Ottosens lutherske projisering

Det er visst ikke grenser for hva 22/7 kan benyttes til når det gjelder å fremme et eller annet syn. Her på VD har vi tidligere sett innlegg som hevder at tragedien var tilskyndet av Gud som straff for manglende støtte til Israel og nå sist er Espen Ottosen ute med kritikk av både norske medier, myndigheter og AUF for ikke å bruke den tragiske hendelsen på Utøya til å ta innover seg, og vise mer forståelse for, den situasjonen som Israel er i med en stadig terrortrussel hengende over hodet på befolkningen.

Selvfølgelig skal man ha forståelse for hvor traumatisk en slik virkelighet er, og isolert sett er det ikke vanskelig å slutte seg til sympatien Ottosen etterlyser, men hans koblinger er særdeles umusikalske, på flere måter. For hvem er det egentlig som ikke har sympati med mennesker som trues av terror? Er det Regjeringen? AUF? Pressen? Norsk offentlighet generelt?

Dessuten har Ottosens utspill to store slagsider, med samme utspring, men som på sin helt egne paradoksale måte likevel står i dyp kontrast til hverandre. På den ene siden er det selvlysende overtydelig at det er hans eget livssyn som driver hans selektive form for sympatierklæringer, og ikke en generelt velutviklet og utpreget empati med folk som lider psykisk og fysisk pga terror. Morten Christensen skriver i tråden «Bra Ottosen»:

«Ottosens empati strekker seg ikke lengre enn til Guds folk ser det ut til, og da handler det vel ikke så mye om empti som om å samle støtte til sine "egne".»

Presist formulert etter min mening. Hadde Ottosen hatt slike reflekser og visst å gitt uttrykk for dem hadde han sørget for å gi sitt utspill en mer universell appell. Hva med mennesker i land som Afghanistan, Pakistan og Irak? Når alt kommer til alt er de langt hardere rammet av terror enn folk i Israel, uten av den grunn å ha bagatellisert den frykt som preger folk i Istrael. Burde ikke folk i disse landene også innlemmes i den flommen av sympati som Ottoson hevder burde kommet i kjølvannet av den erfaringen vi fikk med den utenkelige tragedien som rammet oss 22/7?

Så til den andre slagsiden. Begrepet projisering brukes innen psykologien for å beskrive en tendens hos en person til å overføre ubehagelig tanker, følelser og skyld for hendelser til andre. Fenomenet oppstårnår egne forestillinger blir for tunge å bære og den dårlige samvittigheten av den grunn lesses over på andre. Om lederen i Norsk Luthersk Misjonssamband Espen Ottosen preges av en kollektiv dårlig samvittighet som fremtredende representant for et livssyn som har vært en tragedie for et helt folk gjennom to årtusener, vites ikke, men at det finnes en objektiv begrunnelse for en sådan bør være udiskutabelt.

For den historisk sett virkelig store tragedien for jødene har uten tvil vært etableringen av Kristendommensom sprang direkte ut av jødenes hellige skrifter ble deres nemesis, en svøpe som har vært en katastrofe for dem i all ettertid. Millioner av jøder har blitt forfulgt, torturert og drept - mer eller mindre som en direkte konsekvens av denne myten gjennom den tid som har gått siden det blodige teateret - korsfestelsen av Jesus - skal ha blitt iscenesatt og gjennomført.

Bildet:

«The Blood Libel», myten om at jødene kidnappet små barn for å bruke blodet deres i sine religiøse ritualer, ble konstruert av kristne for å demonisere jødene og skape grunnlag for ytterligere forfølgelse og drap på dem.

Jødenes skjebne er et beviselig faktum, paradoksalt nok i motsetning til det som har forårsaket lidelsen: De tidlige kristnes innhamrende historie i Bibelen om jødenes insisterende "Korsfest! Korsfest!" og "La hans (Jesu´) blod komme over oss og våre barn!" på plassen foran den håndvaskende romerske prefekten Pontius Pilatus - selv fritatt for ansvar av de kristne - sendte Jesus i døden og jødene ut i et totusen årig mareritt av forfølgelse, og selv om Den Kristne Kirke ikke kan gjøres direkte ansvarlig for Holocaust, så er det ingen tvil om at hatet mot jødene, etablert under rettssaken mot Jesus, gikk langt utover nazistenes rekker, og skapte en atmosfære som gjorde det mulig for Hitler å gjennomføre det han kalte "Den endelige løsningen".

