Hvor går Den Norske Kirke ???

Jeg skjønner at det tar tid når kirken skal løsrive seg fra staten. Det hele er noe motstrebende både fra staten og kirken. Kirken vil gjerne være under statens beskyttelse, i hvert fall økonomisk. Staten vil gjerne ha kontroll over kirken som over alt annet i det norske samfunn, jfr. siste tider diskusjon bl.a. om reservasjonsretten.

Det er ikke uinteressant for kirken hvilke stat vi har. Det er det mange som kan ha meninger om. Det er i og for seg mange som kan ha meninger om kirken og. Den har jo nesten like mange medlemmer som staten. For ikke mange år siden gikk det ut på det ene og samme; du ble døpt inn primært som borger i nasjonalstaten, og i mindre grad som medlem av den verdensomspennende kristenhet.

Statens har umyndigjort kirken. Den har blitt en del av tjenesteapparatet, der folk etterspør tjenester og ikke har noen plikter. Tjenestene skal ytes og det er bare fantasien som setter grense for hva det forventes at kirken skal stille opp med i forbindelse med kirkelige seremonier.

Og siden kirkene er tømt for folk (jeg er klar over at statistikken viser slik og slik, men jeg er på gudstjeneste på søndagene og ser hvordan det er), er ikke kirken lenger en maktfaktor i det norske samfunnet. Ut fra et slikt perspektiv er det helt ufarlig for staten å kvitte seg med kirken. Men kontrollen glipper og det er ikke godt å vite hva kirken kan finne på i det lange løp. Det kan reise seg og bli en maktfaktor i det norske samfunn. Og Gud hjelpe oss om så skulle skje.

Kirkens selvstendighet dreier seg ikke bare om å velge sine biskoper selv. Kirken kan vokse fram nedenfra, slik som i gamle dager, i urmenighetene. Gudstjenestereformen innebærer at gudstjenesten skal være stedegen, den skal så å si ta utgangspunkt i den lokale kontekst. Dette er jo den virkelige utfordringen og den store muligheten når kirken skal selvstendiggjøres. Ikke at det ikke er viktig med biskoper, men i denne sammenheng blir dette ofte kirkepolitisk symbolpolitikk.

Det er heller ikke enkelt å selvstendiggjøre kirken i et samfunn der sivilsamfunnet er marginalisert og ufarliggjort. Kirken må skape seg rom. Hvorfor skal ikke kirken kunne ha sine egne institusjoner i langt større omfang enn i dag? Hvorfor skal staten være enerådende på hva våre barn skal lære på skolen?

Hvorfor skal staten finansiere kirken? Og hvor lenge gidder staten å holde på med det? Kan ikke kirken finansiere seg selv? Hvorfor skal alt først innom staten og så skal alle kirkesamfunn og alle andre få tildelt sine porsjoner fra staten, i en evig krangel om matbitene? I Sverige betaler medlemmene kirkeskatt. Det kan vel vi også gjøre - de som er interessert. Og alle andre som bare skal ha en flott seremoni, kan vel betale for den, på lik linje med alt annet vi betaler for.

Hvorfor skal kirken hete den norske? Hva er viktigst? Vår nasjonale identitet eller vår kristne identitet knyttet til en universell kirke?

Samme kirken, ny ordning, er nærmest blitt et slagord. Men vil vi virkelig ha samme kirke? Skal vi ikke ha endringer? Hva er poenget med ny ordning, hvis den nye ordningen ikke innebærer en reell selvstendiggjøring fra staten? Hvis staten uansett har kontroll, ikke lenger formelt (men det og), men mer gjennom økonomiske og andre mer subtile kontrollmekanismer!