Å bli glad i ordet synd

Jeg merker at det sitter litt inne for meg å blogge om min personlige tro - er mye mer vant til å synse i vei om alt som er galt med verden ;) Men jeg har lyst å skrive litt om ordet "synd". Hvilken plass har det i troen vår? I livet vårt?

Da jeg var yngre var nemlig ordet "synd" noe jeg hadde vanskelig for å ta til meg. Jeg kjente meg ikke igjen i forkynnelsen jeg hadde møtt - var jeg en "fortapt synder"? Jeg følte meg egentlig ganske ok som menneske. Ikke som noe fantastisk eksemplar av arten, men heller ikke som en tvers igjennom håpløs fyr. Jeg fikk det bare ikke til å stemme, hele greia med at min tilstand var så ille at Jesus måtte DØ på grunn av det.

Det tenkte jeg en del på. Og faktisk vurderte jeg å skrive en bok om dette, en slags populær-teologisk greie der jeg ville argumentere for hvorfor "synd" egentlig var et begrep som vi kunne erstatte med andre begreper. Og vi burde være mer opptatt av Kristi OPPSTANDELSE og seier over døden enn av "soningen" og straffen han måtte ta på seg.

Men det siste året er det noe som har endret seg. Når jeg går til kirke er det syndsbekjennelsen jeg lever meg mest inn i, tror jeg. Å vite at jeg synder har blitt helt sentralt for meg i mitt forhold til Gud og andre mennesker. Når jeg erkjenner at jeg gjør en synd kommer jeg til Gud, og ber om tilgivelse og oppreisning slik at jeg kan klare det bedre neste gang. Det har blitt et kompass for meg: Hvor er jeg i forhold til Guds vilje?

Hva har skjedd? Jeg er ikke sikker. Men jeg har noen teorier:

- jeg forstår begrepet "synd" og "synder" annerledes i dag. Jeg tenker ikke lenger at ordet "synder" betyr at hele jeg bare er håpløs. Jeg vet at jeg har muligheten til å gjøre både godt og ondt. I blant synder jeg. Men ikke hele tiden. (dere teologer vil se at jeg her beveger meg bort fra en strengt luthersk, "ontologisk" syndsforståelse)

- jeg har møtt Gud på en sterkere måte, og har dermed også fått en sterkere opplevelse av at jeg selv kommer til kort.

- jeg tenker ikke at "synd" egentlig er alt som er fristende og deilig i livet, mens det "kristne livet" er kjedelig og asketisk. Jeg tenkte nok litt slik før. Nå tenker jeg at "synd" er alt det som river ned, som ødelegger for det gode livet Gud har skapt oss til å leve.

-------

Hvilke erfaringer har andre med dette? Føler dere at dere er syndere? Er "synd" viktig for dere i forholdet til Gud?