Amerikansk velsignelse

Jeg er for tiden i USA, primært for å dekke religionens betydning i amerikansk samfunnsliv. Noen større artikler vil etter hvert følge hos Minerva og andre steder. Her er noen korte observasjoner:

Respekt for nasjonen, flagget og soldatene
Lørdag avholdt 20 sekulære organisasjoner sin største demonstrasjon noen sinne på The Mall i Washington (mer om det senere). De aller fleste amerikanske ateister ligger klart til venstre, og har et gjensidig hatforhold til det kristne høyre. Likevel er det maktpåliggende at høyresiden ikke får klistre merkelappen "anti-American" på dem, slik George Bush den eldre gjorde for en del år siden da han uttalte at han ikke kunne skjønne at ekte amerikanere kunne la være å tro på Gud.

Derfor ble nasjonalsangen sunget på gårsdagens arrangement, ledet av vokalisten i Bad Religion, og introdusert av en pensjonert oberst og en flaggborg presentert av ateistiske soldater. Obersten ledet forsamlingen i Pledge of Allegiance, vel og merke uten frasen "under God", som ble lagt til i 1954. De aller fleste av det femsifrede tilskuertallet var med.

Det kunne være fristende å påstå at parallellen ville være at SVs landsmøte ble innledet med Kongesangen.  Men det ville være feil. Patriotismen står sterkt i USA, også på venstresiden. Det samme gjør støtten til soldatene, som ikke må forveksles med støtte til de kriger USA er involvert i.

Fra en tidligere USA-reise blogget jeg om hvordan man under en forestilling på Sea World fant det passende å hylle amerikanske soldater og be tilstedeværende sådanne reise seg til stående ovasjon.

Å stå alene
Jeg har tidligere skrevet en artikkel om den merkelige følelsen det ga å være den eneste som ikke reiste seg og trampeklappet etter en fremførsel av et stykke av nå avdøde Arne Norheim.

I dag har jeg vært med på noe lignende, i megakirken Lakewood Church i Houston. TV-predikanten Joel Olsteen samler her hver søndag like mange som alle landets ateistorganisasjoner etter to års hardt organisasjonsarbeid kan tromme sammen til et enkeltarrangement.

Problemet oppstår når forsangeren ber alle som ønsker Jesu’ velsignelse, ”dersom de i de hele tatt er fysisk i stand til det” om å løfte hendene og prise Gud. 12 567 par hender går i været, ett par hviler på knærne. Eller – noe problem var det jo ikke. Hadde noen spurt, noe de selvsagt ikke gjorde, kunne jeg ha skyldt på at jeg var journalist og derfor ikke kunne være deltaker.

Ikke det at jeg tror de hadde dengt opp ateisten, heller. I dag er det 87 prosent av amerikanerne som er uenig med Bush d.e. og mener at folk uten religiøs tro kan være gode amerikanere.

I går var det de troende som var i mindretall i Washington. Det var nok en ganske ny opplevelse, selv om de uten tro faktisk er litt på offensiven i USA (noe jeg også kommer tilbake til).

Et dusin motdemonstranter hadde møtt opp. Dialogen med ateistene var livlig, men fredelig. Og Guds talsmenn måtte tåle både latterliggjøring og ikke rent lite banning fra scenen.

God has Yes in your future
Olsteen holdt "one hell of  a sermon", for å si det slik! En halvtimes herlighetsteologi, uten notater, uten nøling og full av humor og personlige vignetter. Gud ser Ja i din fremtid, preket Olsteen. Det vil gå deg vel i ekteskapet, jobben, finansielt osv.

Veldig amerikansk, tenkte jeg, men langt ifra så overfladisk som det kan høres ut som. For Olsteen innprentet at selv om det til slutt ville komme et Ja, måtte man tåle mange Nei på veien, uten å gi opp.

Det er nettopp denne evnen til å riste av seg motgang som er en vesentlig del av det amerikanske etos, enten det har en religiøs innpakning eller ikke. Vi vet at det ligger 20 Nei på veien til Ja. Derfor skal vi ikke miste motet for hvert nei vi møter, men se positivt på det: Hvert Nei er et skritt nærmere det endelige Ja, preket Olsteen.

Jeg er sikker på at mange i salen tok budskapet til seg og fattet nytt mot til å gjøre noe positivt med sitt eget liv. Det er intet dårlig resultat av en gudstjeneste.

[ Først publisert på Minervanett ]