Verdidebatt

Kalam-argumentet, er det troverdig?

Kan Guds eksistens forklares og grunngis rasjonelt? Jeg tviler, men er utfordret av Bjørn Are Davidsen til å si noe om hvorfor ikke. Vel, så får man vel takke for tilliten, ta opp hansken og gjøre sitt beste.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I en kommentar i Anders Solli Sal´s glimrende tråd «Ottosens og Syses fabuleringer om religion og vitenskap» ble jeg utfordret av Bjørn Are Davidsen til å forklare hvorfor han tar feil når han mener at Lawrence Krauss og Stephen Hawking bommer filosofisk i sine forsøk på å forklare Universets start. Jeg valgte meg en annen vinkling.

Jeg tror ikke jeg tar så mye feil hvis jeg hevder at Bjørn Are Davidsen antagelig er landets fremste kristne apologet; en tradisjon hvis aktører tar mål av seg til å etablere et rasjonelt grunnlag for Guds eksistens, og der den internasjonalt mest kjente representanten nok er den amerikanske filosofen William Lane Craig.

Jeg skal ikke påstå at jeg stiller i samme divisjon som hverken Davidsen eller Craig når det gjelder kunnskap eller det å være «pålest» i akkurat dette temaet, og de fleste her på VD har vel etterhvert også fått med seg at jeg heller ikke spiller i samme (metafysiske) liga som disse to herrer.

Nå det er sagt, så anser jeg også at deres utfordringer er langt større enn min og andre rasjonalisters; det å rede grunnen og etablere et solid og rasjonelt sett solid fundament for troen på Gud kan knapt sies å være særlig enkelt. Særlig ikke dersom man godtar at de premisser og argumenter som fremføres skal kunne underlegges et kritisk søkelys. Og det bør man vel?

I stedet for å vurdere om hvorvidt Bjørn Are kan ha rett i at fysikeren Krauss og kosmologen Hawking filosofisk sett tar feil, noe som sikkert kan være riktig, uten at det nødvendigvis betyr at deres kvantefysiske teorier er gale når det gjelder Universets tilblivelse, velger jeg heller å se på alternativet, Kalam-argumentet, en variant av Det Kosmologiske Argument for Guds eksistens, som postulerer at det må ha vært en s.k. «Første Årsak» i dannelsen av Universet.

Det uløste spørsmålet om Universets opphav har til alle tider gitt næring til spekulasjoner om hva årsaken var. Allerede 350 år før vår tidsregning hadde Aristoteles kommet til at den eneste løsningen på spørsmålet “Hvorfor er det i det hele tatt «noe», og ikke i stedet «ingenting»?” og problemet med at "ingenting kunne komme fra ingenting” og at dette - i og med at det uten en forklaring ville bety en uendelig regresjon bakover i tid - måtte innebære at det eksisterte en fullkommen perfekt entitet  utenfor vår verden og at dette var “skaperen som ikke selv var skapt”. (Spørsmålet om hvorfor vi har «noe» i stedet for «ingenting» kan forøvrig ikke dukke opp før vi har «noe» og slik sett omfattes problemstillingen av Det Antropiske Prinsipp; det filosofiske argumentet om at Universet nødvendivis må ha en slik sammensetning at det gjør livet mulig for det (bevisste) livet som observerer det.)

Dette konseptet, kalt “Det kosmologiske argument for Guds eksistens” ble senere formulert i ulike versjoner av en rekke teologer og filosofer og hadde stor innflytelse innenfor filosofi og teologi i middelalderen, ikke minst ved at en av de mest innflytelsesrike kristne teologene gjennom alle tider, Thomas Aquinas, i sin bok “Summa Theologica”, konkluderte med at dette uskapte perfekte vesenet, som hindret en uendelig regresjon, måtte være Gud, “Den første årsak”.

En gammel hinduistisk myte som sa at Jorden var flat og ble holdt oppe ved at den hvilte på ryggen til en gigantisk skilpadde, har gitt opphav til mange komiske historier, alle med dette uløste problemet med uendelig regresjon i margen. I boken "A Brief History in Time" refererer Stephen Hawking en av dem, kalt "Turtles all the way down":

“En berømt vitenskapsmann (enkelte hevder at det var Bertrand Russel) holdt en gang et foredrag om astronomi. Han beskrev hvordan Jorden kretser om Solen og hvordan Solen i sin tur kretser om senteret av en enorm samling av stjerner, kjent som vår galakse Melkeveien. Ved slutten av foredraget reiste en eldre dame bak i salen seg opp og utbrøt:

“Det du sier er det reneste vrøvl. Verden er i virkeligheten en flat skive som holdes oppe ved at den hviler på ryggen av en gigantisk skilpadde”. 

Vitenskapsmannen smilte overbærende før han svarte lakonisk:

“Og hva er det så som holder skilpadden oppe?” 

"Du er veldig smart unge mann, veldig smart", repliserte den gamle damen skarpt. "Men det er skilpadder hele veien ned!"

I og med at Universets begynnelse fortsatt er en uløst gåte for vitenskapen (til tross for at både Stephen Hawking og fysikeren Lawrence Krauss hadde kommet til at kvantemekanikkens iboende dynamikk kunne gjøre en “start fra ingenting” mulig), fortsetter moderne religiøse apologeter å fremheve “Det kosmologiske argument” som et av flere argumenter for at Universet må ha startet som et resultat av en utenomjordisk “prime mover”, i klartekst Gud. Den mest pågående og antagelig beste retorikeren til forsvar for disse argumentene er den amerikanske filosofen og kristne evangelikeren William Lane Craig, som har fem punkter på agendaen i sine utallige debatter med sekulære humanister og representanter for vitenskapen:

1. Det kosmologiske argumentet

2. Universets “fine-tuning”

3. Uten Gud, intet forankringspunkt for moral

4. Jesu´ oppstandelse

5. De manges personlige erfaring med Gud 

Alle sammen “gudsargumenter” som ikke bare skal underbygge og troverdiggjøre påstanden om en guddommelig skaper, men at denne entiteten også er identisk med den jødisk-kristne guden. Craig er svært populær blant mange kristne, aller mest på grunn av følelsen han gir dem av å ha en rasjonell og fornuftig begrunnelse for troen på Gud.

For å gjøre det klart på forhånd: Dette innlegget tar ikke mål av seg til å bevise fullt ut at han tar feil, av den enkle grunn at et slikt forsett ikke er mulig å gjennomføre; jeg kommer tilbake til hvorfor det er slik.

Craig tar ofte utgangspunkt i den så kalte Kalam-versjonen (etter arabisk tradisjon) av

1. “Det kosmologiske argumentet”, som blir splittet opp i fem delpunkter:

a. Alt som har begynt å eksistere har en bakenforliggende årsak for sin eksistens.

b. Universet har begynt å eksistere

c. Derfor har universet en bakenforliggende årsak til sin eksistens

d. Hvis universet har en bakenforliggende årsak til sin eksistens, så må den årsaken være Gud

e. Derfor eksisterer Gud

I sin moderne variant har Craig formulert argumentet på følgende måte:

1. Alt som begynner å eksistere har en årsak (utenfor seg selv).

2. Universet begynte å eksistere.

3. Derfor har Universet en årsak (utenfor seg selv).

4. Denne årsaken er den klassiske teismens Gud, som også må være personlig, fordi Han valgte å skape Universet.

Craig opererer dessuten med to undergrupper av argumenter. Den første undergruppen er basert på umuligheten av en uendelighet:

1. En faktisk uendelighet kan ikke eksistere.

2. En uendelig regresjon i tid er en faktisk uendelighet.

3. Derfor kan ikke en uendelig regresjon av hendelser i tid eksistere.

Den andre undergruppen er basert på umuligheten av at hendelser kan dannes etter hverandre i et uendelig antall:

1. En samling hendelser dannet etter hverandre kan ikke være uendelig.

2. En serie hendelser som er dannet bakover i tid er samlet ved at de oppstår etter hverandre. 

3. Derfor kan ikke en serie hendelser oppstått bakover i tid rent faktisk være uendelig.

Det kan ikke benektes at Craig´s argumenter, slik de er satt opp, er logiske, i det minste dersom man vurderer dem isolert, og ikke beveger seg utenfor de rammene de befinner seg innenfor. Med vårt tankesett er det vanskelig å være uenig i at “alt som har begynt å eksistere har en årsak” og at det, for å unngå en uendelig regresjon bakover i tid, derfor også synes nødvendig at vi - hvis vi følger tidslinjen bakover - på et eller annet tidspunkt må komme til et punkt der noe som selv forårsaket noe annet ikke selv har en årsak, altså at et eller annet som var “den første årsak”, ikke selv kan ha hatt en årsak i noe annet som lå foran seg i tid. Et slikt resonnement følger rett og slett av den måten vi forholder oss til våre omgivelser på, hvordan vi vurderer alt i den materielle verden.

Craig hevder at argumentene han fremfører først og fremst støttes av dette - av vår intuisjon - men også ved erfaring og observasjon. Han mener at det umiddelbart er innlysende, basert på vår intuisjon, som sier oss at «noe» ikke kan komme fra «ingenting», og sier at han tviler på at noen oppriktig kan bestride at det er slik. I tillegg påstår han at det hele bekreftes gjennom interaksjon med den fysiske verden; «hvis dette ikke var korrekt, ville det være umulig å forklare hvorfor ting ikke plutselig oppstår uten årsak».

Craig bruker også filosofiske argumenter og vitenskapelige bekreftelser på at historiske hendelser er begrenset i tid. Han hevder altså at antallet hendelser i fortiden ikke kan være uendelig, at dette således også må gjelde Universet, som derfor også på et eller annet tidspunkt må ha begynt å eksistere. I tillegg henviser han til vitenskapens Big Bang-teori som bekreftelse på at Universet må ha hatt en start, og mener at nettopp Big Bang er Universets tidmessige begynnelse. Med dette som grunnlag avviser han andre teorier om hva som forårsaket Universets “fødsel”, forklaringer fremmet av Stephen Hawking, James Hartle, Lawrence Krauss og andre representanter for vitenskapen.

Gjennom denne elimineringsprosessen, der han fjerner ulike andre forklaringer, ender Craig så opp med en konklusjon om at den bakenforliggende første årsaken, den som skapte Universet, må være en “personlig, uskapt, begynnelsesløs, uforanderlig, ikke-materiell, tidløs, romløs, voldsomt kraftfull og enormt intelligent skapning - som er Gud”.

Til tross for at Craig effektivt apellerer til vår intuisjon og logikk, vil vel antagelig de fleste hevde at dette er en særdeles spesiell måte å argumentere på, og selve oppbygningen gir et klart inntrykk av at den er konstruert for å ende opp med en på forhånd ønsket konklusjon om at Gud eksisterer; likevel kan det hele ikke uten videre tilbakevises med at det faller fra hverandre i mangel på den logikk som vi altså tilkjenner den i utgangspunktet. På den annen side er premissene - om enn mer avanserte - heller ikke så ulike de som ligger til grunn for en annen "logisk slutning", som Erasmus Montanus fomulerte det i Ludvig Holberg´s berømte stykke med samme navn: "En sten kan ikke fly. Mor Nille kan heller ikke fly. Altså er mor Nille en sten." 

Det som først og fremst skiller denne aforismen fra Craig´s, er at vi gjennom observasjon kan bekrefte at den siste er feil; mor Nille er definitivt ikke en stein! En slik mulighet har vi ikke når det gjelder Kalam-argumentet, og det er nettopp dette tomrommet i vår nåværende kunnskap om Universets start Craig utnytter med sine udiskutable retoriske evner. Og årsaken til at han har valgt seg nettopp Universet for sin retorikk er innlysende; hvilket punkt skulle han ellers argumentert fra?

I tidligere tider hadde Gud hegemoniet innenfor stort sett alle områder; alt fra årsakene til hungersnød, sykdom og helbredelse, via solformørkelse, jordskjelv, vulkanutbrudd og flom til all natur og alt livs opprinnelse, ble tilskrevet ham og hans påståtte allmektighet, men etter Darwin var det i realiteten slutt, i det minste rent logisk og intellektuelt - med ett unntak, Universet og dets tilblivelse, som fortsatt er en uløst gåte, om enn med en hardt arbeidende vitenskap på sporet av noe, og sikkert med en løsning i sikte. Men fortsatt er dette enorme himmelrommet en tumleplass til fri avnyttelse for Craig og hans likemenns frie spekulasjoner og behov for å kunne plassere Gud et sted som den genuine designer av alt.

Den karismatiske Craig oppleves av mange som en autoritet, ikke minst fordi han bruker en teknikk som gir inntrykk av at det er han alene som i debatten har hånd om de logiske argumentene. Problemet er imidlertid, at mens alle som har en viss erfaring med, og/eller skolering i, logikk og vitenskap, kan se disse argumentene for hva de er - nemlig ene og alene debatteknikk og retorikk - så oppfatter hans “menighet” det som om han benytter seg av valide bevisbaserte og rasjonelle argumenter.

Det Craig setter seg fore, og gjennomfører på en svært dyktig måte, er at han tar tak i våre sterke behov for å se mønstre, årsakssammenhenger og finne fornuft - en drift så sterk at vi ofte mer enn gjerne aksepterer dårlige forklaringer fremfor manglende - for så å trekke oss med ut i et gigantisk univers der det meste fortsatt mangler vitenskapelige forklaringer, et tomt landskap åpent for nær sagt enhver tilnærming, et sted der alt kan skje. Men det at en teori er koherent, at den er logisk og konsistent innenfor rammene av seg selv, betyr selvfølgelig ikke at den automatisk korresponderer med, eller på noen måte kan forklare virkeligheten, og det at en hypotese ikke kan falsifieres, betyr jo ikke at den ikke er falsk; det betyr bare at den ikke kan etterprøves og tilbakevises ved hjelp av vitenskapelige metoder.

I det på alle måter enorme og uutforskede landskapet som Universet utgjør, kan Craig´s argumenter virke plausible nok, men når den konklusjonen som følger av premissene blir så lite troverdig, faller også argumentene naturlig nok sammen; et stort “Reductio ad absurdum” fremtrer, uten at det dermed blir mulig å gjendrive hans argumenter fullt ut. I og med at Craig´s utgangspunkt, at “ingenting kan komme fra ingenting”, selvfølgelig ikke kan bevises å være falskt - rett og slett fordi det ikke eksisterer en fullgod forklaring som gyldiggjør en påstand om at Universet har startet fra ingenting - faller også hans argumenter inn under kategorien “bevis ved kontradiksjon”, en variant av “Reductio ad absurdum”. Som om ikke det var nok, denne type argumentasjon er også beskrevet som “argument fra ignoranse”, fordi den går langt i å hevde at en påstand er sann med bakgrunn i at den ikke er bevist å være falsk.

Craig går selv Carl I. Hagen en høy gang når det gjelder å få diskusjonen over i et spor der all argumentasjon foregår på hans banehalvdel, og der det hele tiden er han som setter premissene for diskusjonen. Debattene Craig deltar i blir ofte fascinerende skoleeksempler på hvordan man kan holde det gående i timevis med innholdsløs retorikk; argumenter som så skal tilbakevises av en eller annen rasjonalist som må bruke hele sitt innlegg på å - ved hjelp av logiske resonnementer - forsøke å tilbakevise konstruerte teser og løse påstander som egentlig falt på sin egen urimelighet i det de ble fremsatt. De som finner mest interesse og stimuli i Craigs argumenter er kristne som allerede før de hører ham er enig i stort sett alt han måtte finne på å hevde.

Selv om mangelen på vitenskapelige forklaringer på Universets tilblivelse gjør Craig´s retoriske øvelser svært vanskelige å imøtegå empirisk, finnes det selvfølgelig innsigelser: Hvis Gud startet det hele, hadde han så alt han trengte av materie for hånden eller behøvde han bare å “ville” det hele til eksistens? Og hva med ham selv? Hvor kommer han fra? Craig hevder også at Gud må være personlig, i og med at han har “ønsket å skape universet”. Hvor kommer så denne personligheten og dette ønsket fra? Hvor har han sine moralpreferanser fra? Hva er det av forutgående hendelser i Guds liv som har gitt ham en følelse av at det å skape et Univers med en bitteliten livgivende planet i et gigantisk omsluttende mørke, er noe han absolutt bør foretrekke å gjøre?

En slik fantastisk idé, som likevel inkluderer så mye sløseri med grenseløse mengder materie og milliarder av år i tid, er i skrikende behov av en reell forklaring. For, med en slik skaperkraft og kreativitet etablerer jo hans blotte eksistens et enda større forklaringsproblem enn det han setter seg fore å løse: Hvordan ble han selv til? Man kan ikke bare fremsette en påstand om at problemet med uendelig regresjon bare kan løses med en åndelig “uskapt skaper”, hoppe til en konklusjon om at denne entiteten må være den jødisk-kristne guden og så forvente at man skal bli tatt seriøst.

Et foredrag Bertrand Russel holdt i 1927, kalt “Hvorfor jeg ikke er en kristen”, kan ha vært utgangspunktet for Hawking´s referanse til Russel i “skilpadde-eksempelet”. I dette foredraget argumenterer Russel blant annet mot hypotesen om Gud som “Den første årsak”:

“Hvis alt må ha en årsak, så må også Gud ha en årsak. Hvis det kan finnes noe uten en årsak, må det like gjerne kunne gjelde for verden som for Gud; derfor kan det ikke være noen legitimitet i dette argumentet. Dette er identisk med den hinduistiske myten om at verden hviler på en elefant, som i sin tur hviler på en stor skilpadde, og når noen spurte: 

«Hva med skilpadden?» 

så svarte inderen 

«Kanskje vi skal skifte tema?» 

Craig og hans meningsfeller benytter seg altså av en slags rasjonell og logisk tilnærming helt frem til Gud plutselig dukker opp fra det store intet, da revner hele strategien i en logisk brist, og til tross for at de egentlig burde følt seg litt pinlig berørt av dette bruddet med den til da tilkjempede logikken, har særlig den karismatiske Craig en så tilforlatelig måte å møte dette paradokset på at den som observerer ham fort kan komme til å gripe seg selv i å tenke: "Jøss, kanskje det er slik? Kanskje Gud faktisk ikke trenger noen forklaring?" 

Likevel, Craig´s argument faller uvergelig som offer for nøyaktig den samme logikken som han og andre apologeter benytter for å avvise konkurrerende vitenskapelige hypoteser om "den første årsak"; det kan derfor heller ikke benyttes for sannsynliggjøre hans egen. Det hjelper ikke hvor mye Craig måtte ønske at Gud selv ikke trenger noen forklaring. Det er å hoppe til en konklusjon som mangler forutgående konsistente resonnementer. Påstanden om en evig Gud som ikke er i behov av noen forklaring, er ikke sannsynliggjort og er definitivt ikke mer troverdig enn Krauss´ og andres teori om at kvantemekanikken gjør det mulig for universet å starte fra ingenting.

Det ble muligens et av de lengste innlegg som er postet her på VD. Så får vi se om interessen gir grunnlag for å gå videre med punkt 2. «Fine Tuning»... :o)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt