Arnfinn Clementsen

45

Lederskifte og arv

Kristen presse har viet en de spalteplass til pastorskifte i Oslo Kristne Senter. Det bra at lederskifte settes på dagsorden, for i prosesser som dette ligger det både fallgruver og muligheter. Uansett handler det ikke om arv.

Publisert: 9. apr 2012

Fra leder til leder
Jeg har hatt den glede å følge Oslo Kristne Senter fra starten av, og jeg er overbevist om at valget av sønnen Thomas som ”utøvende pastor”  er gjort gjennom en prosess og i god forståelse med ledere og menighet. Det handler ikke om ”arv”. Et pastorkall og en tjeneste skal ikke gå i arv, men det skal heller ikke være et hinder at det er nær familie. Åge Åleskjær vil fortsatt ha en funksjon som hovedpastoren eller ”biskopen” menigheten og for de øvrige OKS-menighetene, og Thomas Åleskjær vil få tid til å etablere sitt lederskap og se hvordan det fungerer i forhold til eget kall og menighet. For meg høres det ut som en sunn prosess som sørger for trygghet og kontinuitet.

I IMI kirken har det også vært lederskifte. Egil Elling Ellingsen har overtatt som pastor for menigheten, mens Martin Cave er styreleder og hovedpastor for IMIs store og mangfoldige arbeid som strekker seg ut i inn og utland. De to vil stå sammen på veien videre i en spennende utvikling for IMI.

Personlig overlot jeg roret til min etterfølger, Tormod Røyland, i Karismakirken høsten 2010. Jeg opplevde at tiden var inne for dette etter nærmere 30 års pastortjeneste i Stavanger, og vi forberedte overtakelsen godt gjennom lengre tid, og har i ettertid stått sammen i en nær relasjon.

Selv om menighetsmodeller og vedtekter er forskjellige vil alltid den som har lagt grunnen og bygget opp en menighet ha en funksjon på veien videre. Det er et åndelig prinsipp i dette. Men det er viktig at det ikke blir som en ”syvende far i huset”, men som en god far for menigheten, og en rådgiver og støtte for ny pastor og nye ledere som vokser fram. Når dette fungerer i en rett og god balanse, vil det gi menigheten kraft til å vokse ved at man tar med seg pionerens gjennombruddskraft og bygger videre på grunnvollen som ble lagt, samtidig som man går videre og gjør nye ting i en ny tid.

Hvem "peker ut" neste pastor
Når en pastor har bygget opp en menighet og ledet den gjennom mange år, vil det selvsagt være avgjørende hvem han ser som sin etterfølger. Det ville vært galt om det skulle komme en pastor i OKS som ikke var etter Åge Åleskjærs hjerte. Det er ingen tvil om at Egil Elling Ellingsen er Martin Caves mann til å lede IMI kirken videre. For meg ville det heller ikke vært aktuelt å avslutte tjenesten som hovedpastor før det var en etterfølger klar til å overta. Personlig spilte jeg bredt på lag med lederskap og menighet i denne fasen, men selvsagt hadde jeg en klar formening om hvem som var aktuelle, og hvem jeg ønsket å gi ledelsen videre til. Menigheten kunne være trygge på at den som overtok arbeidet var ønsket og velsignet av meg, samtidig som menigheten selv ga sin tilslutning til det. Så er det klart at den som går inn i en pastortjeneste må oppleve et Guds kall til dette, ikke minst med de utfordringer det er å føre videre et arbeid som en leder har bygget opp gjennom mange år.

Stor utfordring
Et lederskifte er en prosess, og det tar tid. Den som skal overta må ha visjonen og arbeidet sterkt i hjertet. Derfor blir det som regel en som har ”vokst opp i huset”. Forberedelsestiden er viktig, selve overgangen er viktig, og ikke minst tiden etter hvor de to skal gå sammen i nye funksjoner og ikke minst i god relasjon. Jeg håper vi skal få mange gode eksempler på at dette fungerer i Norge i årene som kommer!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Lederskifte

Publisert nesten 9 år siden
Arnfinn Clementsen. Gå til den siterte teksten.

Jeg har hatt den glede å følge Oslo Kristne Senter fra starten av, og jeg er overbevist om at valget av sønnen Thomas som ”utøvende pastor”

Nå har det vel seg slik at OKS har jo egentlig aldri vært den menigheten som slipper for mange "uvedkommende" til verken i tale eller i sang. I denne forsamling sitter det alt for mange passive tilhørere som egentlig har et kall, men som har direkte blitt passivisert av hiarkiet i denne menighet. Derfor er det vel ingen bombe at sjefen sjøl utvelger sine egne til arvetager. Uansett hva Clementsen sier, så ser det ut i fra oss som står utenfor at dette skjer som arv. Om Herren har tatt ut Thomas får stå som usvart fra meg, men at dette er helt greit, tviler jeg sterkt på. Det måtte da være bedre å få noe annet blod inn som leder der som ser andre små i menigheten. Muligens Thomas gjør det, men så lenge han skal ha sin far som et "syvhodet troll" på ryggen, blir det nok far selv som styrer det hele bak kullisene så lenge han er oppegående, kan jeg tenke meg. For meg ser det ut som om denne meniget tilhører familien Åleskjær, og ikke Herren.

Kommentar #2

7 innlegg  815 kommentarer

Arnfinn har rett,

Publisert nesten 9 år siden

Terje har feil.

Det Arnfinn her legger til grunn er den bibelske rette strukturen og tenkning. Så kan man selvf. si at mye kan være bedre i OKS, som mange til stadighet påpeker på ulike fora. Detaljene i strukturen er en ting, det viktigste er at strukturen som et utgangspunkt er den riktige, slik at  Guds kraft, som går  tjenesteveien beholdes i menigheten, så kan man forbedre detaljene underveis. F. eks omsorgsbiten, der har nok trosbevegelsen et stykke å gå før man tar ut potensialet, selv om Åge ikke lenger visstnok står i trosbevegelsen med begge bena. Hvilke menigheter har egentlig et bibelsk forhold til omsorgsarbeidet? Vanskelig å ha to og flere tanker i hodet på en gang, tydeligvis, men uten Guds kraft i menigheten er det heller ikke noe kraft til å drive hyrde-virksomheten, selv om det er aldri så mange kallte "diakoner" i en menighet.

Både Arnfinn og Åge var pionerer hva menighetsstruktur angår, og har begge stått i det "trøkket" det er å være brøyteploger, apostler nærmere definert, med apostlers veirydder-egenskaper. ( "Les "Det velsignedet trykket" som Ulf Ekmann i sin tid utrykte det gjennom en boktittel med innhold som anbefales.)

I begge menigheter fant man den ekspansive konge-kraften, ikke den langsomt utdøende demo(n)kratiske utgave av menighetsarten.

Kommentar #3

Peter Svet

8 innlegg  5 kommentarer

Selvsagt er det arv

Publisert nesten 9 år siden

Det er nå i 2012 ingen andre som er relevante arvtakere til å overta OKS enn Thomas Åleskjær. Han har helt klart alle de rette kvalifikasjonene.

Men det er jo selvsagt arv. For det er ikke slik at det ikke har vært andre med tilsvarende kall og talenter i OKS de siste 20 årene som kunne fylt de samme skoene.

De kunne fylt de samme skoene dersom de var gitt den samme oppfølgingen og opplæringen som Thomas har fått av Åge. Thomas sa det jo selv på visjonssøndagen "Jeg har fått den beste lederopplæringen jeg kunne ha fått av pappa".

Betyr det at det er feil at Thomas overtar? Nei, i dag er han den rette personen. Men å si at det ikke har med arv og genetikk å gjøre er helt feil, for det er selvsagt det.

Men det viser jo bare at OKS = Åleskjær Ministry, og at de som vil være med i menigheten må forholde seg til det. Men det er jo en lemfeldig omgang med det nytestamentelige menighetsbegrepet.

Årsaken til at mange etablerte menigheter har gått bort fra en slik arvtakermodell for lederskifte er jo at det borger for maktmisbruk. Om det er en dyktig leder som har ledet en menighet, så betyr ikke det at lederen han utpeker takler all makten.

Så la oss bare håpe at Thomas takler det ansvaret han nå gis. For han gis mye eneveldig makt.

Kommentar #4

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

La oss kalle en spade...

Publisert nesten 9 år siden
Arnfinn Clementsen. Gå til den siterte teksten.

Personlig overlot jeg roret til min etterfølger, Tormod Røyland, i Karismakirken høsten 2010. Jeg opplevde at tiden var inne for dette etter nærmere 30 års pastortjeneste i Stavanger, og vi forberedte overtakelsen godt gjennom lengre tid, og har i ettertid stått sammen i en nær relasjon.

en spade! Jeg har fulgt litt med i menighetslivet i 30 år, og konklusjonen er slik: Pastorene, som eier menigheten, setter bestandig sin sønn eller datter, som førstevalg til å overta pastorrollen, så sant de  selv vil og at de er kristne.  Det er så store verdier i bygninger osv. som eies av pastorenfamiliene, at noe annet er utelukket, og en god jobb venter også i en rimelig stor menighet.

Jeg synes å lese en gang, at Clementsen selv hadde en sønn som han først gav lederansvaret til.  Hvorfor det etterhvert ble en annen  kan ikke jeg svare på.

Så la oss være ærlige, men jeg tror det spiller liten rolle hvem som overtar når det gjelder det åndelige. Vi har ikke så mye å skryte av noen av oss. Visste du forresten at det hver uke blir nedlagt 1 menighet i Sverige? I Norge noe mindre, grunnen er nok at vi lever som i Noahs tid.

Kommentar #5

Asbjørn Bergs1g

61 innlegg  1513 kommentarer

slekt kommer, slekt går

Publisert nesten 9 år siden

....lederskifte er vel en naurlig gange....det jeg har hørt en del mennesker si er at de savner 90 tallet og lovsangen som da var, indirekte mener man at den var mer hengitt og salvet. I dag er det i mange menigheter ungdommen som styrer også når det gjelder sang og musikk og musikkvalget er preget av det.  På åtti og delvis nittitallet har jeg det inntrykk at ungdommen sleit med å komme til ordet i menighetene, nå er det mere de som styrer... og nå er det de voksne og eldre som ikke kommer til ordet..men..men..

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere