Gud, påsken og verdifellesskapet

Rundt 85 prosent av oss er medlem i Den norske kirke, men bare fire prosent av oss går i kirken jevnlig. Vi sliter ikke ned benkene. Bare i påskeuken og i julehøytiden samles en betraktelig andel av det norske folk i gudshusene våre.

Helligst. Påsken er kirkens helligste høytid, og oppsummerer selve dens sentrale budskap. At Gud sendte sin egen sønn for å dø for menneskenes synder, og at hver og en av oss kan ta i mot denne nåden som en gave. Helt ufortjent.

Dette er kristendommens kjerne. Verken gode gjerninger eller gode intensjoner, men et frelsesbudskap som i dag bare en drøy tredjedel av oss har et aktivt og levende forhold til.

Verdikraft. Allikevel er kristendommen en av, om ikke den, mest sentrale verdikraften i vårt samfunn. Den kristne kultur- og verdiarven former vårt syn på godt og ondt, frelse og fortapelse, vakkert og stygt. Den gir oss identitet som samfunn, og forankring i en større kulturkrets. Kirken har alltid måtte tåle hatske angrep fra progressive og liberale, også på høyresiden. Mange av angrepene har vært på sin plass, og har bidratt til åskape en bredere og mer inkluderende kirke. Men ofte har de glemt at kirkens sentrale rolle ikke er å tjene verdslige myndigheter, eller fremme de til enhver tid mest politisk korrekte standpunktene. Kirken skal være en åndelig kraft. I en tid hvor verden endrer seg i et rasende tempo så trenger vi noe å holde fast ved. Mennesker trenger kulturelle og historiske bånd som strekker seg lenger tilbake enn gårsdagen. Selv et liberalt samfunn – ja kanskje særlig et liberalt samfunn – trenger verdier og institusjoner som minner oss på at hvert enkelt menneske også har ansvar og plikter.

Brysomme. De frie institusjonene som kirken er brysomme. De stiller kritiske spørsmål. De hever seg over politikken, og peker på "de evige verdier". De balanserer statens makt, og gir mange mennesker en trygghet og tilhørighet som de vanskelig kan finne andre steder. Nettopp derfor er det så farlig å vanne ut kirken. Som en kommentator i Nationen påpekte: "Selv en folkekirke kan ikke ha plass til de vantro". Men den norske kirke har ofte blitt sett på som et underbruk av de politiske korrekte kreftenes styre. Tanken har vært at jo bredere kirken blir, jo mer budskapet gjøres ufarlig – jo mer vil folkekirken være for alle. Men en slik kirke står i fare for å være for ingen. Den står i fare for å stagnere, fordi politikk settes over teologi, verdslig moral over kirkens egne verdivurderinger. En slik kirke vil ikke bare på sikt tømmes for teologisk innhold, men også for åndelig kraft.

God påske!

[ Denne lederen ble først publisert i Minerva 4. april 2007. ]