Fienden alltid til høyre?

Etter tragedien den 22. juli ble den innvandrings- og islamkritiske “høyresiden” i Norge avkrevd selvkritikk for å ha levert ideologisk ammunisjon til gjerningsmannen. Det tydelige bildet “han var en ensom ulv, men kom fra en flokk” legitimerte heksejakten.

For noen uker siden opplevde Frankrike en lignende tragedie. Syv mennesker, hvorav tre små jødiske barn, ble henrettet på iskaldt vis. Mediekommentatorer og politikere fråtset i spekulasjoner om “høyrekreftene” som måtte stå bak. Skuffelsen må derfor ha vært stor når det viste seg at gjerningsmannen var en jihadist som blant annet ville straffe Israel.

Tonen ble raskt en annen. “Høyresiden” måtte for all del ikke slå politisk mynt på dette, dette var en “ensom ulv”. Fra noen flokk kom han selvsagt ikke, for det ville vært ubehagelig for mange. Det kunne for eksempel tvunget frem spørsmålet: Har medienes ensidige Israel-kritikk fungert som ideologisk ammunisjon for gjerningsmannen?

Jakten på syndebukker må naturligvis foregå et annet sted. Det diffuse “samfunnet” står lagleg til for hogg, og fremst i rekken finner vi Euro-islams wonderboy, Oxford-professor Tariq Ramadan. Med to tunger skriver han på sin hjemmeside at det var riktig så fælt med drapene, men vrir det elegant over i en stakkarsliggjøring av gjerningsmannen. Han ble nemlig drevet til det, ikke overraskende av “høyrevinden” og marginaliseringen av muslimer i Frankrike. Og denne forklaringen kjøper dessverre mange.

Jeg er en enkel mann. For meg har gjerningsmannen selv skylden, både her og i Frankrike. Enhver politisk idé kan i prinsippet ledsages av terror, uten at det av den grunn alene er noe galt med ideen. Mediene og andre i det gode selskap plasserer ansvar der det til enhver tid er mest behagelig for dem. Men i all deres selvrettferdige prinsippløshet kan man likevel skimte én klar tanke: Fienden står alltid til høyre.