Skolen svikter på sosial utjevning

Når norske barn hver høst møter til første skoledag, kommer de med svært ulike utgangspunkt. Noen har foreldre som følger barnas skolegang tett, mens andre har en familiesituasjon der foreldrene av ulike grunner ikke evner å følge opp barnas utdanning i like høy grad.  De fleste elevene har gode norskkunnskaper, men en betydelig andel starter påskolenmed mangelfulle språkferdigheter. Det siste er ikke minst tilfellet i Oslo.

I dag avgjør den sosiale bakgrunnen i alt for stor grad hva slags muligheter man har til å lykkes i samfunnet og leve et selvstendig liv. Skal vi nå målene om å bekjempe fattigdom, redusere sosiale forskjeller og integrere bedre, er skolen et helt avgjørende instrument. Skolen kan ikke alene kompensere for sosial ulikhet, men er en av de absolutt viktigste arenaene for sosial mobilitet.

En rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser imidlertid at norsk skole sliter med å utligne forskjellene i elevenes utgangspunkt. Studien bekrefter at elevenes skoleprestasjoner blir bedre jo høyere utdanning foreldrene har, og betydningen av foreldrenes utdanningsnivå blir sterkere jo lenger ut i utdanningsløpet elevene kommer.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen burde være bekymret over at skolepolitikken hennes ikke bidrar til å bekjempe fattigdom og redusere sosiale forskjeller. Etter over seks år med SV-styring av skolen, er det de skoleflinke elevene og barna til de mest ressurssterke foreldrene som får den beste faglig utvikling. Det bør være et tankekors.

Selv om man heller ikke i Oslo har kommet langt nok, er det interessant at forskerne bak NIFU-studien trekker fram at Oslo-skolen lykkes noe bedre i å kompensere for ulik bakgrunn enn skoler andre steder i landet. Det er nærliggende å tro at dette har sammenheng med Oslo kommunes systematiske arbeid for å heve kvaliteten i undervisningen, tilpasse undervisningen til den enkelte elev og forsterke opplæringen i basisfagene. Det er de elevene som har det dårligste utgangspunktet som har størst utbytte av mer undervisning i språk og matematikk. Uten de grunnleggende ferdighetene på plass, er det ikke lett å komme seg videre i andre fag.

Vi vet at elever som starter skolen med dårligere norskkunnskaper, vil slite med dette gjennom hele skoleløpet. For å lykkes med å lukke gapet mellom sterke og svake elever, bør det vurderes om man allerede i barnehagen bør tilby språkundervisning til elever med dårlige forutsetninger i norsk. Ved å kartlegge ferdighetene og gå inn med tiltak på et tidligere tidspunkt enn man gjør i dag, vil man kunne gi mange elever bedre forutsetninger for faglig utvikling og kvalifisering for videre studier og arbeid.

Erfaringen viser nemlig at mange elever som går ut av grunnskolen under nødvendige ferdigheter i basisfagene, vil slite med å fullføre videregående opplæring. Frafallet fra den videregående skolen er svært høyt, og elever som dropper ut vil ofte ha problemer med å takle hverdagen og livet som følger etterpå. Kunnskapsministeren har et mål om at 75 prosent av elevene skal fullføre den videregående opplæringen, men dette langt fra ambisiøst nok. I Oslo er målet 90 prosent. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosial ulikhet, er å forsterke innsatsen mot frafall i den videregående skolen.

Samtidig er det et åpenbart behov for å styrke samarbeidet mellom hjem og skole. Flere undersøkelser har vist at det har en svært positiv effekt på elevenes læring dersom skolen lykkes i å involvere foreldrene mer og bedre. På skoler som erfarer at foreldrene i for liten grad engasjerer seg i barnas undervisning, bør det vurderes å ansette hjem/skole-koordinatorer.

Vi trenger å utvikle en skole som både utdanner og danner, som gir kunnskap og skaper trivsel og som evner til å gi alle elevene samme mulighet til faglig utvikling. Først kan skolen bli det instrumentet for sosial mobilitet som vi så sårt trenger.

Erik Lunde, leder i Oslo KrFs bystyregruppe