Verdidebatt

«Velsignet er Han!» Bidrag til en ordveksling om Bibel 2011

Heldigvis er det debatt om den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Og naturlig nok er det delte meninger om at Bibel 2011 en rekke steder lar mennesker «velsigne» Gud, som i åpningen av Efeserbrevet: «Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far» (Ef 1,3). Her har Bibelselskapet helt klart tatt et dristig valg. Hans Kvalbein leverer i Vårt Land 29.02 og 05.03 (samt her på Verdidebatt) noen gode og noen (etter min mening) mindre gode argumenter mot den nye ordlyden.

Det beste argumentet er kanskje at den nye ordlyden kan fremme en forestilling om at vi mennesker så å si kan gjøre Gud til noe mer enn han allerede er gjennom å «velsigne» ham.

Derimot greier jeg ikke å følge Kvalbein når han nærmest lar saken avgjøres av Hebr 7,7: «Nå kan ingen benekte at den som blir velsignet, står lavere enn den som velsigner.» Her brukes det greske verbet evlogeå («tale godt om»). Ut fra Hebr 7,7 skulle man anta at dette verbet kun kan brukes «ovenfra og ned», aldri «nedenfra og opp». Men som Kvalbein selv påpeker: Evlogeå brukes i NT (og i den greske GT-oversettelsen Septuaginta) gang på gang om menneskers henvendelse til Gud. Saken er følgelig ikke så opplagt som den ved første øyekast kan synes. Resonnementet i Hebr 7,7 gir mening i sin bestemte argumentasjonssammenheng, men det kan ikke bære Kvalbeins argumentasjon.

Videre stusser jeg på følgende utsagn: «Ønsket om å bruke ett og samme ord i oversettelsen for et bestemt ord i grunnteksten (såkalt konkordant oversettelse) kan ikke være noe ideal.» Dette har jeg vondt for å tro at Kvalbein virkelig mener. Et av hovedmålene med Bibel 2011 har jo nettopp vært å få til en bibeloversettelse som er noe mer konkordant enn NO 78/85. Min erfaring fra oversettelsesarbeidet – Jeg var så heldig å få være med på det! – er at vi la stor vekt nettopp på dette idealet, men at det selvsagt ofte måtte vike for andre hensyn, fremfor alt hensynet til hva det lar seg gjøre å uttrykke på norsk. Her antar jeg at Kvalbein og Bibelselskapet egentlig er helt på linje.

Er det så teologisk holdbart norsk å si på norsk «Velsignet er Gud»? Kvalbein mener nei, og viser til den gjense betydningen verbet «å velsigne» har på norsk. Bibelselskapets ledelse sier ja, og viser blant annet til at denne språkbruken gjenfinnes både i svensk bibelspråk og i dansknorsk salmespråk (Vårt Land 01.03.2012 og her). Denne argumentasjonen «gjør ikke noe inntrykk på» Kvalbein. Selv synes jeg dette er svært vektige argumenter. Jeg vil kort antyde noen andre.

1.      Både på hebraisk og gresk finnes det en rekke forskjellige ord som tradisjonelt gjengis på norsk med de nokså likelydende «love», «prise», «lovprise» eller «lovsynge». Det å etterstrebe en noe mer konkordant oversettelse, handler ikke bare om å forsøke å gjengi ett hebraisk eller gresk ord med ett norsk, men også om å forsøke å gjengi ulikeord på grunnspråkene med ulike ord på norsk. Ved å åpne for at vi kan «velsigne» Gud på norsk, skapes det et større språklig spekter som bedre svarer til det bibelske tilbedelsesspråket.

2.      Bibelspråket skal ikke bare gjenspeile det norske språket, men også være med å fornye og utvikle det – i likhet med all god litteratur. En bibeloversetter må tidvis forsøke å flytte litt på grensene hva for hva det er mulig å si på norsk, eller i hvert fall utforske grenselandet.

3.      I nattverdliturgien synger vi «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!», som et ekko av folkemengdens hyllest til Jesus ved inntoget i Jerusalem. Mye kan sies om dette, både liturgisk, bibelteologisk og trinitetsteologisk, men kort sagt: Hvis det er verdig og rett at vi velsigner Sønnen, kan det vel ikke være helt galt å velsigne den treenige Gud?

4.       Nevnte setning fra nattverdliturgien er hentet fra Sal 118,26. Denne salmen har (selvsagt) også en plass i jødisk liturgi. I en fersk erklæring fra International Council of Christians and Jews utfordres kirkene til å bekjempe alle former for antisemittisme, blant annet ved å «fremheve forbindelsen mellom jødisk og kristen liturgi» (A Time for Recommitment: Jewish Christian Dialogue 70 Years after War and Shoah, 2009). Når Bibel 2012 lar mennesker «velsigne» Gud på norsk, kommer det norske bibelspråket ikke bare tettere på grunntekstene, men også tettere på jødedommens liturgiske språk.

Så langt velsignelsen av Gud. Siden jeg har vært innom nattverdliturgien og relasjonen til bibelspråket og til jødisk liturgi, plusser jeg på en kritisk kommentar til Den norske kirkes nye nattverdliturgi:

Til nå har vi sunget «All jorden er full av hans herlighet» (min utheving), helt i tråd med den hebraiske ordlyden i Jes 6,3, som selvsagt også inngår i synagogens liturgi. Nå skal vi imidlertid begynne å synge «All jorden er full av din herlighet» (min utheving), trolig som en tilpasning til liturgien i mange andre kirkesamfunn. Men hva kan være mer økumenisk enn å holde seg til bibelteksten som felles utgangpunkt for både kristne og jøder?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt