Verdidebatt

Kalam-argumentet pnkt. 2; Universet - finjustert for liv?

Dr. William Lane Craig hevder at Universet viser alle tegn på å være forberedt og tilrettelagt for liv; er Universet virkelig så finjustert som han påstår? Er det virkelig kalibrert og innstilt for vår entré?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

William Lane Craig´s argument om “Fine Tuning” går ut på at de fysiske konstantene som synes å være ufravikelige forutsetninger for at liv i det hele tatt har kunnet oppstå, er så fininnstilt at enhver variasjon ville gjøre livet, slik vi kjenner det, umulig. Derfor hevder Craig at det må finnes en “intelligent knottefikler” som har sørget for å justere det hele slik at disse forutsetningene ble akkurat slik de er.

Stephen Hawking har sagt følgende:

“De fysiske lovene slik vi kjenner dem i dag, inkluderer mange absolutte tall, som for eksempel den elektriske ladningen av atomet og forholdet når det gjelder masse mellom protonet og elektronet.... Det forunderlige ved dette faktum er knyttet til at verdiene i disse tallene tilsynelatende virker å være justert slik at livet kan oppstå og utvikle seg.”  

Det kan ved første øyekast virke som om Hawking her argumenterer for, eller i det minste antyder at dette drar ham i retning av at det finnes en Gud, men det var ikke hans poeng; som den dedikerte vitenskapsmannen han er, konstaterer han bare at det hele er bemerkelsesverdig og fascinerende, to av de viktigste drivkreftene i hans utrettelige arbeid med å finne løsningene på de virkelig store spørsmål.

Man må selvfølgelig være enig i at graden av fininnstilling er en fascinerende merkverdighet, men først og fremst dersom:

a. Det kun finnes ett univers, og ikke flere parallelle

b. Konstantene er stabile og aldri har kunnet endre seg slik at de på et tidspunkt kunne gi forutsetninger for liv (altså at tidsrommene før og etter “nå”, ikke gir slike forutsetninger).

c. Det ikke kan ha eksistert en rekke av serielle universer som har dukket opp etter hverandre, og der det vi nå observerer og befinner oss i er ett med forutsetninger som tillater liv.

d. Det ikke finnes andre typer liv, og som kan leve under andre forhold enn de som er en forutsetning for livet slik vi kjenner det på Jorden

Dette er noe vi altså ikke vet, og Craig smetter derfor inn med Gud som forklaring, og fremsetter påstanden om at han er “fikleren” som skrur på knappene og justerer alt slik at livet kan oppstå. Selvfølgelig kan heller ikke en slik påstand bevises empirisk som usann, men det betyr ikke at den er troverdig. Ikke minst er det nettopp det at den ikke kan etterprøves med vitenskapelige metoder som gjør at den ikke kan bli noe annet enn en løs spekulasjon.

Og “fine tuned”? I forhold til hva? Til noen eksisterende premisser? Hvis Gud har satt seg ned og nøye justert konstantene til de passet med forutsetningene for det livet som skulle oppstå ca. 10 mrd. år senere, så kan det jo tyde på at disse premissene allerede eksisterte på tidspunktet for “finjusteringen”? Hvor kom så disse forutsetningene fra? Var det lover som allerede eksisterte, bestemt av en tidligere gud, eller var det lover han selv hadde etablert, men på et tidligere tidspunkt?

Og med all makt - som han jo sies å inneha - hvorfor ikke bare “ville” Jorden med dens liv til eksistens, i stedet for å først etablere en masse lover som skulle gjelde for et gedigent univers, som i all hovedsak er hensynsløst og sterkt fientlig innstilt - “hatefully tuned” kan man vel kalle det - til det livet kristne påstår han skapte, og som etter sigende var selve målet med hele prosjektet?

I lys av ovenstående og tatt i betraktning deres begrensede kunnskap om de faktiske forhold var det åpenbart langt mer intellektuelt hold i tidligere tiders mennesker og deres virkelighetsoppfatning, som så det logiske i at Gud, som jo hadde menneskene i sentrum, derfor også hadde plassert Jorden i sentrum. Sagt på en annen måte: Det er selvfølgelig slik han ville ha organisert det hele, dersom han hadde eksistert. Å holde fast ved samme gudstro og overbevisning til tross for at dette verdensbildet for lenge siden er tilbakevist, og med all den kunnskap som i dag eksisterer om universet og hvor små og ubetydelige vi er i den store sammenhengen, er langt mindre rasjonelt og fornuftig enn den logikken som preget folk for noen århundrer tilbake, basert på den kunnskapen de hadde mulighet til å tilegne seg gjennom tilgjengelige fakta. Det er rett og slett langt mindre rasjonelt å tro på Gud i dag, enn det var i tidligere tider, og fornuften i et slikt verdensbilde svinner stadig hen.

Et relevant spørsmål i den forbindelse kan være følgende: Hvis man i dag ikke hadde noen kjennskap til påstanden om at det finnes en gud og så satte seg fore å finne forklaringer på de store spørsmål; ville man da ende opp med hans eksistens som et reelt alternativ? Svaret på det er antagelig et rungende NEI. Grunnen til at enkelte tviholder på Gud som en mulig forklaring er at frykt, håp og ønsketenkning har bragt ham med oss gjennom århundrer og at mange - av samme årsaker - fortsatt har et sterkt ønske om at han finnes.

Uansett, det virker rett og slett ikke særlig “fine tuned” å justere forholdene i et helt univers med tanke på liv og likevel ikke klare å oppnå sitt mål på mer en en liten mikro mikro mikrobrøkdel av området. De livgivende betingelsene i Universet er mildt sagt sterkt begrenset, både i tid og areal og det er fristende å dra en sammenligning: Å si at vårt univers er finjustert for liv er omtrent det samme som å si at mobildekningen i Norge ville vært optimal, dersom den ga mulighet for å ringe, men kun innenfor en millimeterstort areal, og kun i en svært kort periode av døgnet (med tanke på universets størrelse er selv denne analogien en grov overvurdering av universets grad av “fine tuning”).

Et vindu, så bitte lite for oss å kikke ut av, kan det virkelig sies å være sannsynlig at det er etablert av en Skaper med All Makt? Og tidsrommet dette vinduet er åpent i, er enda mindre imponerende: I følge den britiske partikkelfysikeren Brian Cox, som nylig tok oss gjennom den fantastiske BBC-serien “Wonders of the Universe”, er livet, slik vi kjenner det, kun mulig i én tusendel av en milliard milliard milliarddel, av en milliard milliard milliarddel, av en milliard milliard milliarddel, av én prosent av Universets livssyklus, og av dette igjen er menneskene - som teistene hevder er Guds utvalgte og står i sentrum av hele skaperverket - kun tilstede i en bitteliten brøkdel.

Litt av en kalibrering for liv; hvis dette er resultatet av en åndelig entitets justeringer, så må det sagtens kunne sies at det mer tyder på en knottefikler med litt fikle-flaks enn en allmektig skapers reelle justeringer i henhold til en nøye etablert plan. Så vil kanskje noen hevde at vi mennesker på vår side har hatt solid flaks som befinner oss her nå, i dette mikroskopiske tidsrommet, men nei, slik kan det ikke sees, og årsaken er innlysende nok; vi kunne rett og slett ikke vært her i noen annen periode.

Som nevnt i tråden Kalam-argumentet, er det troverdig? lurte Aristoteles på hvordan det kunne ha seg at vi har “noe” og ikke “ingenting”. Vel, spørsmålet biter seg jo for det første i halen, fordi det jo ikke kunne vært stilt, uten at dette “noe”, livet selv, gjorde Aristoteles og alle andre bevisste individers eksistens mulig i utgangspunktet, men hadde han kjent til resultatet av arbeidet til Edwin Hubble og Georges Lemaître og deres “redshift-observasjoner” på 20-tallet som endte ut i Hubble´s Constant; beregninger som viste at Universet ikke er statisk, men utvider seg, så hadde hans dype funderinger muligens gått over i forskrekkelse. Hadde han så fått rede på det senere forskning har vist, at denne utvidelsen ikke etterhvert reduseres i hastighet, noe man tidligere trodde, men tvert i mot går raskere og raskere, så hadde han muligens revet seg i sitt velpleide skjegg. For i dag har vi fortsatt “noe”, men “ingenting” kommer mot oss i forrykende hastighet.

Man regner med at 99,8% av de arter som noen gang har eksistert på Jorden siden livet begynte å utvikle seg, er forsvunnet. Det betyr at menneskenes tid også er begrenset, og vår motvilje vil ikke kunne hindre det; på et eller annet tidspunkt er vi borte, selvforskyldt eller ikke. Livet som sådan vil likevel bestå. Det innebærer at intelligent liv igjen kan evolvere. Parallellt med denne langsomme prosessen fortsetter Universet å utvide seg med økende hastighet. Det betyr at eventuelle fremtidige astronomer vil kunne komme til å kikke utover i Universet med de mest avanserte observasjonsteleskoper og likevel dra helt feil konklusjoner, de vil ikke finne spor av denne utvidelsen, fordi lyset fra de milliarder av gallakser som fremdeles finnes der ute ikke vil kunne nå oss. Alle, selv de fremste vitenskapsmenn med sine hypermoderne instrumenter vil være rammet av den totale ignoranse, de vil tro vi er alene; alt vil være “borte”, og ingen vil kunne beregne seg tilbake til “The Big Bang”, hendelsen som de aller fleste forskere i dag er enige om var starten på denne utvidelsen for 13,7 milliarder år siden, og som siden altså bare har økt i hastighet. Fine tuned?

Dette er vel verd en liten digresjon: Den nesten poetiske implikasjonen av universets ekspansjon er, som Lawrence Krauss sier det i sin bok “A Universe From Nothing”, at våre etterkommere i en fjern fremtid - til tross for at de har regnet seg frem til relativitetsteoriene, vet alt om kvantemekanikk, atomenes ladning, Jordens magnetfelt og kanskje til og med har klart å etablere all kunnskap om fysikk i “The Theory of Everything”, som Stephen Hawking og andre har balet med å komme frem til i flere tiår - likevel vil komme til dra eksakt de samme konklusjoner som var rådende for bare 85 år siden, ved begynnelsen av det 20. århundret: Alt de vil komme til å “vite” basert på observasjoner er at universet består av én galakse, Melkeveien (som sikkert vil hete noe annet), og at alt er statisk og stillestående, fastlåst i en evig uforanderlig posisjon, midt i et kjempestort tomrom; de øvrige hundrevis av milliarder gallakser vil være slukt av et enormt omsluttende kosmisk mørke, borte for våre etterkommere for alltid.

I dag vet vi altså mye mer enn de vil komme til å vite da, men det er i seg selv også en tilfeldighet. Mennesket begynte sin spede utvikling for grovt regnet 10 millioner år siden; det tok altså bortimot 13,7 milliarder år før evolusjonen av mennesket startet. Hadde det gått mange milliarder år til, noe det selvfølgelig godt kunne ha gjort, så ville vi aldri kunnet skaffe oss den kunnskapen om Universet og alle dets gallakser som vi i dag har. Vi ville vært nærmest totalt uvitende om alt som har med Universet å gjøre, fordi alt ville vært utenfor rekkevidde av hva vi kunne skaffe oss oversikt over. I sannhet en poetisk tanke, og som Lawrence Krauss sier: "Vi lever i en meget spesiell tid; en tid så spesiell at den er den eneste tiden som kunne gjøre oss i stand til å erkjenne at vi lever i en meget spesiell tid..."   

Tilbake til Kalam-argumentets “Fine Tuned”-tese. Som en del av denne ekspansjonsprosessen kommer en av våre nabogalakser, Andromeda, den eneste galaksen som er observerbar med det blotte øye, rett mot oss i en hastighet på 500.000 km/t. Den er 2,5 millioner lysår borte og mange mener den vil kollidere med vår Melkevei om 4 mrd. år. Ikke så mye å bekymre seg for for oss, med andre ord. Men igjen, hvem har laget denne “planen”, og hva er parametrene som “finjusteringen” har foregått i henhold til?

Hva så med Jorden, vår egen livgivende planet. Hvor stor er mulighetene for at den skulle tilrettelegges med så tilsynelatende perfekte forhold, slik at livet kunne oppstå her? I utgangspunkte virker det unektelig som om oddsene skulle være svært små, at det å vinne i lotto burde være enkelt i forhold. Vi har vann, oksygen og en atmosfære som blant annet beskytter oss mot ellers livsfarlig stråling fra sola. Jorden ligger i en så kalt gullhårsone; hadde vi ligget litt lenger fra solen ville det vært for kaldt, litt nærmere, så ville vi brent opp. Vi har månen som med sin tyngdekraft sørger for en jevn bane og, sammen med helningsvinkelen, faste, stabile  årstider. Vi har polene som stabiliserer rotasjonen. Den gigantiske planeten Jupiter, med sin voldsomme tyngdekraft, virker som en magnet og trekker til seg alle farlige himmellegemer som ellers ville truffet oss og ødelagt det meste av alt liv med jevne mellomrom, et magnetfelt beskytter oss mot elektrisk ladede partikler fra rommet og solen.

Samt en masse annet. Det hele virker jo planlagt og er et av de viktigste argumentene for eksistensen av Gud, for religiøse mennesker. Fysikeren Freeman Dyson har en gang uttrykt det omtrent på denne måten:

“Om vi betrakter universet og identifiserer de mange fysiske og astronomiske hendelsene som har samvirket til vår fordel, kan det nesten virke som om universet i en eller annen forstand må ha visst at vi kom.”

Men dette var bare hans overflatiske betraktning; Dyson trodde ikke at universet ble designet av en overnaturlig kraft med tanke på oss, selv om mange religiøse grupper har tatt ham til inntekt for nettopp et slikt syn, han ville bare påpeke hvor usannsynlig det hele kan virke. Astronomen Fred Hoyle sa en gang at sannsynligheten for at det skulle kunne oppstå liv på jorden, i utgangspunktet ikke virker å være større enn at en tornado som passerer over en skraphaug skulle kunne være så heldig å sette sammen en fiks ferdig Boeing 747, og han var ute etter å understreke det samme som Dyson.

For dette er selvfølgelig i bunn og grunn ren statistikk. I vår egen galakse Melkeveien, finnes det et sted mellom 200 og 400 milliarder stjerner og enda flere planeter. Minst 10 milliarder av disse planetene befinner seg i en temperaturmessig sett “livtillatelig avstand” fra sin sol, slik Jorden også gjør. Hvis sjansene for at også de øvrige brikkene som er en forutsetning for liv skulle falle på plass på en slik planet estimeres til én til én milliard, vil det altså fortsatt være 10 slike planeter som Jorden - bare i Melkeveien. Når vi så vet at det i det observerbare Universet, finnes noe sånt som 170 milliarder galakser, så blir antallet stjerner og planeter så stort at selv de mikroskopiske odds vil måtte resultere i en konklusjon om at liv kan finnes en mengde steder.

Dessuten, hva vet vi egentlig om mulige livsformer?

Den amerikanske partikkelfysikeren Victor Stenger sier:

“Til tross for at livet, slik vi kjenner det, ikke kunne eksistere dersom hvilken som helst av de kjente fysiske konstantene var bare litt annerledes, kan vi ikke vite at andre former for liv ikke ville være mulig med andre konstanter som grunnlag. Enhver som hevder at vår form for liv er det eneste tenkbare, fremsetter en påstand som ikke er basert på noe bevis eller noen teori.”

Det er også (minst) et par andre ting som er bemerkelsesverdig ved “fine tuning”-teorien. For det første: Hvorfor skulle Gud i det hele tatt måtte underlegge seg noen kriterier i form av fysiske lover, når han kunnne skape hva som helst, når som helst, og akkurat i den formen han ville? En endeløs kraftfull, kreativ og allmektig skaper ville selvfølgelig, og nettopp derfor, overhodet ikke være bundet av noen som helst begrensninger, og absolutt alle forhold ville derfor være å betrakte som “fine tuned” for hva som helst i en slik entitets hender, fordi alt kunne eksistere på hvilken måte han selv måtte ønske.

At han likevel har sett behovet for å skape Jorden med en flytende kjerne av jern, en mantel som langsomt kjølner, og med en tynn stivnet skorpe utenpå bestående av tektoniske plater som sakte beveger seg og forårsaker jordskjelv og tsunamier som i sin tur med jevne mellomrom sender hundretusener brutalt i døden og med underjordiske supervulkaner med magmakammere som med noen hundretusen års mellomrom eksploderer og sender store deler av Jorden inn i et naturskapt inferno av ufattelige dimensjoner, og en ettertid analog med det som ville følge et nukleært holocaust, synes ikke å være bare nådeløst grusomt men også unødig komplisert, for å si det svært mildt.

Implikasjonene av dette for enhver monoteist må bli (i beste fall) ett av to, enten er a) “Fine Tune”-teorien det reneste nonsens, eller b) Gud, i og med at han har måttet underkaste seg en mengde restriksjoner i form av naturkrefter og konstanter, ikke er allmektig likevel.

Som sagt tidligere, det verdensbildet som eksisterte for noen hundre år siden, med en flat skive av en verden i midten og skapt for oss, en sol som ga lys og varme, og en fasttømret statisk mørkeblå himmelvelving med vakre stjerner som kunne beundres og en måne som lyste opp nattemørket for dem som befant seg der under, kanskje i månesyk kjærlighetsrus, er nøyaktig slik en logisk tenkende Allmektig Skaper selvfølgelig burde ha konstruert det hele, og sikkert også ville ha gjort det, dersom han hadde eksistert. Og gitt deres kunnskapsnivå var ikke den tids menneskers forestilling om en Gud så vanskelig å forstå, men det er den så absolutt med det vi vet i dag.

En ting til som også synes besynderlig - særlig sett fra et teistisk synspunkt, som jo Craig har, og også misjonerer for: Den teorien han fremsetter innebærer at Gud har “finjustert” og satt det hele i gang for over 13 milliarder år siden; likevel har livet ikke oppstått før bortimot 10 milliarder år senere, noe som tyder på at han ikke har vært aktivt med i dannelsen av liv, men bare latt det skje på et tilfeldig tidspunkt, basert på de forholdene han la til rette milliarder av år tidligere. Det skulle tilsi en deistisk gud, en som kun har forberedt det hele, for så å trekke seg tilbake, og som siden ikke har brydd seg med hvordan det har gått med hans skaperverk eller hvordan menneskene forvalter den unnselige lille verden han har etablert for dem. Hvor ble det av kravene til underkastelse, håp om bønnhørelse, homomotstand, regler for seksuell omgang, omskjærings-pakt, matforbud, kleskode, Himmel, Helvete og alt det andre som tilhører den teistiske verdensorden?

Det er grunn til også å minne om at de som fremsetter påstandene om at dette siste også er regler etablert av Gud, er identiske med dem som påstår at han har “finjustert” det hele. Det gjør ikke akurat påstanden om hans eksistens mer sannsynlig, for å si det sånn.

Uansett, når alt kommer til alt er altså Universet i all hovedsak ikke finjusert for liv; tvert i mot er det livsfientlig. Man må således også være ekstremt hovmodig og selvsentrert for å komme til at alt dette er satt i scene, ikke engang for menneskeheten som et hele, men kun for tilhengere av den jødisk-kristne guden; en himmelsk autoritet som på sin side selv har et begrenset antall mennesker i Midt-Østen som sitt utvalgte folk. Fysikeren Lawrence Krauss sa følgende i et foredrag der han grunnga teorien om at kvantefysikken gir mulighet for et “Univers fra ingenting”:

“Hvis vi tar for oss Universet og fjerner alle galakser, alle stjerner og alt annet vi ser, så vil Universet likevel være mer eller mindre det samme som før. Universet består i det store og hele av 70% mørk materie og 30% mørk energi. Vi er fullstendig irrelevante i en slik sammenheng. På en måte bekrefter dette “Kopernikus´ Prinsipp” om at vi ikke lever på et sted valgt ut for oss spesielt. Dette forteller oss også at vi er mer ubetydelige enn vi er i stand til å forestille oss. Hvorfor et slikt Univers - der vi er så til de grader betydningsløse - skulle være designet med oss i tankene, er langt bortenfor alt jeg er i stand til å forestille meg.”  

Så, er “fine tune-teorien” mer sannsynlig enn de andre fire univers-teoriene nevnt tidligere, alternativer som også etablerer “Det antropiske prinsipp” som et godt utgangspunkt for erkjennelse? Nei, “fine tuning” bringer oss ingensteds hen etter det jeg kan skjønne. Og kan de andre fire sikkert tilbakevises, med bedre argumenter enn teorien om “fine tuning”? Nei.

Men antagelig vil apologetene fortsette med sine argumenter, i det minste så lenge vitenskapen ikke finner noen entydig forklaring på Universets begynnelse, det som gjorde  “Big Bang” mulig. All erfaring med hvordan kreasjonister og andre offensive religiøse apologeter håndterer vitenskapelige bevis og fakta innenfor andre områder, f.eks. evolusjonen, tilsier imidlertid at heller ikke en vitenskapelig forklaring på Universets start ville gjøre nevneverdig inntrykk på dem, eller fjerne Gud som forklaring.

En liten analogi til slutt: At man ikke forstår hva som skjer når man sender et bilde fra én telefon til en annen, betyr ikke at det er noe magisk som skjer, og det at man ikke skjønner bæret av hva Lawrence Krauss og Stephen Hawking snakker om, eller hva kvantefysikk dreier seg om, betyr ikke at Gud eksisterer, men det kan faktisk likevel virke som enkelte trekker en slik konklusjon.

Det kan være fristende å si med Richard Dawkins:

“There is probably no God; stop worrying and get on with your life!”

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt