Stø kurs mot farlige klimaendringer

Da FNs klimaforhandlinger i Durban ble avsluttet i desember, var miljøbevegelsen verden over i villrede om resultatet, den såkalte Durban-pakken, representerte et framskritt eller en fiasko i kampen for å unngå farlige klimaendringer. Noen hevdet at Durban-pakken gir grunn til optimisme. Andre legger mer vekt på at vedtaket i Durban er for uambisiøst, er svakt på innhold og svekker muligheten for å kutte utslipp i tide.

En viktig diskusjon under internasjonale klimaforhandlinger, er hva slags ambisjoner for klimakutt verden skal samles om. Under klimatoppmøtet i Cancun ble landene enige om et langsiktig mål om å holde den globale oppvarmingen under 2°C. Klimatoppmøtet i Durban klarte verken å bli enige om når utslippskurven må begynne å gå ned eller om hvor ambisiøs de langsiktige, globale utslippsmålene skal være. Siden den nye, internasjonale klimaavtalen ikke skal tre i kraft før i 2020, frykter mange at Durban representerer en farlig hvileskjær i kampen mot klimaendringer.

Stø kurs mot farlig oppvarming

For å klare en stabilisering på mellom 2,0 og 2,4°C, mener IPCC at de globale klimagassutslippene må reduseres med mellom50 - 85 % fra 2000-nivå innen 2050.Det er hellerikke likegyldig når utslippsreduksjonene gjøres: Veksten i klimagassutslippene må ha stoppet og utslippskurven begynt å peke nedover en gang rundt 2020. Industrilandene må redusere sine utslipp med 25-40 % i 2020 og 80-95 % i 2050 fra 1990-nivå.Det betyr at rike land i praksis må planlegge for et nullutslippssamfunn i løpet av rundt 40 år.Utviklingslandene må ha et ”vesentlig avvik" fra en "business-as-usual"-referansebane i alle regioner unntatt Afrika og Sør-Asia (inkludert India) innen 2020, og i absolutt alle regioner innen 2050.

Gapet mellom de løftene som i dag er gitt om utslippsreduksjoner og det som trengs for å nå mot 2°C-målet, er på mellom 6 og 11 gigatonn CO2-ekvivalenter. Vi holder med andre ord stø kurs mot en global oppvarming med svært alvorlig følger for verdens økosystemer.

Veien videre

Det er imidlertid ingenting i veien for at enkeltland selv øker sitt ambisjonsnivå. Både Cancun og Durban har oppfordret industrilandene om å øke ambisjonene for utslippskuttene, mens utviklingslandene har blitt bedt om å melde inn klimatiltak. Etter sterkt press fra alliansen av små øystater, de minst utviklede landene og EU, ble man dessuten enige om en arbeidsplan en ”forbedret ambisjon” for reduksjon i klimautslippene.

En arbeidsgruppe skal nå følge opp Durban-plattformen og en ny avtale skal etter planen vedtas i 2015 og implementeres i 2020. Arbeidsgruppen vil fokusere på enkeltlands og det globale samfunnets ambisjoner etter 2020. Foreløpig vet vi lite om innholdet i forpliktelsene, som vil være gjenstand for intense forhandlinger på toppmøtene mellom 2012 og 2015. Det gjenstår å se om landene vil bli enige om et globalt mål, og deretter fordele byrden mellom landene etter prinsippet om felles, men ulikt ansvar. Et alternativ kan være at utslippsmålene blir til nedenfra, ved at vært enkelt land melder inn sine ambisjoner. Dette var tilfellet med de løftene som ble gitt om utslippsreduksjoner innen 2020.

Byrdefordeling mellom fattig og rik

Hvordan utslippskuttene skal fordeles er naturligvis et av de mest betente spørsmålene i klimaforhandlingene. Myndigheter, forskningsmiljøer og internasjonale organisasjoner har lagt fram en rekke forslag til hvordan innsatsen kan deles mellom de ulike landene. Utslippene må kuttes parallelt med at vi blir stadig flere mennesker og milliarder skal løftes ut av fattigdom, og mellominntekts- og utviklingslandene krever at en klimaavtale ikke skal gå ut over deres rett til velferdsutvikling og vekst. I Durban ble det, etter forslag fra India, enighet om å arrangere en workshop i 2012 om dette sentrale spørsmålet.

Det er hevet over en hver tvil at Durban-vedtakene er utilstrekkelige for å møte klimakrisen. Ambisjonsnivået er fortsatt alt for lavt. Målt mot forventningene i forkant av Durban og alternativene som forelå da man nærmet seg avslutningen av toppmøtet, var imidlertid resultatet bedre en suksess. Durban-plattformen anerkjenner at ambisjonsnivået må økes, bekrefter det langsiktige 2°C-målet, den gjenskaper troen på multilateralt klimasamarbeid og gir oss et veikart mot en framtidig avtale som inkluderer alle og som på en eller annen måte er juridisk bindende. Slik sett kan det argumenteres for at Durban er et skritt i riktig retning – men bare dersom vedtakene blir fulgt opp de nærmeste årene.

Erik Lunde

Internasjonal rådgiver i miljøstiftelsen ZERO - erik.zero.no