Det er heller ingen tvil om at mange kristne så jødeutryddelsen som et lenge etterlengtet oppgjør med dem som sto ansvarlig for drapet på Jesus, det viser ikke minst Den Katolske Kirkens tette bånd til nazistene og deres sterke motstand mot å ta et oppgjør med denne støtten etter krigen.

Når man vet hva denne historien om jødenes påståtte svik mot Jesus, har forårsaket av lidelse for dem i etterkant - et rent helvete, og i dette tilfelle et som virkelig har eksistert - kan man faktisk bli ganske opprørt og indignert ved tanken på at den gang på gang, og med et intenst høydepunkt hver påske, fortsatt fremstilles som sann, og eksisterer som en avgjørende del av det desidert viktigste grunnlaget for den katolske, lutherske og andre grener av den kristne kirke.

Katolikken Mel Gibson´s blodige og spekulative film “The Passion of Christ”, som programmessig ble hyllet av Jan Åge Torp og andre kristenfundamentalister i inn og utland for sin påståtte “autentiske” skildring av prosessen mot Jesus, er et groteskt eksempel på hvordan denne myten holdes i hevd. De som i dag ser seg selv som jødenes viktigste støttespillere og fremste forsvarere av Israel som stat, er altså identiske med tilhengerne av den religionen som er den viktigste årsaken til jødenes ufattelige lidelser.

Og parallelt med deres sterke uttrykk for sympati med jødenes situasjon fortsetter de å dyrke den myten som har forårsaket elendigheten, og det med full kraft. Historien om korsfestelsen av Jesus og jødenes skyld for drapet på ham, er den mest seiglivede konspirasjonsteorien verden har avlet frem og den desidert mest dødbringende, nettopp på grunn av at milioner av mennesker har holdt den i hevd og fortsatt gjør det. Hvis ikke det er et gedigent paradoks, breddfullt av dobbeltmoral, så vet jeg ikke hva som kan kvalifisere for en slik definisjon.

Jødehatet sprang direkte ut fra den katolske kirken der det hadde eksistert i hundrevis av år, og i tillegg fungerte drapet på Jesus også som en katalysator for alle som av andre grunner foraktet jødene eller så sin interesse i å ødelegge deres stilling og innflytelse i samfunnet. Hitler grep muligheten begjærlig. Protestantenes leder Marthin Luther var ikke særlig bedre. Den reformasjonen han sto for blir ofte fremstilt som starten på en humanisering av Kirken, men var først og fremst et brudd med katolisismen, og gjorde ikke situasjonen bedre for hverken jøder eller andre; Luther hatet jødene intenst og med sin bok “Om jødene og deres løgner” satte han en standard for jødehat som levde og vokste helt frem til Den Annen Verdenskrig:

“...vi må unngå å bekrefte deres ville løgner, sverting, forbannelser og baktalelser. Ikke heller må vi delta i deres djevelske skrik og fantasier eller skjerme og beskytte dem, ved å gi dem mat, vann og husly eller utøve andre nabogjerninger. Jeg ønsker og apellerer til våre myndigheter om at de som har jøder ansatt, utøver en skarp justis overfor disse elendige menneskene slik jeg har foreslått tidligere her, for å se om det kanskje kan hjelpe (selv om det er tvilsomt). De må agere som en dyktig lege gjør når koldbrannen er et faktum, ved nådeløst å kutte, skjære og brenne bort kjøtt, vener, bein og marg. En slik prosedyre må også benyttes i dette tilfellet. Brenn ned deres synagoger, forby alt det som jeg har listet opp tidligere, tving dem til å arbeide og behandle dem hardt, slik Moses gjorde der ute i ødemarken, når han slaktet ned tretusen av dem for å hindre at hele folket skulle gå under. De vet sannelig ikke hva de gjør, og besatt som de er ønsker de hverken å vite om det, høre om det, eller lære noe av det. Derfor vil det være galt å behandle dem barmhjertig og slik sett bekrefte dem i deres forsett. Hvis dette ikke hjelper må vi drive dem ut som gale hunder, slik at vi ikke blir medansvarlige i deres avskyelige blasfemi og all deres øvrige ondskap, slik at vi påkaller oss Gud´s vrede og går fortapt sammen med dem. Jeg har gjort min plikt. La nå alle andre utføre sin. Jeg er frikjent.”

Lutheraneren Ottosen burde i sannhet sørge for å rydde litt opp i sin egen (u)moralske arv før han gir seg i kast med å problematisere moralen til mennesker som har opplevd den verste katastrofen i moderne norsk fredstid.