Olav Elgvin

25

Å bli glad i ordet synd

Publisert: 24. nov 2009

Jeg merker at det sitter litt inne for meg å blogge om min personlige tro - er mye mer vant til å synse i vei om alt som er galt med verden ;) Men jeg har lyst å skrive litt om ordet "synd". Hvilken plass har det i troen vår? I livet vårt?

Da jeg var yngre var nemlig ordet "synd" noe jeg hadde vanskelig for å ta til meg. Jeg kjente meg ikke igjen i forkynnelsen jeg hadde møtt - var jeg en "fortapt synder"? Jeg følte meg egentlig ganske ok som menneske. Ikke som noe fantastisk eksemplar av arten, men heller ikke som en tvers igjennom håpløs fyr. Jeg fikk det bare ikke til å stemme, hele greia med at min tilstand var så ille at Jesus måtte DØ på grunn av det.

Det tenkte jeg en del på. Og faktisk vurderte jeg å skrive en bok om dette, en slags populær-teologisk greie der jeg ville argumentere for hvorfor "synd" egentlig var et begrep som vi kunne erstatte med andre begreper. Og vi burde være mer opptatt av Kristi OPPSTANDELSE og seier over døden enn av "soningen" og straffen han måtte ta på seg.

Men det siste året er det noe som har endret seg. Når jeg går til kirke er det syndsbekjennelsen jeg lever meg mest inn i, tror jeg. Å vite at jeg synder har blitt helt sentralt for meg i mitt forhold til Gud og andre mennesker. Når jeg erkjenner at jeg gjør en synd kommer jeg til Gud, og ber om tilgivelse og oppreisning slik at jeg kan klare det bedre neste gang. Det har blitt et kompass for meg: Hvor er jeg i forhold til Guds vilje?

Hva har skjedd? Jeg er ikke sikker. Men jeg har noen teorier:

- jeg forstår begrepet "synd" og "synder" annerledes i dag. Jeg tenker ikke lenger at ordet "synder" betyr at hele jeg bare er håpløs. Jeg vet at jeg har muligheten til å gjøre både godt og ondt. I blant synder jeg. Men ikke hele tiden. (dere teologer vil se at jeg her beveger meg bort fra en strengt luthersk, "ontologisk" syndsforståelse)

- jeg har møtt Gud på en sterkere måte, og har dermed også fått en sterkere opplevelse av at jeg selv kommer til kort.

- jeg tenker ikke at "synd" egentlig er alt som er fristende og deilig i livet, mens det "kristne livet" er kjedelig og asketisk. Jeg tenkte nok litt slik før. Nå tenker jeg at "synd" er alt det som river ned, som ødelegger for det gode livet Gud har skapt oss til å leve.

-------

Hvilke erfaringer har andre med dette? Føler dere at dere er syndere? Er "synd" viktig for dere i forholdet til Gud?

Kommentar #1

Per Traasdahl

67 innlegg  1534 kommentarer

Synden

Publisert nesten 12 år siden

Jeg mener å huske at Jesus sa ved en anledning at den egentlige synden er at vi IKKE tror......Ikke så mystisk å tenke seg det kanskje  for allt det andre har han jo forlengst ordnet opp i for den som nemlig:......TROR.......

Kommentar #2

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

RE: Synden

Publisert nesten 12 år siden
24.11.09 kl. 16:47 skrev Per Traasdahl:

Jeg mener å huske at Jesus sa ved en anledning at den egentlige synden er at vi IKKE tror......Ikke så mystisk å tenke seg det kanskje  for allt det andre har han jo forlengst ordnet opp i for den som nemlig:......TROR.......

Hei Per og Olav.

Flott sagt det der Per. Du peker på det avgjørende i evangeliet, nemlig at troen på Jesus og hans soningsoffer er det eneste som trengs. Det er forøvrig Den hellige ånd som har dette som sin oppgave, å overbevise oss mennesker om synd. Et menneske kan lese seg gul og blå på Romerbrevet kapittel 3 uten å verken forstå eller akseptere at menneskeheten er fullt ut syndig i Guds øyne. Bare Ånden kan åpenbare dette slik at vi forstår at vi trenger Jesus.

Så til Olav som spurte: "Føler dere at dere er syndere? Er "synd" viktig for dere i forholdet til Gud?". Ja, jeg føler at jeg i meg selv er en synder, definitivt. Det flotte er at i Jesus er jeg fri fra dette, altså ved troen på ham. Synd er derfor kanskje det mest sentrale ord og åndelige virkelighet i et menneskes forhold til Gud. For mennesket er i seg selv syndig, og Gud tåler ikke synd (altså kan vi ikke være Gud til behag). Av denne grunn ofret Jesus seg for oss. Så ingen synd -> intet behov for Jesus... 

Kommentar #3

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Presisering

Publisert nesten 12 år siden

Jeg skrev på slutten av innlegget ovenfor: "Så ingen synd -> intet behov for Jesus..."

Det jeg pekte på var at; dersom vi benekter at vi som mennesker er syndige, at synden finnes, så lurer vi oss selv - og dersom dette virkelig var sant, så hadde jo Jesu gjerning og offer for oss ikke hatt noen betydning. Så sitatet ovenfor skulle altså ikke bety noen benektelse av syndens alvor fra min side.

Kommentar #4

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

hva sa Jesus

Publisert nesten 12 år siden

Jeg har reflektert en del over begrepet

Jeg ble forundret da jeg søkte på hvordan Jesus brukte begrepet.

Jeg kan ikke finne et eksempel på at han kalte noe mennesket for "en synder"

Det betyr ikke at ikke mennesker synder, men det er ikke noe de er,

men noe de gjør

Jeg tenker at dersom jeg selv definerer med som synder og kommer til Jesus forandrer han meg til en rettferdig, eller som Paulus sier " en ny skapning"

Men når kirken definerer andre, og spesielt barn som syndere

da gjør kirken en stor synd mot mennesket.

Kommentar #5

Jonas Langård

1 innlegg  54 kommentarer

På godt og ondt

Publisert nesten 12 år siden

Er det ikke slik at kristendommen ser på menneske som født med synd? I så fall ser jeg mye positivt i dette. Er man enig i at alle synder er det lettere å innse egen synd uten å føle seg som en taper. Synd er et brudd på bibelens retningslinjer som også vanligvis vil si brudd på etiske normer i det norske samfunnet også blant ikke-troende. En sunn måte å reagere på moralske feiltrinn er å innse feilen for å så rette på den.

Siden kristne trenger å be om tilgivelse er det også naturlig for dem å søke etter egen synd eller egne feiltrinn. Det oppmuntrer dem sannsynligvis også til å insee feilen i stedet for å undertrykke den eller skylde på andre, og er man villig til å be om tilgivelse tror jeg også man er villig til å endre på seg selv.

Så jeg tror nok den kristne tro kan være sunn for egen moral på denne måten, men jeg tror også temaet synd kan ha negative sider. For eksempel kan man bli for opptatt av å dømme andre. Jeg synes også det at vi er født med synd, altså at til og med spedbarn er syndere er et litt vel negativt menneskesyn.

Til slutt kan man jo nevne at det også er visse forskjeller på hva kristne kaller synd og hva jeg kaller moralske feiltrinn, men jeg mener det er mye felles her.

Kommentar #6

Olav Elgvin

25 innlegg  174 kommentarer

Syndsforståelser

Publisert nesten 12 år siden

Takk for fine kommentarer!

Jeg befinner meg nok et sted mellom Magnus og Rune. I likhet med Rune opplever jeg til daglig at synd først og fremst er noe jeg GJØR (i blant). Jeg går ikke rundt og føler meg som en synder sånn hele tida.

Samtidig har jeg fått en sterkere og sterkere erfaring av at jeg kommer til kort i møte med Gud - og da er det kanskje riktig å si at jeg føler meg som en "synder"?

Og Jonas: Du har skjønt akkurat hva det dreier seg om for meg! (og sikkert andre)

Du skriver: "Siden kristne trenger å be om tilgivelse er det også naturlig for dem å søke etter egen synd eller egne feiltrinn. Det oppmuntrer dem sannsynligvis også til å insee feilen i stedet for å undertrykke den eller skylde på andre, og er man villig til å be om tilgivelse tror jeg også man er villig til å endre på seg selv."

Jepp. I dag er det mange som mener at "synd" er et ord som undertrykker og som hindrer oss i å utvikle oss. Og i mange kirker åpner man ikke lenger med syndsbekjennelsen. Jeg tror det er feil: Det er ved å erkjenne at vi kommer til kort at vi blir i stand til å vokse som mennesker.

Kommentar #7

olav grimdalen

66 innlegg  431 kommentarer

RE: Synden

Publisert nesten 12 år siden
24.11.09 kl. 16:47 skrev Per Traasdahl:

Jeg mener å huske at Jesus sa ved en anledning at den egentlige synden er at vi IKKE tror......Ikke så mystisk å tenke seg det kanskje  for allt det andre har han jo forlengst ordnet opp i for den som nemlig:......TROR.......

 Jesus døde for alle våre synder. Det betyr ikke at er syndfri. Som kristne er vi skyldfri.

Synden må vi sloss med så lenge det er liv i oss. "Vi synder i tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i  hjerte. Paulus sier at de som ikke har synd gjør Gud til en løgner.

Men hva  er det som skjer når du omvender deg å blir frelst. Når du har gjort opp med Jesus, bekjent dine synder så blir det helomvending o du får en ny føgesvenn, Jesus.

Om du synder så har en venn , Jesus som går i forbønn for det ovenfor Gud fader.

Gud tilgir deg for det Jesus gjorde på korset. Dagli omvendelse kallte de gamle livet med Jesus.

Kommentar #8

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: Syndsforståelser

Publisert nesten 12 år siden
24.11.09 kl. 22:58 skrev Olav Elgvin:

Takk for fine kommentarer!

Jeg befinner meg nok et sted mellom Magnus og Rune. I likhet med Rune opplever jeg til daglig at synd først og fremst er noe jeg GJØR (i blant). Jeg går ikke rundt og føler meg som en synder sånn hele tida.

Samtidig har jeg fått en sterkere og sterkere erfaring av at jeg kommer til kort i møte med Gud - og da er det kanskje riktig å si at jeg føler meg som en "synder"?

Og Jonas: Du har skjønt akkurat hva det dreier seg om for meg! (og sikkert andre)

Du skriver: "Siden kristne trenger å be om tilgivelse er det også naturlig for dem å søke etter egen synd eller egne feiltrinn. Det oppmuntrer dem sannsynligvis også til å insee feilen i stedet for å undertrykke den eller skylde på andre, og er man villig til å be om tilgivelse tror jeg også man er villig til å endre på seg selv."

Jepp. I dag er det mange som mener at "synd" er et ord som undertrykker og som hindrer oss i å utvikle oss. Og i mange kirker åpner man ikke lenger med syndsbekjennelsen. Jeg tror det er feil: Det er ved å erkjenne at vi kommer til kort at vi blir i stand til å vokse som mennesker.

 Kanskje det finnes mange rundt oss som trengte dette innspillet, om dette viktige emnet. Jeg er litt forundret over at en ungdom som deg (du ser i hvert fall ung ut) har gått med de samme tanker som meg - enda jeg vokste opp i midten av forrige århundre.  Den gangen skulle en nermest vere desperat av  "syndenød" for å kunne bli "frelst og fri"  Halve livet slet jeg med tanken på at jeg ikke hadde "syndenød" det ble til en slags sperre eller terskel, noe som likner litt på det du nevner.  Etterhvert godtok og forstod jeg at det ikke var følelsene mine som var det avgjørende, men realitetene.   Nå føler jeg det nesten merkelig godt å kjenne anger og skyldfølelse, for da vet jeg jo fra før veien å gå med den.  Og, ja - det føles godt å få vere med å delta i syndsbekjennelsen i kirken. Det ville bli "synd" om den ble helt borte.  Håper det er flere som kan komme med sine opplevelser om dette, det hadde vert bra. 

Takk for at du hadde mot til å åpne deg for dette, jeg tror faktisk det kan bli til hjelp for noen.

MVH magnus L

Kommentar #9

Bjørn Nilsen

16 innlegg  538 kommentarer

Syndbegrep = angst

Publisert nesten 12 år siden

Min erfaring med synd er visst noe helt annet enn mange her beskriver. Da jeg var en troende, leste jeg mye (kanskje for mye?) i Bibelen. Begrepet "synd", forsto jeg ut fra Bibelen at det var å bryte Guds lover og å ikke tro på Jesus (se bl.a. 1. Joh. 3:4; Joh 16:8-9).

Videre lærte jeg at "syndens lønn er døden" (fortapelse). Jeg trodde 100% på at Jesus hadde "betalt" min synd. Men allikevel vokste det en angst inni meg i forhold til trusselen om fortapelsen! 

Denne kontrasten mellom frelse og fortapelse, ble til slutt for meg helt absurd!! Gud, som faktisk tillot "synden" i verden, som lot "Satan" få lov til å friste det fullkomne menneske, skulle fordømme meg hvis jeg ikke kunne tro!? Det ble for meg en slags "voldtekt" på min frie vilje! Jeg, som menneske, har absolutt ikke bedt om å bli født inn i denne verden! Jeg har ikke i det hele tatt villet innvolvere meg i konflikten mellom Jahve og Lucifer! Så hvorfor i helvete skal jeg lastes for noe han selv har vært med på å sette igang???

Og... Hvorfor ser menneskelig logikk mer fornuftig og forståelig ut enn Guds absurde "visdom"???

Nei! Synd er ikke annet enn å volde sine medmennesker vondt!

Kommentar #10

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: Syndsforståelser

Publisert nesten 12 år siden

 Vil bare presisere at det er en forskjell på hvordan mennesket definerer seg selv som synder og når andre definerer en annen som synder.

Min egen erkjenter synd blir jeg fri når jeg erkjenner sannheten om selv. Dersom jeg definerer min bror som en synder blir det svært ofte fordømmende.

Jeg syntes det illustreres godt i den fortellingen der de skriftlærde spurte om det var den syke eller hans foreldre som hadde syndet siden hans tilstand var syk.

Jesus var tydelig på at det ikke var en del av hans problemtilling.

Flere ganger lot han seg berøre av dem de skriftlærde definerte som syndere, men vi ser aldri at Jesus lot seg drive inn i den måten å definere sin neste på.

24.11.09 kl. 22:58 skrev Olav Elgvin:

Takk for fine kommentarer!

Jeg befinner meg nok et sted mellom Magnus og Rune. I likhet med Rune opplever jeg til daglig at synd først og fremst er noe jeg GJØR (i blant). Jeg går ikke rundt og føler meg som en synder sånn hele tida.

Samtidig har jeg fått en sterkere og sterkere erfaring av at jeg kommer til kort i møte med Gud - og da er det kanskje riktig å si at jeg føler meg som en "synder"?

Og Jonas: Du har skjønt akkurat hva det dreier seg om for meg! (og sikkert andre)

Du skriver: "Siden kristne trenger å be om tilgivelse er det også naturlig for dem å søke etter egen synd eller egne feiltrinn. Det oppmuntrer dem sannsynligvis også til å insee feilen i stedet for å undertrykke den eller skylde på andre, og er man villig til å be om tilgivelse tror jeg også man er villig til å endre på seg selv."

Jepp. I dag er det mange som mener at "synd" er et ord som undertrykker og som hindrer oss i å utvikle oss. Og i mange kirker åpner man ikke lenger med syndsbekjennelsen. Jeg tror det er feil: Det er ved å erkjenne at vi kommer til kort at vi blir i stand til å vokse som mennesker.

Kommentar #11

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

RE: Syndbegrep = angst

Publisert nesten 12 år siden
25.11.09 kl. 04:56 skrev Bjørn Nilsen:Jeg, som menneske, har absolutt ikke bedt om å bli født inn i denne verden! Jeg har ikke i det hele tatt villet innvolvere meg i konflikten mellom Jahve og Lucifer! Så hvorfor i helvete skal jeg lastes for noe han selv har vært med på å sette igang???

hehehe, slutt å syt, Bjørn, du en født inn i denne verden, så face the fact. Ta det som en mann.

Du nevner konflikten melom Jahve og Lucifer? Det blir vel feil. Slik jeg ser det må vi gå til mennesket.

"Derfor, slik som synden kom inn i verden ved et menneske, og døden ved synden, og døden slik trengte inn til alle mennesker, fordi de alle syndet" Rom 5,12.

En handling gjort av et menneske førte synden og døden som dens straff over hele menneskeheten. På den andre siden opphevet det ene mennesket denne handlingen og gjorde rettferdighet og evig liv tilgjengelig for menneskeheten.

Adam representerte det gamle mennesket karakterisert av synd og død. Jesus representerer en ny menneskehet, karakterisert av rettferdighet og liv. Fordi vi stammer fra Adam, blir også vi rammet av konsekvensene av hans fall. Vi er i Adam ved fødselen, men i Jesus ved troen. I Adam er vi fordømt og vil dø, men på grunn av Kristi forsoningsverk kan vi bli rettferdiggjort og leve, dersom vi er i han ved tro.

Altså, Adam syndet, og alle som Adam representerte ble funnet skyldige. Jesus adlød, og alle som Jesus representerer vil bli stilt fram som rettferdige.

Du skrev: Syndebegrep = angst.

Jeg og millioner av andre har opplevd at:

Syndebegrep = frihet.

Kommentar #12

Olav Elgvin

25 innlegg  174 kommentarer

RE: Syndbegrep = angst

Publisert nesten 12 år siden

Hei Bjørn,

fint at du skriver dette!

Jeg hadde det nok litt sånn selv da jeg var tenåring. Da koblet jeg også "synd" sterkt til frelse og fortapelse. Jeg lå og tenkte: Hvis jeg synder, og plutselig dør og ikke rekker å angre, blir jeg frelst da? Tenk om ikke! Da følte også jeg at hele greia med synd, frelse og fortapelse kunne virke absurd.

Etterhvert har jeg fått en tro der ikke alt dreier seg om individuell frelse og fortapelse. Det sentrale for meg er at Guds vilje for mennesker og verden er god. Og jeg tror ikke lenger på en abstrakt "himmel", jeg tror at Gud en gang vil nyskape jorda vi lever på. Vi er skapt for å leve på jorda, og her vil vi alltid forbli. Derfor er det for meg en mye større synd om man sårer et medmenneske enn om man tar en øl for mye. (ok, håper ikke dette utvikler seg til en debatt om alkohol! ;)

Så jeg er nok ikke enig i at "synd ikke er annet enn å volde sine medmennesker vondt". Tvert i mot tror jeg vi trenger et begrep som sier noe sterkt om hvordan vi mennesker kan svikte. Men selvfølgelig - ordet "synd" har nok blitt brukt på måter som har holdt mennesker nede. Det ser jeg.

25.11.09 kl. 04:56 skrev Bjørn Nilsen:

Min erfaring med synd er visst noe helt annet enn mange her beskriver. Da jeg var en troende, leste jeg mye (kanskje for mye?) i Bibelen. Begrepet "synd", forsto jeg ut fra Bibelen at det var å bryte Guds lover og å ikke tro på Jesus (se bl.a. 1. Joh. 3:4; Joh 16:8-9).

Videre lærte jeg at "syndens lønn er døden" (fortapelse). Jeg trodde 100% på at Jesus hadde "betalt" min synd. Men allikevel vokste det en angst inni meg i forhold til trusselen om fortapelsen! 

Denne kontrasten mellom frelse og fortapelse, ble til slutt for meg helt absurd!! Gud, som faktisk tillot "synden" i verden, som lot "Satan" få lov til å friste det fullkomne menneske, skulle fordømme meg hvis jeg ikke kunne tro!? Det ble for meg en slags "voldtekt" på min frie vilje! Jeg, som menneske, har absolutt ikke bedt om å bli født inn i denne verden! Jeg har ikke i det hele tatt villet innvolvere meg i konflikten mellom Jahve og Lucifer! Så hvorfor i helvete skal jeg lastes for noe han selv har vært med på å sette igang???

Og... Hvorfor ser menneskelig logikk mer fornuftig og forståelig ut enn Guds absurde "visdom"???

Nei! Synd er ikke annet enn å volde sine medmennesker vondt!

Kommentar #13

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: RE: Syndbegrep = angst

Publisert nesten 12 år siden

 Enig i mye av det su sier her Olav

men

jeg er veldig opptatt av at syndebegrepet blir fordømmende dersom vi glemmer bort å peke på nåden. Eller som evangelisten Johannes sier det: Moses kom med loven, Kristus med nåden og sannheten.

For meg er det klart at å drføten nådens dybder er viktigere enn å drøfte syndens elendighet.

25.11.09 kl. 11:15 skrev Olav Elgvin:

Hei Bjørn,

fint at du skriver dette!

Jeg hadde det nok litt sånn selv da jeg var tenåring. Da koblet jeg også "synd" sterkt til frelse og fortapelse. Jeg lå og tenkte: Hvis jeg synder, og plutselig dør og ikke rekker å angre, blir jeg frelst da? Tenk om ikke! Da følte også jeg at hele greia med synd, frelse og fortapelse kunne virke absurd.

Etterhvert har jeg fått en tro der ikke alt dreier seg om individuell frelse og fortapelse. Det sentrale for meg er at Guds vilje for mennesker og verden er god. Og jeg tror ikke lenger på en abstrakt "himmel", jeg tror at Gud en gang vil nyskape jorda vi lever på. Vi er skapt for å leve på jorda, og her vil vi alltid forbli. Derfor er det for meg en mye større synd om man sårer et medmenneske enn om man tar en øl for mye. (ok, håper ikke dette utvikler seg til en debatt om alkohol! ;)

Så jeg er nok ikke enig i at "synd ikke er annet enn å volde sine medmennesker vondt". Tvert i mot tror jeg vi trenger et begrep som sier noe sterkt om hvordan vi mennesker kan svikte. Men selvfølgelig - ordet "synd" har nok blitt brukt på måter som har holdt mennesker nede. Det ser jeg.

25.11.09 kl. 04:56 skrev Bjørn Nilsen:

Min erfaring med synd er visst noe helt annet enn mange her beskriver. Da jeg var en troende, leste jeg mye (kanskje for mye?) i Bibelen. Begrepet "synd", forsto jeg ut fra Bibelen at det var å bryte Guds lover og å ikke tro på Jesus (se bl.a. 1. Joh. 3:4; Joh 16:8-9).

Videre lærte jeg at "syndens lønn er døden" (fortapelse). Jeg trodde 100% på at Jesus hadde "betalt" min synd. Men allikevel vokste det en angst inni meg i forhold til trusselen om fortapelsen! 

Denne kontrasten mellom frelse og fortapelse, ble til slutt for meg helt absurd!! Gud, som faktisk tillot "synden" i verden, som lot "Satan" få lov til å friste det fullkomne menneske, skulle fordømme meg hvis jeg ikke kunne tro!? Det ble for meg en slags "voldtekt" på min frie vilje! Jeg, som menneske, har absolutt ikke bedt om å bli født inn i denne verden! Jeg har ikke i det hele tatt villet innvolvere meg i konflikten mellom Jahve og Lucifer! Så hvorfor i helvete skal jeg lastes for noe han selv har vært med på å sette igang???

Og... Hvorfor ser menneskelig logikk mer fornuftig og forståelig ut enn Guds absurde "visdom"???

Nei! Synd er ikke annet enn å volde sine medmennesker vondt!

Kommentar #14

Bjørn Nilsen

16 innlegg  538 kommentarer

RE: RE: RE: Syndbegrep = angst

Publisert nesten 12 år siden
25.11.09 kl. 16:28 skrev Rune Tveit:

...jeg er veldig opptatt av at syndebegrepet blir fordømmende dersom vi glemmer bort å peke på nåden. Eller som evangelisten Johannes sier det: Moses kom med loven, Kristus med nåden og sannheten.

Enig i det at som kristen, legger man vekt på nåden. Men spørmålet i denne debatten var:

"Hvilke erfaringer har andre med dette? Føler dere at dere er syndere? Er "synd" viktig for dere i forholdet til Gud?"

Og mitt innlegg var svar på disse spørsmålene :-)

Kommentar #15

Olav Elgvin

25 innlegg  174 kommentarer

RE: RE: RE: RE: Syndbegrep = angst

Publisert nesten 12 år siden

..og jeg takker for det, Bjørn! :)

Enig i det at som kristen, legger man vekt på nåden. Men spørmålet i denne debatten var:

"Hvilke erfaringer har andre med dette? Føler dere at dere er syndere? Er "synd" viktig for dere i forholdet til Gud?"

Og mitt innlegg var svar på disse spørsmålene :-)

Kommentar #16

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

RE: Syndsforståelser

Publisert nesten 12 år siden
24.11.09 kl. 22:58 skrev Olav Elgvin:

Takk for fine kommentarer!

Jeg befinner meg nok et sted mellom Magnus og Rune. I likhet med Rune opplever jeg til daglig at synd først og fremst er noe jeg GJØR (i blant). Jeg går ikke rundt og føler meg som en synder sånn hele tida.

Samtidig har jeg fått en sterkere og sterkere erfaring av at jeg kommer til kort i møte med Gud - og da er det kanskje riktig å si at jeg føler meg som en "synder"?

Hei Olav (og Rune).

Jeg kan selvfølgelig følge deres tanker også. Dette med "synder" versus "å synde" er et poeng, men som en konsekvens av at vi synder så går det jo an å si at vi er "syndere" også. I forhold til barn, som Rune nevner, så tror jeg også at det må ligge noe spesielt i Guds tanker, noe som antakelig er forskjellig fra det som "gjelder" for oss voksne - vi får vel se det på sikt...

Kommentar #17

Håvard Skarre

33 innlegg  292 kommentarer

Hei

Publisert nesten 12 år siden

Begrepet synd står for meg som den største utfordringen ved hele kristendommen. Her kommer det inn et for meg langt på vei negativt menneskesyn og individer blir omtrent "uskyldig dømt".

Jeg har store problemer med å legge en gammel israelittisk legende/myte som skapelsesberetningen til grunn for så dype og alvorlige faktorer ved menneskelivet som det gjøres i bruken av syndbegrepet/forståelsen. Der svikter religionen min totalt. Mennesket har sine mangler i forhold til mange idealer, men å begrunne det med Adam og Eva blir for naivt. La det være sagt at jeg er tilhenger av å etterstrebe de gode handlinger og forbedre seg der man kan.

Synd er et aldri så lite problem for hele kristendommen. Det er mye rart i kristendommen man kan forklare på andre måter, tolke forskjellig og dermed leve med, men når man kommer til synd er det vanskelig å finne en utvei og samtidig være kristen. En av tankene bak de fleste religioner er at mennesket trenger en form for hjelp på sin vei til en frelse, eller liknende. Kristendommen går lenger enn det. Kristendommen sier rett og slett at mennesket ikke er bra nok i utgangspunktet, og dette forklares altså ut i fra en gammel legende/myte som videre legges direkte og indirekte til grunn for store deler av livsanskuelsen.

Dette synes jeg er vanskelig. Jada, man kan komme trekkende med nåden og Jesus som ga sitt liv og hele pakka, men man står allikevel igjen med at mennesket i utgangspunktet ikke er bra nok.

Kommentar #18

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

synd

Publisert nesten 12 år siden

Helt riktig, Skarre, mennesket er ikke bra nok.

Fordi:

"alle har syndet og står uten ære for Gud" Rom 3,23.

Noen mennesker mener selv at de er rettferdig. Humanismen sier at mennesket er godt i seg selv. De behøver ingen ytre kraft for å bli rettferdig. De stoler på seg selv. Utvendig kan de virke rettferdig. De kan gjøre gode gjerninger og ha en god moral. Men menneskets egen rettferdiggjørelse holder ikke for Gud. De selvrettferdige vil gå fortapt.

Et menneske i seg selv kan ikke være rettferdig for Gud, men et menneske som er i Jesus er allerede rettferdiggjort. Jesus er den eneste rettferdige ved all rettferdighet formidles til menneskene. Rettferdighet fra Gud kan bare mottas ved troen. Vi kan ta imot Jesus og få en ny identitet.

Så nevner du kristendommen som "legende/myte", du kan jo ta deg en tur innom noen av Evangeliesentrene i dette landet og nevne for beboerne der at alt bare er myter. Der vil du finne tusenvis av tidligere alkoholikere, narkomane og uteliggere som har fått en nytt liv. Som har fått oppleve at:

"evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror"

Kommentar #19

Håvard Skarre

33 innlegg  292 kommentarer

Hei

Publisert nesten 12 år siden

Viktig å få frem at jeg omtalte og omtaler skapelsesberetningen som myte, ikke hele kristendommen. Mange av historiene i Bibelen kan med rette ses på og omtales som myter, men mye er langt mer troverdig.  

Kommentar #20

Håvard Skarre

33 innlegg  292 kommentarer

Hei

Publisert nesten 12 år siden

Viktig å få frem at jeg omtalte og omtaler skapelsesberetningen som myte, ikke hele kristendommen. Mange av historiene i Bibelen kan med rette ses på og omtales som myter, men mye er langt mer troverdig.  

Kommentar #21

Olav Elgvin

25 innlegg  174 kommentarer

RE: synd

Publisert nesten 12 år siden
26.11.09 kl. 07:58 skrev Gunnar Lund:

Helt riktig, Skarre, mennesket er ikke bra nok.

Fordi:

"alle har syndet og står uten ære for Gud" Rom 3,23.

Hei Gunnar,

om jeg får komme med et innspill: Hvis en person har sagt at han synes at deler av kristendommen er litt pussig, så hjelper det neppe å komme trekkende med bibelsitater? Man må vel lissom tro litt på bibelen i utgangspunktet for å bli overbevist av det? ;)

Til Håvard: Skjønner hva du mener, og du tar opp noe viktig. Vil bare si to ting:

- Den kristne syndsteologien er ikke primært basert på fortellingen om syndefallet og Adam og Eva. Det er ikke så mange som tolker den fortellingen bokstavelig lenger (selv om noen gjør det). Det handler om et generelt syn på mennesket og livet i forhold til Gud.

- Det du beskriver - at "mennesket i utgangspunktet ikke er bra nok" - er nok en del av kristendommen ja. Men det finnes andre elementer også! I den ortodokse/østlige kristendommen har man for eksempel hatt et mye mer positivt syn på mennesket, fordi man mener at menneskeheten fikk del i en guddommelig gnist da Gud ble menneske i Jesus. Dessuten har den norske pietistiske kristendommen nok hatt en mye mer negativt syn på mennesket enn det som har vært vanlig opp i gjennom kirkas historie. Så jeg tror nok at det du beskriver som "kristendom" er relativt farget av den type kristendom du har møtt her i Norge (og som altså ikke kan likestilles med kristendommen globalt eller historisk).

Kommentar #22

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

RE: RE: synd

Publisert nesten 12 år siden
26.11.09 kl. 12:42 skrev Olav Elgvin:

Hei Gunnar,

om jeg får komme med et innspill: Hvis en person har sagt at han synes at deler av kristendommen er litt pussig, så hjelper det neppe å komme trekkende med bibelsitater? Man må vel lissom tro litt på bibelen i utgangspunktet for å bli overbevist av det? ;)

Skjønner hva du mener, men siden troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen ved Kristi ord, har jeg valgt å bruke skriften som grunnlag når jeg skriver, uansett om det er til frelste eller ufrelste. For slik Gud vanligvis opererer, kommer ikke folk til tro med mindre en enten leser bibelen eller noen forteller dem om budskapet i evangeliet. Det er Guds ord Den Hellige Ånd bruker for å vekke troens respons i menneskene, og det er påliteligheten i Guds ord vi bygger vår tro til frelse på.

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} --

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} --> 

Kommentar #23

Håvard Skarre

33 innlegg  292 kommentarer

Hei Olav

Publisert nesten 12 år siden

Veldig enig med deg i at det er den nordiske pietismen, og avarter som pinsebevegelsen etc, som er verst i klassen når det gjelder å omtale menneske som syndig osv og handle deretter. Dette er en utfordring for kristendommen i vår del av verden. Er også enig i at Østkirken har et mer positivt fokus i så henseende. I den ortodokse kristendommen, og den katolske også for den saks skyld, finner man jo også et større fokus på det mystiske i kristendommen. Kan være mye å hente her for et traust bedehus- og "frikirkeland" også.   

Kommentar #24

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: Hei

Publisert nesten 12 år siden

 viktig og også få fram at det at noe er mytisk ikke nødvendigvis betyr at det ikke har skjedd eller at man ikke tror på det.

Det handler mer om det at det tilhører overleveringer som ikke uten videre kan verifiseres og at det dreies seg om tro og det som ikke kan forklares, det tilhører den mytiske verden.

Altså kan en myte være sann, men det er ikke mulig å bevise dens opprinnelse eller dato eller sted ovs.

26.11.09 kl. 11:58 skrev Håvard Skarre:

Viktig å få frem at jeg omtalte og omtaler skapelsesberetningen som myte, ikke hele kristendommen. Mange av historiene i Bibelen kan med rette ses på og omtales som myter, men mye er langt mer troverdig.  

Kommentar #25

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: Hei - ikke bra nok

Publisert nesten 12 år siden

 Er ikke sikker på om jeg følger resonementet ditt.

Hva er "ikke bra nok" eller for å snu på " bra nok"

Dersom jeg sier til mine barn at de ikke er bra nok. Dersom jeg gjør som kirken, sier at de er syndere, har jeg ikke da nedvurdert deres menneskeverd? "Du er ikke verdig min kjærlighet"

Dersom jeg sier til mitt barn som kjemper med en lyte, at kjære barn, selv om du ikke mestrer dette, er du likevel mitt barn, og du er god nok for meg.

Viser jeg da ikke ekte betingelsesløs kjærlighet? Ville ikke enhver av dere si, at det skulle da også bare mangle, du er jo far til barnet?

Skulle ikke da Gud være mye større enn meg?

26.11.09 kl. 00:36 skrev Håvard Skarre:

Begrepet synd står for meg som den største utfordringen ved hele kristendommen. Her kommer det inn et for meg langt på vei negativt menneskesyn og individer blir omtrent "uskyldig dømt".

Jeg har store problemer med å legge en gammel israelittisk legende/myte som skapelsesberetningen til grunn for så dype og alvorlige faktorer ved menneskelivet som det gjøres i bruken av syndbegrepet/forståelsen. Der svikter religionen min totalt. Mennesket har sine mangler i forhold til mange idealer, men å begrunne det med Adam og Eva blir for naivt. La det være sagt at jeg er tilhenger av å etterstrebe de gode handlinger og forbedre seg der man kan.

Synd er et aldri så lite problem for hele kristendommen. Det er mye rart i kristendommen man kan forklare på andre måter, tolke forskjellig og dermed leve med, men når man kommer til synd er det vanskelig å finne en utvei og samtidig være kristen. En av tankene bak de fleste religioner er at mennesket trenger en form for hjelp på sin vei til en frelse, eller liknende. Kristendommen går lenger enn det. Kristendommen sier rett og slett at mennesket ikke er bra nok i utgangspunktet, og dette forklares altså ut i fra en gammel legende/myte som videre legges direkte og indirekte til grunn for store deler av livsanskuelsen.

Dette synes jeg er vanskelig. Jada, man kan komme trekkende med nåden og Jesus som ga sitt liv og hele pakka, men man står allikevel igjen med at mennesket i utgangspunktet ikke er bra nok.

Kommentar #26

Håvard Skarre

33 innlegg  292 kommentarer

Hei

Publisert nesten 12 år siden

Det er vel til syvende og sist snakk om å håpe og tro at Gud tar mennesket godt i mot om mennesket selv ønsker det. Hele forutsetningen for kristendommen er jo at mennesket har et problem som må løses. Problemet er synden og løsningen er Jesus. Mennesket må først overbevises om at det har et problem/ikke er bra nok for så å bli overbevist om at svaret/løsningen er Jesus. Et stort tema, som jeg ikke skal ta mer av akkurat nå, men det blir for vanskelig å gå med på at det (kun) er slik. Hvis Gud virkelig likte menneskene synes jeg prosjektet hans med å redde oss virker tåpelig klønete.

Med "ikke bra nok" peker jeg på det som stadig gjentas i kristendommen om at mennesket er "bare" det ene, eller andre og må gi seg hen til Jesus om det skal være håp.

Mer om dette kan jeg ta etterhvert. Viktig at dette er min opplevelse av det hele, tross i at jeg alltid har vært omgitt av liberale religiøse og kun vært vitne til den konservative pietisme og pinsevennenes herlighetsteologi etc.  

Kommentar #27

Are Alund

1 innlegg  124 kommentarer

Faktorenes orden - kanskje ikke irrelevant

Publisert nesten 12 år siden

Hei Olav!

Jeg er enig med deg, samtidig som jeg fremdeles synes oppstandelsen er viktigere enn alt annet.

Jeg tror syndsbegrepet har en så mangslungen fortolkningshistorie at det er lett å snakke forbi hverandre. Vi har den legalistiske oppfatning: Synd er brudd mot det enkelte bud, vi har Augustins variant - vår grunnleggende kjærlighet er vent mot verden, ikke Gud - Vi har Luther: Mennesket er innkrøkt i seg selv - vil selv være Gud. For meg fremstår synden som en ganske tydelig realitet i meg selv, og den stadfester seg ikke minst i min gjennomgående egoisme. Jeg opplever ofte at tilsynelatende gode handlinger følges, eller igangsettes, av egoistiske motiver, uansett hvor mye jeg prøver å gjøre det rette. Synden er ikke for meg enkelte handlinger, men dyptliggende motivasjon, selvbedrag og mangel på tillit. Det er å være seg selv nok og å ville ha kontrollen. På denne måten mister vi muligheten til å vise kjærlighet mot andre, særlig dem vi føler at truer oss.

Dessuten: Stilt overfor Gud - hvem opplever at han er god nok? Se på Jesajas opplevelse i tempelet - Den teksten fremstår for meg som arketypen på reaksjonen på møtet med Gud - Man ser sin egen stilling i forhold til Gud. For den som er interessert: Det Helige av Rudolf Otto kan være interessant lesning.

Og til sist: Guds kjærlighet til oss dreier seg ikke om hvem vi er - Det dreier seg om at Gud er kjærlighet. På samme måte som vår kjærlighet til andre ikke bør være betinget av den andres egenskaper, men vår egen evne til kjærlighet. Det er jo et mål å kunne elske sine fiender. Da kan vel Gud også gjøre det. (Uten at jeg dermed vil definerer oss utelukkende som Guds fiender)

Uansett syndsforståelse - Uten oppstandelsen og overvinnelsen av syndens følge, døden, ville vel ikke den mest adekvate syndsforståelse være noe verdt. Samtidig - Uten syndsforståelse - hvorfor måtte Jesus dø da? Da var vel disse spørsmålene Paulus ble tvunget til å tenke grundig gjennom da han møtte den oppstandne - Han som etter Paulus' oppfatning skulle vært forbannet av Gud..

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere