Tåkedemokratiet

Dokumentasjonsgrunnlaget er lagt frem. Brudd på både forvaltningsskikk og regler ved tildeling av midler til to utvalgte organisasjoner med sterke bånd til departementets statssekretærer og SVs ungdomsorganisasjon. I sum demonstrerer det en urovekkende likegyldiget til demokratiske spilleregler.

Politisk korrupsjon, som er den betegnelse korrupsjonsekspertisen i Transparency International gir handlingen, er alvorlig ut fra en rekke synsvinkler. Vi skal se på ett aspekt: Tilknytningen til demokratiet.

Etter en gjennomgang av blant annet samtlige artikler i Aftenposten og Dagbladet med tilknytning til Lysbakken-saken, blir det klart at ordet demokrati ikke påtreffes. Totalt fraværende. Det er lett å tolke slikt som manglende interesse.

Materialet er bredt nok. I artiklene finner vi uttalelser fra sakkyndige som eksempelvis fra medias egne organisasjoner, ellers en professor i offentlig rett, en kjent valgforsker, talspersoner fra Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre og mange andre.

Det vi savner oppe det hele er den eksplisitte drøftelse og tilknytning til det aktuelle demokratiske krav til Lysbakken, statssekretærene og eventuelt departementet i forbindelse med denne saken: Fellesskapets midler, disponert av partimedlemmer i statlige maktposisjoner, skal ikke benyttes til prioritering av organisasjoner med spesiell tilknytning til eget parti.

I beste fall kan ovenstående sakskjerne skimtes som implisitt påstand i mengden av opplysninger fra media. Den demokratiske kjernen neglisjeres. Konturene i landskapet blir utydelige. Hvorfor det?

Dagbladet har fra start av stått sentralt i det imponerende journalistiske gravearbeidet som hele saken er basert på. Arbeidsmåten har vist seg essensiell og temmelig uunnværlig når det gjelder avsløring av selvsentrerte brudd på rettssikkerhet og demokratiets forutsetninger.

På denne bakgrunnen blir det overraskende å registrere samfunnsredaktør Martine Aurdals artikkel i Dagbladet 28.02.2012 med tittelen Ga penger til Sosialistisk Ungdom, påhektet følgende usedvanlig lettleste ingress: Men mer til Unge Høyre, viser oversikten Lysbakken sendte Stortinget i dag.  - Unge Høyre fikk mer enn ungsosialistene!

Opplysningen om tildeling til Høyre er velegnet til å punktere kjernen i saken, den selvprioritering som fant sted. Lysbakken havner plutselig et godt stykke ute i tåken. - Det bør ellers nevnes at redaktør Aurdal er feminist og tidligere journalist i blant annet Klassekampen og Ny Tid.

Artikkelen i Dagbladet har 13 avsnitt. Den som uifortrødent fortsetter videre  ned til 13.  og siste avsnitt, får vite følgende av nytilsatt generalsekretær Christopher Amundsen Wand i Unge Høyre: Det er ikke Lysbakkens departement som har innvilget den omtalte støtten til Unge Høyre. Det er LNU.

Hva LNU står for er ikke forklart. Tåka vil liksom ikke lette helt. Forkortelsen står for Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjon.

Lesning av tittel og ingress, uten de avgjørende saksopplysningene i 13. avsnitt, fører selvsagt til at Lysbakkens tildeling nærmest blir å betrakte som et uskyldige regelbrudd. I hvilken grad Martine Aurdal har lagt til rette denne scenografien, er uvisst.

De seneste årene har vi fått satt lys på flere saker med en lignende problemstilling: Gunstbehandlingen av tidligere statsråd Åslaug Haga,  Senterpartiets overføring av øremerkede sponsormidler til valgkampen, Ramin Osmundsens inhabilitet, kan være eksempler.

Mitt inntrykk er at media også har ære av saksopplysningene som er kommet frem og opp i lyset i Lysbakken-saken. Sakens enkeltheter og argumentfloraen er skarpsynt og variert eksponert.

Som antydet, ett savnes allikevel. Bildet der vi ser hvorledes alt sammen henger i hop med det å ta vare på det demokratiet vi har.

folkogmedia