Verdidebatt

Tar brodden av kirkene i sør

Givernes krav i bistand har medført en profesjonalisering av sør-kirkenes sosiale arbeid. Men ved å holde samfunnsengasjementet atskilt fra livet i kirkene, motarbeider vi helheten som gir kirkene sprengkraft som sosiale bevegelser.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I norsk bistandshistorie har det dominerende synet vært at en profesjonell håndtering av utviklingshjelp forutsetter vanntette skott mellom bistand og religion. Dette paradigmet står for fall. Etter hvert som diskusjonen om religionens rolle i utvikling har skutt fart har det også blitt tydelig at sekulære kategorier og definisjoner ikke gjenspeiler virkeligheten på lokalt nivå. Den moderne bistandsdebatten preges derfor av en holistisk renessanse som motsetter seg forenklende kategoriseringer.

Tekkes systemet. Terje Tvedt, som i en årrekke anklaget kristne norske organisasjoner for å drive misjon på statens regning, må ta ansvar for å ha ført den hjemlige debatten om religion og bistand ut i en tabloid grøft. Som kristne aktørene har vi bidratt med egne spadetak, ved å svare på kritikken med forenklede halvsannheter. Vi har opprettholdt ideen om vanntette skott ved å insistere på at penger ikke ble brukt for å omvende sjeler. Men det er fult mulig å hevde at penger ikke brukes instrumentelt for å frelse sjeler, samtidig som man ikke har noen tro på vanntette skott. I historiens lys blir det klart at vi adopterte det sekulære språket for å tekkes systemet og gjøre oss lekre for økonomisk støtte. Enda verre er det at vi også internaliserte denne forståelsen og håndhevet ideen.

Land Cruisere. Vi som jobber gjennom kirker i Sør liker ofte å trekke frem kirkenes forse. Vi ikler oss kirkenes troverdighet og grasrotkontakt. Men virkeligheten er mer nyansert. Gjennom årtier har vi vært med på å skape profesjonelle utviklingsaktører, som er i stand til å håndtere alle våre krav og ideer, på siden av de nasjonale kirkene. Mens de lokale prestene tar sykkelen til jobb har vi bidratt med hvite Land Cruisere.  Og for å få de klokeste hodene har vi vært med på å øke forskjellene innad hos våre lokale partnere ved at lønnsnivået på en prosjektkoordinator langt overstiger det normale lønnsnivået i kirkene.

Løsrives. På denne måten har vi bidratt til å skille ut og profesjonalisere kirkens sosiale engasjement for medmennesker, med det resultatet at kirkens samfunnsansvar gradvis løsrives fra kirkens daglige rytme og forkynnelse. Kirkesamfunnene er sosiale bevegelser med store muligheter til å skape endring og utfordre makt, men da må ord og handling henge sammen. Ved å insistere på "profesjonelle" skiller mellom religion og bistand motarbeider vi det holistiske prinsippet som gir kirkene sprengkraft som sosiale bevegelser. Motivasjonen blir i stedet kanalisert inn i lukrative kontraktørledd, som eksisterer for å tilfredsstille våre krav til etterrettelighet og profesjonalitet. Tilbake står kirker som er fromme og ufarlige. Det er ingen tjent med.

Gå i oss selv. Afrikanske kirkeledere har lenge utfordret oss, og utfordrer oss stadig, på en radikal holistisk tilnærming til bistand. Utviklingen det siste tiåret viser at de har hatt rett i sine innvendinger. Partnerskap er et fyndord i bistandsverden, men om det skal kunne eksistere må vi være åpne og ærlige. Da er det på tide at vi, som har vært en del av systemet, ikke bare peker på dem som er over oss og legger skylden på deres uforstand, men at vi går i oss selv og gjenkjenner vårt eget ansvar.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt