Verdidebatt

Fiction fra virkeligheten

Joleik er en kristen mann, midt i livet. Kanskje litt nærmere pensjonsalderen enn annen alder.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Han sliter en del i forhold til sin manglende åndelighet som han kaller det. Han har et sterkt ønske om å tjene Gud med alt det han har. Men det blir liksom så smått. Han vet han har nådegaver, og vil mer enn gjerne bruke dem, ja han ønsker det veldig sterkt også. Men alltid er det noen som er bedre til slikt, og da så.

Det virker som han aldri kommer så langt at han får bruke noe av det Gud har gitt ham. Slik føler han det, og slik er det. I menigheten han går føler han mer og mer at ingen ser ham. Slik er det vel med Gud også da, tenker han ofte, men ikke alltid. Han prøvde en tid å vise seg sprudlende glad, og fylt av Ånden. Men det hjalp lite. Ensomheten er en trofast følgesvenn.

Han er av og til deprimert, og kjenner på en ubestemmelig angst. En kveld fikk han mannet han seg opp og gikk frem til pastoren under et ettermøte, og prøvde å fortelle hva han slet med. Pastoren la begge sine hender på hodet hans og befalte med høy røst: «Ta i mot Den Hellige Ånd og salvelse» Etter et lett dytt fra pastoren la han seg lydig ned på gulvet, ingen behøvde å ta i mot ham.

Han er på vei hjem, det er minusgrader, men han setter seg likevel på en benk i parken for å tenke igjennom det som skjedde. Han føler seg tom. Hvorfor fikk han ikke det pastoren anbefalte. Slik er det alltid tenker han, hvorfor får ikke han det samme som de andre får. Har han en eller annen gang syndet mot Den Hellige Ånd, og er dermed avvist av Gud ? Han kan ikke huskle noe spesielt om dette.   Han føler seg mislykket, og begynner å kulse litt i vinterfrosten, men han bryr seg ikke. En liten merkelig tanke smyger seg sakte inn i ham; Enn om han bare satt slik i natt. Når morgenen kom ville nok en eller annen finne ham, og foreta seg de nødvendige ting. Men, nei – innerst inne har han likevel håpet om at Gud er på hans side tross alt, og hvis han gjorde dette, ville han da ikke forspille sin mulighet i livet etter døden også da ? Nei, det visste han jo ikke, men ett visste han. Han ville aldri i evighet oppgi håpet. Dessuten hadde han jo familie som var glad i ham,  og disse så jo også ut til å trives i menigheten

Joda, bhan hadde god selvinnsikt. Avvisnings traumer fra barndom og ungdom lå nok bak hans sensivitet på visse områder. På tross av, eller kanskje nettopp derfor, hadde han tatt i mot Jesus da han var ung, for å følge ham resten av livet. Nei, han ville ikke svikte, for han hadde en følelse av at Gud var med ham, også i det kalde vintermørket. Han gikk fort hjemover for å finne igjen varmen. Han satte nøkkelen i døren og låste opp. Det var godt å komme hjem. Og en gang skal det bli bedre.

Om du var sjelesørger og satt fremfor denne personen. Hva ville du sagt, gjort, lyttet etter, rådet ham til.   Om du hadde muligheten til å si noe til forsamlingen her, hva ville du sagt til den, uten å gå på akkord med taushetsplikten ?

Viktig:  Dette er ikke noe angrep på bestemte forsamlinger

eller menigheter.   Ingen menigheter er fullkommen – ennå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt