Guds Nekrolog

Nå håper jeg ikke altfor mange satte kaffen (eller brennevinen) i halsen da de leste overskriften på innlegget, men jeg kom etter litt research-arbeid over noen universitets-stiler jeg skal skrive i de kommende ukene over denne finurlige "nekrologen" som ble skrevet rett før millenniumskiftet av nyhetsmagasinet "the Economist". For de som ikke er kjent med magasinet så er det et av verdens største ukentlige nyhetsmagasiner, med seksjoner rundt politkk, finans, vitenskap og bøker. Her i Norge er kanskje "The Times" mer kjent, men jeg tror ikke det er en altfor gal påstand å si at at Economist antageligvis er et mer innflytelsesrikt magasin for verdens elite.

Digresjon tilside, jeg følte essayet som ble publisert i 1999 fortsatt hadde nok relevans til å få sine 15 minutter her på Verdidebatt. Stilen er kanskje en smule akademisk (og kanskje hoverende?) men jeg synes den er godt skrevet med mange interessante observasjoner. For de som vil lese originalen, så er den å finne her. Oversettelsen er min, dog gjort i hast:

"Når vennene dine begynner å lete etter bevis på tilværelsen din, da har du havnet i trøbbel. Dette var Guds situasjon da tusenårskiftet kom løpende imot ham.

Få "vanlige" folk tvilte på Guds virkelighet, dog hadde de forskjellige navn på ham. Han var der oppe et sted (alltid oppe, ikke nede, i sin lange karriere hadde ingen noensinne plassert ham på havbunnen). Det hadde han alltid hadde vært,  og det ville han alltid være. Likevel skulle det vise seg at det ikke var fullt så langt opp til ham, siden det i kirker og klostre ble bedrevet nitidig hjernetrim over måter å bevise hans eksistens på, på flere måter enn bare en god magefølelse.

Anselm, for eksempel, og mange andre som århundrer senere (Descartes var en av de som) regnet ut at hvis du kunne tenke på Gud, så det må være en Gud å tenke på. Thomas Aquinas så alt i bevegelse, så det måtte jo ha vært noen til å igangsette det hele. Andre mente at et univers så elegant utformet som vår helt klart må ha en designer.Og så videre, og så videre.

Likevel, hvorfor bry seg med bevis, hvis alle visste det likevel? For det første, fordi store hjerner er skapt slik. For det andre, fordi ikke alle gjorde det. Der ute var det fortsatt flust med hedningene, Saracens og slike.Men sa ikke de også "There is no God but God"? Joda, men de mente ikke hva de gode kristne mente, de trodde ikke på den samme Guden gjorde de vel? De måtte læres opp bedre, læres opp til å forstå Gud bedre. Og det var nettopp slik Guds problemer begynte.

Det var i det store og det hele hans egen feil. Som alle andre store personligheter, så hadde han tusenvis av fans som hatet hverandre; og han lot de gjøre det. For en med uendelig kunnskap, så var han merkverdig nok relativt skjødesløs med hvilke biter av informasjon han spredde ut til hvilke tilhørere. Til noen dikterte han Bibelen, til Muhammed Koranen. Han tok spesielt omsyn når det kom til jødenes matdietter. Han lot hinduer male ham som hva, til andre, så ut som en blå-fjeset fløytespiller med en interesse i meierioppdrett. Hver gruppe med troende hadde sin helt egne, unike versjon av hvordan han var og hva han hadde sagt. Ikke rart enkelte kynikere begynte å hinte om at om det fantes så mange forskjellige troende og måter å tro på, så er kanskje troen en feiltakelse.


Men de troende gjorde ting enda verre. For snart var det ikke enhetlige religioner, men sub-grupper, sekter av en enkelt religion. De kristne nasjonaliserte Gud, (som jøder hadde gjort for lenge siden,) som om det skulle vært en kullgruve. Han er på vår side, sa engelskemennene til franskmennene. "Nei, vår", skjøt Joan of Arc tilbake. Deretter privatiserte reformatorene ham: unser Gott, fint det, men iallefall ikke kongens eller kirkens. Nei, heller hver mann sin egen.Fra disse ørtende versjoner av hva "Han" kan beløpe seg til, eller tenke, var tilbøyelig til å gjøre, og gjorde. Selv familie og slekt kunne væreuenige.Så sent som 1829 advarte en biskop Storbritannias House of Lords at det ville bli guddommelige gjengjeldelser hvis det gitt borgerrettigheter for jødene. Heldigvis så tok lordene risken, vel vitende at dumskapen trivdes godt i kirkens bygg (like mye så som i House of Lords...). I 1840 ble Amerikas metodister splittet, nord mot sør, der de diskuterte himmelhøyt om Guds ord fordømte slaveri eller rettferdiggjorde det.

Heller ikke rivaler synes selv å tro sine egne versjoner særlig mye eller sterkt. De kristne vendte ikke kinnene til, men heller sverd mot muslimer, jøder og hverandre. Muslimer, som insisterte på at "i religion det er ingen tvang", gjorde likevel det samme som de kristne mot hinduer, og drepte frafalne fra islam uten problemer. I århundrer førte slike motsetninger til tykke strømmer av blod. Var dette en god Gud på jobben, en helt vanlig dag? Tantum religio potuit suadere malorum, skrev den romerske dikteren Lucretius engang. "Det er der overtro fører."

Det i seg selv motbeviste ingen geistlig logikk, men det var et rimelig punkt for oss andre.

Og etterhvert begynte logikkens natur å feste grepet. Gud er OK, greit, men mindre mumbo-jumbo, sa en tropp engelske "teister" "tidlig i det 18. århundre, vi kan nå ham uten åpenbaring, og definitivt uten all denne røkelsesen. Dette var et risikabelt skritt, som franske og tyske tenkere skulle bevise. Hvis den menneskelige fornuft var så mektig, hva trengte man Gud for da? Nei, sa opplyste menn som Diderot (som stilnet, men likevel ikke ble overbevist når matematikeren Euler fortalte ham "a+(b, opphøyd i n) over n=x, , donc Dieu existe"). Den franske revolusjon begravet Gud, før Napoleon snart gravde ham ut igjen.

Darwin hjalp ikke det grann heller, og blåste fra hverandre den første boken i Bibelen.Heller ikke kritisk 19. århundres tysk mikro-analyse av det som var igjen. Enda noen små biter ble undersøkt avmenn som Marx, som så de tette båndene mellom den herskende klasse og de herskende kirkene, og var ivrig etter å sprenge både. Han fikk rett, om ikke slik han hadde trodd. Når det 20. århundre kom var det en overklasse som ble blåst til himmelen, overklassen i Sovjetunionen, bokstavelig talt. Om religion var opium for folket, så gi dem heller en adrenalin-sprøyte fra kommunismen i stedet?Gud var død, som Nietzsche hadde annonsert, og selv om den Supermannen som Nietzsche planla for å erstatte ham liksom aldri ble født, kunne kanskje de tusener kommunistiske menn gjøre det sammen.

Trouble is, kommunismen var ikke svaret. Folket var ikke enig, og liket forbli i graven. Han spratt opp på de underligste steder. "Du finner ikke mange ateister ombord i en av landgangsfartøyene på vei mot Normandie,"skrev en soldat i dagboken sin ombord i et slikt fartøy en kald juni-dag 1944, selv om den Allmektige var i ferd med å la mange av hans små lam bli hakket opp til fiskemat.En fransk journalist, ikke mindre, var klar i 1960 med det beste mulige bevis som man har funnet hittil, hvis det var sant: en bok med tittelen "Gud eksisterer, har jeg møtt ham".Eller kan det ha vært "henne", som selv dagens paven ble hørt å antyde nylig?

Og dette var historien kun i det kyniske, kalde, spørrende og anti-autoritære Vesten. Færre og færre vestlige deler kirken (eller synagogens) tro, og enda færre deltar i deres gudstjenester. Men utenfor akademia så er det bemerkelsesverdig få mennesker som ikke legger fra seg muligheten på et allmektig vesen. I Amerika er det kun 10% som er sikre i sin anti-sak. I muslimske og hinduistiske samfunn er tanken knapt nok ytret.

Vi er blitt fortalt at på Dommens dag vil vi møte vår Skaper. Eller vil det bli Gud som møter sin? "