Forbud mot å mene noe annet enn det som er rett

Vi setter spor etter oss når vi debatterer på nett:

Det går kjapt, er så enkelt at vi ikke tenker over hvor avslørende det er. Vi sier mye om oss selv, hvem vi innbiller oss at vi er. Selvoppfatninger, personlighetstrekk, selvbilder, myter om hvem vi tror vi er avsløres - hele tiden:

Noen debattanter er så kunnskapsrike, kompetente, beleste, vitenskapelige, opplyste, innsiktsmettede, velutdannede at de nærmer seg grensen der de vet... alt. Det er morsomt. På grensen til festlig

Andre vet ikke så mye - men sannelig har de fasitsvarene likevel

Noen skyter i vei som hissige mitraljøser, finner de minste feil og angriper over en lav sko

Noen skiller så mellom sak & person at de nesten utelukkende tar personen

Noen går i strupen på andres intoleranse - men er lysår fra å se sin egen

Noen er så fastlåst i sin velbegrunnede og hardt tilkjempede rigiditet at man lurer på om det er statuer av stein & stål & jern som pumper ut sine signaler på autopilot

Og noen er myke som smør, snille, vennlige, forståelsesfulle...så myke at man nesten får dårlig samvittighet for å si dem imot...

Hvorfor bruker vi tid på dette?

Har meningsutveksling på nett noen verdi?

Har Verdidebatt gjort verden til et bedre sted?