Kristendommen er ingen motmakt

Som det fremgår av min kommentar #3 i samme tråd er jeg selv svært kritisk til Tariq Ramadan, fordi han, som Sara Azmeh Rasmussen også påpeker i et intervju med Hans Wilhelm Steinfeld på Dagsnytt 18 (parafrasert), «fremstår som en konservativ muslim kledd i en kappe av liberal modernitet». Det skumle med Ramadans fremtoning og måte å argumentere på, er at den skiftende og uetterrettelige fremstillingen av hvordan han mener  Islam bør utvikles og tilpasses, blir langt vanskeligere å konfrontere enn den versjonen de mer eksplisitt konservative muslimer gir uttrykk for og bekjenner seg til.

Det er rett og slett vanskelig å slå fast om han står så langt fra de sistnevnte som han til tider kan gi inntrykk av, eller om han egentlig bare er ute etter å integrere tradisjonell Islam gjennom en strategi som søker å fjerne flest mulig av de motforestillinger han vet eksisterer mot denne religionen i Europa. Denne litt ulne holdningen, som det til tider kan være svært vanskelig å gripe fatt i, er også representert i Norge, ved folk som Usman Rana. Han har tidligere hatt problemer med å ta avstand fra dødstraff for homofili og forsvart det islamske patriarkatet, der kvinners rettigheter står svært lavt i kurs.

I tråden «Tariq Ramadan: krenkelse og ydmykelse», etterlyses kommentarer fra moderate muslimer. Jeg tror jeg forstår hvorforfolk som Arnvid Aakre, Shoaib Sultan og kanskje også Mohamed Abdishazan, ikke finner tråden attraktiv; den er for tendensiøs. Robin har skrevet et glimrende innlegg - la det være sagt - som påpeker åpenbare betenkeligheter ved filosofien til Ramadan og hans like, men en del av de etterfølgende kommentarene, kanskje først og fremst fra Egil Korsnes, er peget av det som så ofte skjer når Islam-kritiske innlegg blir postet: Kristne kommer på banen og soler seg inndirekte i den motmakt til konservativ Islam de tydeligvis ser seg selv som representanter for, og kommentarene flommer over av henvisninger til steder på nettet der man kan lese hvor grusom og menneskefientlig Islam er.

Etter min mening er de kristnes forståelse av sin egen rolle i dette fullstendig forfeilet, og  nærmest å betrakte som regelrett sludder. Kristendommen kan aldri bli noen form for motmakt til andre deler av monoteismen, rett og slett fordi den står dypt plantet i det samme opphav og preges på mange måter av de samme tradisjoner, prinsipper og tankesett. Herværende blogger Gustaf Söderlind har sagt det tidligere, jeg har gjentatt det før og gjør det gjerne igjen: «Ulikhetene mellom Islam i Iran og Kristendommen i Vesten representerer først og fremst en gradsforskjell og ikke en artsforskjell».

Det eneste som kan anses å utgjøre en motmakt til monoteistisk tankesett er rene sekulære humanistiske verdier, der troen på at det eksisterer en gud - som i alle sammenhenger derfor skal prioriteres - er erstattet med et fokus som setter mennesket i sentrum.

Derfor forstår jeg heller ikke etterlysningen av en «Martin Luther for Islam», eller for såvidt at det å karakterisere Ramadan som en sådan (slik Steinfeld forøvrig gjør i Dagsnytt 18) skulle være noe som tjener ham til ære. Hva skal det tjene til, eller forklare? Reformasjonen var først og fremst en konkurrent til den rådende katolisismen og situasjonen ble knapt bedre her til lands etter at den ble innført med makt i 1537.

Hekseprosessene hadde for eksempel sin avskyelige storhetstid i perioden 1560-1630, altså etter at reformasjonen ble innført, Norge var blant de verste landene i Europa, relatert til folketall og nedgangen til Helvete ble til og med slått fast å befinne seg i en grotte utenfor Vardø(!). I 1687 fikk vi det første lovverket som hadde «sine røtter i himmelen» og det ble innført dødsstraff for 33 ulike forbrytelser. Denne epoken bærer på noen av de verste overgrep som noen gang har blitt begått mot menneskeheten, både i antall ofre og ikke minst målt i graden av grusomhet mot hvert enkelt av dem. Jeg er klar over at dette ikke kan brukes som parallell til dagens samfunn, men det å lengte etter en «Luther for Islam», synes likevel meningsløst.

Det er selvfølgelig riktig at våre demokratiske tradisjoner sitter dypere og er langt sterkere fundamentert i Norge og andre vestlige land enn i de fleste land med tradisjonsrik muslimsk kultur, men å kredittere våre kristne tradisjon for en slik utvikling er det reneste sprøyt. Sannheten er det stikk motsatte. Kristendommen er i sin natur like totalitær som Islam, og det at vi her i Vesten har fått sekulære verdier og regler for samfunnstyring som ikke tillater kirken å utøve den makt som den tidligere besatt, forandrer ikke på et slikt faktum.

For forandringene til det bedre har aldri kommet fra innsiden av den kristne kirken, de har alltid blitt hamret gjennom fra utsiden av fritenkere, agnostikere, vitenskapsfolk og andre modige mennesker, alltid med stor motstand fra kirken, og ofte med eget liv og frihet som innsats. Når man leser hva konservativt kristne kan få seg til å skrive her på VD, så kan man sagtens spørre seg hvorvidt Kirken noen gang hadde kommet til å gi fra seg sin tidligere sterke makt dersom den hadde blitt gitt anledning til å beholde den. Jeg tillater meg å tvile. En annet spørsmål som også melder seg med tanke på en slik situasjon er i hvor stor grad moderate kristne hadde vært så liberale som de i dag er, dersom sekulære verdier ikke var blitt kjempet gjennom fra utsiden.

For å avklare hvordan folks holdninger egentlig er til den frie ytring, kunne det for eksempel vært interresant å gjennomføre en håndsopprekning her på VD, med spørsmål om hvordan de stiller seg til en gjeninnføring av blasfemiparagrafen. Blant muslimene er nok majoriteten positiv, men jeg er redd for at skremmende mange kristne også ville stille seg positive til et slikt anti-demokratisk tiltak.

Gjennom historien har Kirken stort sett stått på feil side i kampen for en opplyst befolkning. Fremtredende trekk ved frie og opplyste demokratier er til stede til tross for religiøse miljøers tilstedeværelse og ikke på grunn av dem. Mange kreditterer Kristendommen gjennom reformasjonen for den påfølgende opplysningstiden, og kanskje kan man innrømme dem et visst poeng, men det dreier seg i så fall kun om redusert innflytelse, og det synes unektelig ganske merkelig at noen skal kunne tilkjennes æren for et fremskritt, i kraft av at deres påvirkningskraft innenfor det samme området blir svekket.

For troen på Gud har aldri fremmet logikk og rasjonell tenkning; grunnen til at vitenskapelige fremskritt vokste frem i tiden etter reformasjonen, er at kirken mistet mye av sin troverdighet og derfor fikk mindre makt, ikke minst gjennom at naturvitenskapen kom opp med andre og bedre svar og forklaringer på de naturfenomener som kirken tidligere hadde hatt en slags eneveldig makt og kontroll over. Som en naturlig konsekvens fikk kirken også redusert evne til å prege utviklingen med sine fastlåste doktriner og dogmatiske tenkning. Men på denne tiden var jo alle mer eller mindre troende, noe annet kunne til dels være farlig, så hvis man skulle følge en slik logikk og legge andel troende til grunn for samfunnsutviklingen, så vil jo absolutt alle trekk og all forandring i samfunnet kunne kreditteres Kristendommen i seg selv, noe som er absurd.

Å trekke den slutning at kirken har vært en alliert i kampen for de verdier vi i dag setter så høyt, når den rent faktisk har tapt de aller fleste slag i sin motstand mot disse kvalitetene - uvurderlige fremskritt som sakte men sikkert har gitt oss den samfunnsmodellen som vi innenfor de aller fleste områder med rette kan være stolte av i dag - er derfor en kortslutning det virkelig spruter gnister av, og enhver som konfronteres med en slik påstand bør umiddelbart kjenne hvor svidd den lukter.

(MODERATOR HAR HER FJERNA EI SETNING)

Og de mer moderat religiøse kan også langt på vei takke de sekulære demokratiske kreftene for at de har fått anledning til å fjerne det verste grumset og vanne ut og forfine resten av sin religion, alltid til stor irritasjon fra de bokstavtro, som likevel har latt seg drive fra skanse til skanse, etterhvert som andre verdier har vokst frem hos befolkningen. Hvem vet hvor vi hadde vært i dag om kirken selv hadde fått bestemme samfunnsutviklingen?

Personlig er jeg svært glad for at vi ikke er gitt anledning til å erfare oss frem til svaret på det spørsmålet.

Men rett skal være rett; avslutningsvis er det en ting som ikke er til å komme fra, uansett hvordan man snur og vender på det og hva som er årsaken. Når Tariq Ramadan og Usman Rana begge kan komme med de uttalelsene de gjør, hhv. svare ullent og unnvikende på spørsmål om steining av kvinner, dødsstraff for apostasi og homofile, forsvare patriarkatet og henlede oppmerksomheten på blasfemi når folk begår voldshandlinger fordi en mann har tegnet noen karrikaturer, og likevel bli betraktet som moderate av sekulære i Vesten, så sier det veldig veldig mye om hvor langt Kristendommen, i det minste i Vesten, har beveget seg i det å moderere sin praksis og å tilpasse sine mange dogmer og doktriner mer i tråd med det pluralistiske og demokratiske samfunn tillater.

Tilsvarende uttalelser fra kristne ville øyeblikkelig ha buntet dem sammen med etiketten «fundamentalist» påført i krigstyper, og med like god grunn som herrene Rana og Ramadan etter min mening fortjener den samme.