennomlever fortapelsens gru ved å bære verdens synd for Guds ansikt. Slik opplever han gudsforlatthetens mørke: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Men han kjenner også slutten på den salmen han siterer fra, der håpets toner lyder på nytt.

Like før Jesus dør, sier han: ”Det er fullbragt!” Nå har han gjort alt han skulle. Så ber han til slutt tillitsfullt med ord fra Salmene: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” Han bøyer hodet og ånder ut.

To av Jesu venner får tillatelse til å ta Jesus ned av korset og legge ham i en grav i nærheten. De ruller en tung stein i et spor og ned i et lite søkk foran inngangen, så den blir vanskelig å rulle vekk igjen.

Kvinnene som har stått trofaste og vært vitner til Jesu død, ser hvor de legger ham. Kvelden nærmer seg. Sabbaten tar til.

* * *

I Kviteseid, hvor jeg bor, har vi en gammel middelalderkirke. Til denne kirken hører det en nøkkel. Ytterst på nøkkelen, i selve nøkkelskjegget, er det smidd inn et kors. Når kirketjeneren kommer, setter han nøkkelen med korset inn i låsen, og døren åpner seg – døren til vår Fars hus.

Meningen er sterk og klar. Det Jesus gjorde for oss på korset, har åpnet døren inn til Guds rike. Døren inn til vår Fars hus.

   Det ligg eit berg ved byens mur ein stad i framandt land.                                         Der var det Jesus såg den kross dei reiste opp for han.

   Det Jesus måtte lide der, kan ingen heilt forstå.                                                      Men at han leid for all min synd, det får eg lite på.

   Han døydde så eg skulle bli Guds eigen, glad og god                                              og vinne himmelen til sist på grunn av Jesu blod.

   Ja, sone alle våre brot, det kunne berre han.                                                          Og einast han kan låse opp ein port til livsens land.

   Kor mykje Jesus elskar oss, kan ingen heilt forstå,                                                men eg vil alltid ha han kjær, han vil eg lite på.

(Cecil F. Alexander. Overs. Arve Brunvoll)