Rens klimamonstrene!

Hver dag føres omlag 120.000 tonn kull ned transportbåndet i industrikomplekset Secunda. Her varmes kull opp til mer enn 2000 grader og resultatet er om lag 160.000 fat olje om dagen. Prosessen er både ekstremt kostbar og er fullstendig galskap for miljø og klima, men det holder Sør-Afrikas økonomi godt i gang. Secunda slipper alene ut mer CO2 enn de samlede norske utslippene av klimagasser. 

Nordøst i Sør-Afrika i den mineralrike provinsen Limpopo, er byggingen av verdens nest største kullkraftverket, Medupi godt i gang. Kraftverket er ment å bidra til å løse Sør-Afrikas kroniske kraftunderskudd. Operatør er det statseide energiselskapet Eskom. Prosjektet ble realisert ved hjelp av internasjonale lån. Norske myndigheter er en av lånegiverne. På om lag 48000 MW installert kapasitet, vil Medupi være et absolutt klimamonster og angivelig det fjerde største kullkraftanlegget i verden. Utslippet fra Medupi er i overkant av 26 millioner tonn CO2 i året. Dette er om lag halvparten av Norges totale utslipp årlig. Sammen med Secunda, er det et absolutt klimamonster. 

Lærdommen fra Medupi 

Selv om Norge avholdt fra å stemme, forsvarte norske myndigheter, med miljø- og uviklingsminister Erik Solheim i spissen, Verdensbankens støtte til utbyggingen av kullkraftverket Medupi. Hovedargumentet var at Sør-Afrika hadde et desperat energibehov. Behovet er særlig prekært for den eksportrettede industrien som holder den sørafrikanske økonomien gående. Forkjemperne for utbyggingen av Medupi har trolig rett i at kraftverket vil bidra til å stabilisere energietterspørselen i eksportindustrien. Men argumentet fra de samme aktørene om at utbyggingen vil gi økt energitilgang for de 30 prosent av den sørafrikanske befolkningen som ikke har tilgang på moderne energitjenester, er svakere. For disse menneskene vil antakeligvis andre energiløsninger fungert bedre. 

Debatten omkring Medupi-saken avdekket en rekke uenigheter mellom ulike aktører, og gikk til kjernen i dilemmaer knyttet til klima og fattigdom: Bør vi medvirke til at utviklingsbankene finansierer skitten kullkraft som øker de globale utslippene? Har vi på den annen side rett til å nekte utviklingslandene tiltrengt energi og økonomisk vekst? 

Vi i ZERO har ikke et fullgodt svar på disse spørsmålene, men vi ønsker å bidra til at løsninger skal kommer på plass. En sentral lærdom fra Medupi-saken er at å argumentere mot utbyggingen av et kullkraftverk uten CCS, på klimagrunnlag alene, beviselig ikke er nok. Skal vi få noe til å skje i klimapolitikken så må vi fremme tiltak som er bra for samfunn og økonomien i tillegg til klimagevinsten 

FN-sporet ikke nok 

Ingen forventer at det skal komme på plass en global klimaavtale som effektivt kan få ned industriutslippene fra Secunda og Medupi i Sør Afrika – verken i år, eller til neste år, eller året etter det. Derfor er det mange av oss som har arbeidet for supplerende tiltak og virkemidler utover en global klimaavtale i kampen for å begrense skadene fra global oppvarming. 

CCS har nå blitt del av det internasjonale kvotehandelssystemet under Kyoto-protokollen. Det er imidlertid svært lite trolig at dette løser veldig mye av problemene knyttet til klimabombene i Sør-Afrika. Kostnadene ved rensing er fortsatt betydelige, og med en lav pris på CO2 og manglende internasjonale avtaler er det få som tør å ta investeringen. 

Det er helt klart at uten økonomisk støtte fra rike land vil ikke utviklingsland som Sør-Afrika få på plass fangst og – lagring av CO2. Norge bør ta initiativ for å etablere en multilateral arbeidsgruppe som har som mål å gjennomføre CCS i utviklingsland og kan stille kompetanse og midler til rådighet. 

Upopulært, men nødvendig 

CCS er ikke et spesielt populært klimatiltak. Det er dyrt og kontroversielt, og en rekke aktører frykter at arbeidet for en kommersialisering og utbredelse av CCS-teknologi kan bremse utvikling og spredning av fornybare energiløsninger. CCS er imidlertid et helt nødvendig tiltak dersom vi skal løse klimaproblemet. 

Det viktig å gjøre to ting veldig klart: Det å bygge nye kullfyrte kraftverk uten karbonfangst og - lagring er klimamessig svært uklokt. Klarer ikke verden å få til karbonfangst og - lagring, klarer vi ikke å redusere klimagassutslippene raskt nok. 

Sør-Afrika står overfor en rekke av de samme utfordringene som andre utviklingsland i vekst, og sjonglerer balansen mellom økonomisk utvikling basert på fossile brensler, fattigdomsreduksjon og allerede opplevde negative effekter fra klimaendringene. 

Myndighetene i Sør-Afrika har inntatt en positiv holdning til CCS, og har åpnet for et økt fokus på CCS som et tiltak for å få ned klimagassutslippene. De har også satt i gang flere forskningsprosjekter rundt lagringspotensial, og har planer om bygging av demonstrasjonsanlegg.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har slått fast at 100 punktkilder må være renset innen 2020 for å nå togradersmålet. Sør-Afrikas utslippskilder bør være aktuelle kandidater. CCS-teknologien er på plass. Det som står igjen er finansieringen og rammevilkårene for å få satt den ut i livet. Her bør Norge vise internasjonalt lederskap.

Erik Lunde,

Politisk rådgiver (internasjonal klimapolitikk) i miljøstiftelsen Zero

Les mer om klima og energi i Sør på erik.zero.no