Holdninger i endring, også et resultat av et multikulturelt samfunn.

Det økte omfanget av andre kulturer enn den tradisjonelt norske, påvirker også kulturen i vårt land, og ikke minst hvilke holdninger folk har til ulike etiske dilemma som alltid vil være tilstede i ethvert samfunn enten man er seg det bevisst eller ei.

Ett slikt dilemma er vårt samfunns holdninger til abort og dermed også til den gjeldende abortlov. For tiden pågår det jo en intens debatt om hvorvidt fastleger (altså med økonomisk støtte fra det offentlige) skal ha rett til å praktisere som det, samtidig som de ikke vil henvise kvinner til abortklinikker. Mitt anliggende er ikke å tale deres sak i dette innlegget, skjønt jeg også stusser veldig på nåværende regjerings voldsomme iver etter å dirigere yrkesutøvelsen til legene.

Nei mitt anliggende er å fokusere på at vi aldri mere må komme i den situasjonen at kvinner ikke selv bestemmer over dette moralske valget i hennes liv som abort er, fordi det er henne som helt konkret må leve med alle konsekvensene av sine valg, også i religiøs forstand faktisk.

Man kan ane konturer av en samfunnsmessig mere restriktiv holdning i abortspørsmålet, både blant religiøse, men også blant etisk bevisste ikke religiøse. Men jeg mener det er en blindvei dersom noen av denne grunn ser for seg ulike skjønnsnemder igjen innført som skal avgjøre hvorvidt kvinnen kan få tillatelse til abort eller ikke.

I en helt konkret situasjon må det være den aktuelle kvinnen som avgjør sitt valg. Selvfølgelig kan dette innbære og gjør vel vanligvis det,  en rådsslaging med barnefaren. I noen få situasjoner vil det også være naturlig at kvinnens (den svært unge jentas) foreldre er med.

At denne etiske problemstillinga også er et samfunnsspørsmål som vi må ta stilling til også kollektivt, innebærer at dette dilemma må drøftes på nytt og på nytt. Der er legegruppen hjertelig velkommen til å delta med sitt syn, slik jeg mener politisk interesserte, kirken, andre trossamfunn, filosofer, forskere,  ja egentlig hvem som helst er velkommen med sitt bidrag i en slik debatt.

Etter at vår nåværende abortlov ble innført, kan man vel hevde at kunnskapen om fosteret og dets utvikling i sin mors mave har økt betraktelig (om det enda er relevant å bruke begrepet mor om den som bærer barnet under sitt bryst slik norsk lovgivning enn så lenge viser til).

Per idag fins det absolutt ingen grunn til sett ut fra fosterets perspektiv, å frata fosteret alle menneskeretter før den 12 svangerskapsuke, for så å gi det gradvis økende rettigheter henimot fødsel. Denne grensen vet vi er svært kunstig og er satt der av helt andre grunner enn at vi ikke vet at fosteret i grunnen er et lite menneskebarn helt fra starten av.

Og her har jeg kommet frem til det mest vesentlige ved mitt innlegg. Denne bevisstheten må inn i vår abortlovgiving. Det ER situasjoner der abort er en akseptabel løsning. Denne avgjørelsen må alltid være opp til den aktuelle kvinnen å ta uten at det skal hefte noen straffereaksjoner mot henne uansett hvilket valg hun tar. Men at abort faktisk er å ta livet av et lite menneskebarn, bør inn i abortloven og presiseres der. Det vil bidra til en helt nødvendig bevissthet omkring dette dilemmaet, både for den enkelte og for samfunnet som helhet.