Prinsesse Märtha Louise – okkultismens høye beskytter

Jeg føler dyp uro når prinsessen nå er blitt okkultismens høye beskytter i Norge, ved ikke bare å bekjenne sin tro på paranormale evner, engler og overnaturlige krefter, men ved aktivt å utbre denne troen med støtte i sin spesielle status – i disse dager med en sannsynlig ny bestselger. Hun til og med skolerer folket til å tre inn i denne verden av ekstremt usannsynlige fenomener, fantasiskapte teorier og hallusinatoriske ”bevis”. Så lenge dette feltet dreide seg om en beskjeden subkultur av spåkoner og åndemanere, tilhørte denne slags spekulasjoner det fargerike fellesskap. Nå minnes vi om hva som kan skje i et samfunn hvor overtro og forfalsket vitenskap blir massebevegelse. At et par av våre TV-kanaler satser stort på programmer om utdrivelse av gjenferd, klarsynthet og kommunikasjon med døde, tyder på at sluser nå åpnes – og at det vi opplever i realiteten er en religiøs vekkelse.

Men er det ”verre” å snakke med hester og avdøde enn med Jesus ? Neppe – i vitenskapelig forstand. Men de store og seriøse kristne kirker har tatt inn over seg at opplysning og fornuft er til menneskehetens beste, og baserer seg mer på sine skrifter og deres fortolkninger enn på spirituelle manifestasjoner. Det er pinsebevegelsen og karismatiske grupper som opererer med profetier, åpenbaringer, lysfenomener og ut av kroppen-opplevelser

Selvsagt har min bekymring sammenheng med egne opplevelser i det kristne miljø jeg kjenner fra barndommen av. Jeg er oppvokst med engler, ånder, meddelelser fra det hinsidige og andre typer av okkulte fenomener. At pinsereligionen og New Age står hverandre svært nær mentalt og tankemessig, er innlysende for folk med min bakgrunn.

Den som først legitimerte og alminneliggjorde New Age-religionen i Norge var den banebrytende og feirede miljøverngründeren Erik Dammann. Hans bok Bak tid og rom (1987)ble en av 80-årenes viktigste bøker, kanskje den viktigste. I denne boken forsøker Dammann å bevise Guds eksistens – eller eksistensen av en åndsmakt bak tid og rom. Han prøver ved henvisning til vitenskapelige kilder å dokumentere at den såkalte åndsdimensjon har brutt naturlovene. Dermed blir åndstroen (gudstroen) ikke bare akseptabel for den som godtar bevisene, den blir obligatorisk. På samme vis vant Aril Edvardsen sine tilhengere ved å trykke fotografier av mennesker som kastet krykkene etter forbønn og håndspåleggelse. Han kalte dette Troens Bevis. Ingen kan la være å tro på det man oppfatter som bevist. Erik Dammann hevder i sin bok at engelskmannen Mattew Manning helbredet kreft ved sine psykiske evner, og at dette var dokumentert "hinsides tvil". Det som ellers er anført som dokumentasjon for psykisk arkeologi, poltergeister og tankeoverføring gjør denne boken til et enestående eksempel på forførelsens kunst – utført av en av de dyktigste kommunikatorene vi har hatt her til lands. Han går ikke av veien for å fortelle historier som går folkeeventyrene en høy gang, som for eksempel episoder fra helbrederen Mattew Mannings barndom ved den kjente Oakham kostskole. Her opplevde skolens husmor at "det begynte å regne småstein og glassbiter fra taket for å havne i kaffekoppene" når Manning var tilstede. Plutselig dukket det opp kniver med benskaft som var "gule av elde" og som "kom farende gjennom luften".

Hvis vårt vitenskaplige miljø hadde tatt Erik Damman på alvor på 80-tallet, og innsett faren i den forførelse som truet, kunne vi kanskje ha sett noe kortere køer av søkende mennesker hos dagens eksperter på aura-rens, chakra, astrologi, krystaller og channelling. Muligens kunne vi også ha sluppet helseministre som ringte til fjernhelbredere når småbarn fikk kollikk.

Burde vi ikke nå etter tusener av år med en dominerende overnaturlig verdensforståelse få anledning til å puste ut, i et samfunn uten engler, demoner og spøkelser, og uten et presteskap av medier, healere, drømmetydere og dyretolker – og helbredelsespredikanter? Skal vi taust betrakte at New Age`s alternativmesser overtar for kirkens høymesser, uten å stille kritiske spørsmål til den nye geistlighet?

(Dette temaet er nærmere utdypet i boken Vi som elsket Jesus.)