Hvorfor integreringsproblemer?

Integreringsproblemer for såkalt fremmedkulturelle i sammenheng med lite imøtekommenhet, unnvikelse og til dels uvennlighet hos innfødte nordmenn i møte med nevnte gruppe, kan skyldes utbrudd av mer eller mindre latente årsaker som er å ligne med sykdom eller svekkelse av dette landets menneskefokuserte allmenntilstand.

Som sådan er årsaken(e) noe som er tilkommet folket leeeeenge før klare sykdomstegn bryter ut – når dette blir synliggjort under gitte betingelser.

Det kan være at det er mange i dette landet som har oversett å forhindre en i dag synlig mulighet for noe som er å ligne med sykdomsutbrudd, ved å ha slumset med eller skjult å styrke eget immunforsvar med riktig inntak av næring over lang tid før sykdomstegn ble synlig. Som sådan er svekkelse ved disse sykdomstegn (i denne sammenheng) ikke mer alvorlig enn at det kan justeres ved inntak av riktig næring. Svekkelsen kan i spesielt utviklet grad sikkert kategoriseres inn under det man i denne sammenheng bør forstå som mangelsykdom.

Det er særdeles uhøflig og lite prisverdig å frarøve også de som kommer hit til landet en kjærlig mottakelse, for dermed å utsette slike over tid for den samme nevnte svekkelse – med etterfølgende helseproblemer som vi selv kan ha utsatt våre liv for. Om dette likevel skulle skje - og utvikles videre; hvordan ser en da for seg vellykkede og imøtekommende integreringstiltak på sikt? Ved å overlate problemene til politikerne? Det som kommer til uttrykk i folkeviljen vil alltid være utgangspunktet og grunnleggende for all politikk. Derfor gjelder folkeviljen først, og så politikk.

Med dette som forutsetning er det klart at det man i dag ser på som integreringsproblemer IKKE kan belastes de som kommer til landet med forskjellig kulturell, politisk, sosial og personlig bakgrunn. Heller er det slik at de som utgjør vertskapet - om de eventuelt er noe forhindret (som nevnt) av sykdom til å vise en hjertelig imøtekommenhet (som en gjerne forbinder med en vertskapsfunksjon, også i denne sammenheng) - fort bør glemme eventuelle smerter og ubehag i seg selv, for så og vise alle en enhetlig kjærlig mottakelse verdig ånden i ”alle folkeslag som disipler i kunnskap om Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn” - som folkesjelen i dette landet tross alt er rotfestet i.

Slik sett er det ikke noe med oss som må endres som ikke allerede er nedlagt i oss som et potensial for endring i dette som også er å ligne med landets Guds inspirerte åker. Spesielt ikke om tilkjennegivelsen av en allmenn hjertelig mottakelse skulle vokse frem i møte med såkalte fremmedkulturelle innslag og tilsig til landet av hardt prøvede mennesker som oftest har flyktet fra umenneskelige situasjoner i sine fjerntliggende hjemland. Slik sett blir vårt potensial som nasjon oppfylt og grøden kan etter hvert innhøstes etter det som for lengst er sådd (som antydet) i vår egen åker.

Vi bør ikke se bort fra åkeren og heller vie oppmerksomhet til de få av Bibelens ord som har havnet på stengrunn til tross for å ha blitt strødd som såkorn fra tilsynelatende foldede hender. I sann gudfryktig ånd bør vi heller vise glede og takknemmelighet for prøvelsenes nåderike regn over det som har blitt sådd av ”alle folkeslag som disipler …” i denne parsellen av Guds jord - og som vi har blitt satt til å forvalte. Innhøstingen er nær. Hvilken sanne forvaltere av Guds jord er det som tilkjennegir sterkt ubehag over at innhøstingens grøde er blitt for stor? Vi burde alle se fremover og glede oss over alt som står for innhøsting i sann bibelsk ånd … og heller frykte intet annet enn Storbondens dom.

Med vennlig hilsen svein-Ole