Verdidebatt

Parforholdets runddans

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
 Å gå i sirkel får deg ikke videre, skriver Kristin Breda. Hun svarer en kvinne som ikke klarer å snakke med mannen sin. De kommuniserer ikke.

Til du&jeg

Jeg har et stort ønske om å forstå kommunikasjon mellom partene i et forhold! Hva er det jeg sier som han ikke skjønner, når jeg virkelig veier mine ord for å være sikker på at de ikke kan mistolkes? Når jeg spør om han har skjønt hva jeg har prøvd å si, svarer han ja. Og når jeg da spør: Hva har jeg sagt, da husker han det ikke! Hvorfor skyver han alle sine negative egenskaper på meg, og klager på at jeg aldri ber om unnskyldning? Jeg ber ikke om unnskyldning for ting jeg står for, for meg ville det bli det samme som å beklage at jeg har egne meninger og er uenig. Er  å be om unnskyldning det samme som å "nøytralisere" krigssonen? Jeg sier jo ingenting for å direkte såre, jeg sier det fordi jeg trenger å få sagt det. Men mine ord går rett inn og rett ut. De veier liksom ingenting. Ergo, vi kommer ingen vei i kommunikasjonsprosessen. Jeg er til og med sertifisert kursleder i PREP-samliv, og burde virkelig kunne tale-lytteteknikken, men hvis jeg prøver å snike den inn i kommunikasjonen vår, blir jeg beskyldt for å prøve å være terapeut.  Jeg ønsker å kunne de enkle gode teknikkene som virker! Jeg blir rett og slett tappet av den typen kommunikasjon som hviler kun på meg.”

Hilsen "Eva"

Hei!

Først vil jeg takke for ditt brev til spalten. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det du beskriver og er opptatt av kommunikasjon i parforholdet.

Du skriver i fortvilelse om at du ikke forstår kommunikasjonen mellom dere.  Og du ønsker å kunne de enkle, gode teknikkene som virker.

For meg høres det ut som dere har utviklet et mønster hvor dere begge tolker hverandres handlinger negativt.

Jeg vil gjerne skrive litt om dette, men jeg vil flytte blikket fra å beherske kommunikasjonsteknikker til å gjenkjenne fastlåste mønster av oppfatninger, handlinger og følelser. Og jeg vil si litt om hvordan tilhørighet og tilknytningsmønstre preger oss.

Knyttet til

Fra vi trekker vårt første åndedrag til livet ebber ut er mennesket helt avhengig av å høre til og være tilknyttet andre mennesker. Vi trenger at noen elsker oss betingelsesløst. Vi trenger å kjenne og vite at en eller flere er tilgjengelig for meg, gir meg respons og er engasjert i meg. Vi vet at det lille spedbarnet allerede fra fødselen er aktiv deltaker i kommunikasjon med mor og far. De danser en perfekt dans intuitivt og sterkt. Mor smiler og barnet smiler, far pludrer og barnet pludrer. Barnet geiper, mor geiper, og barnet geiper igjen. Det gir gode følelser for både barn og voksen, følelser av trygghet, glede, varme og nysgjerrighet.

Men innimellom opplever barnet at det må vente, at mor og far ikke er der når hun er sulten eller tørst, når barnet har slått seg og trenger trøst. Noen opplever at mor og far bagatelliserer barnets behov, sier at det går bra, det går over, ikke bry deg om det. Andre foreldre gjentar og bekrefter det de oppfatter er barnets følelse; «jeg skjønner at du er lei deg og har det vondt nå».

Pågående

I løpet av barndom og oppvekst etablerer vi mer eller mindre faste måter å kommunisere med våre nærmeste. Når vi opplever at vi ikke blir forstått, respektert eller elsket,  har vi en tendens til enten å beskytte oss og trekke oss tilbake eller å lene oss framover og etterlyse dette, være pågående i vår stil.

Hos dere kan det høres ut som du er den som er pågående.  Og når det ikke blir slik du håper føler du deg avvist og urettferdig behandlet. «Mine ord veier ingenting», sier du. Det høres ut som om du blir irritert og sint også når han ikke husker det du har sagt eller synes du bør be om unnskyldning for ting du har sagt.

Han på sin side trekker seg tilbake og vil helst unngå dialogen. Når samtalen kommer blir han urolig, han føler seg kanskje utilstrekkelig og ikke god nok. Dette viser han ved å avvise, være sur og sint, eller virke likegyldig. Han forsøker å beskytte seg og sin selvfølelse ved å legge ansvaret tilbake på deg .

Opptrapping

Det virker som dere begge trapper opp disse samtalene til konflikter, du bruker til og med ordet «krigssone». Der er det få som synes det er godt å være, så dere vil være tjent med å unngå for mange av disse hendelsene. Ingen av dere har det bra, og ingen av dere får til å skape rom for et godt møte mellom dere.

Dere har begge erfart lenge nok at disse runddansene ikke er gode for dere. Du tenker det er gode initiativ til samtale og kontakt, men de blir istedet energitappende og frustrerende. Han tenker kanskje at det er om å gjøre å unngå slike samtaler, for de fører aldri til annet enn at han kjenner seg utilstrekkelig og sint.

Det virker som dere lett viser hverandre de følelsesmessige reaksjoner som er umiddelbare og ligger rett under overflaten  når kommunikasjonen skjærer seg.

Men under ligger sannsynligvis de mer basale følelsene som sorg, tristhet, frykt for å bli avvist, usikkerhet «om jeg er god nok for deg».

Bryt sirkelen

I familieterapi pleier vi å si at det er lurt å slutte med ting som ikke virker. Kanskje du kan invitere ham til en annen måte å snakke sammen på?

Gå en bevissthetsrunde med deg selv. Hvilke følelser ligger under frustrasjonen? Er du redd for at han ikke elsker deg lenger? Hvis du fortalte ham det, og at det er derfor du blir frustrert når han ikke husker hva du sier, kanskje han får lyst til å fortelle deg at han er glad i deg. Men at han blir helt tom inne i seg og engstelig for at han ikke er god nok når du prater og prater...

Dersom du og din mann klarer å  ta fram de dype følelsene som ligger under, får dere kanskje mer kontakt med hva dere selv føler. Vi gjør oss selv sårbare og «nakne» hvis vi viser det fram til partneren. Det er å ta en sjanse å dele det med hverandre. Men dersom dere har vilje og trygghet til det sammen kan det hende dere kan klare å se hverandre på nye måter. Mange opplever at samtalene blir mindre preget av frustrasjon og sinne, men mer av tristhet, sorg og usikkerhet. Det kan være lettere å snakke med en som er trist enn en som er sint. Det kan lokke fram omsorg og kjærlighet.

Hvis det er vanskelig å få til denne snuoperasjonen alene så kan noen samtaler på et Familievernkontor være hjelpsomt. Se www.bufetat.no for å finne ditt nærmeste kontor.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt