Bent Høie

23

Religionsfrihet i Norge 2030

I 2030 markerer vi at det er tusen år siden slaget på Stiklestad, som markerer innføringen av kristendommen i Norge. I forbindelse med arbeidet med Høyres program stiller vi spørsmålet: hva skal være religionenes stilling i Norge ved dette jubileet?

Publisert: 1. feb 2012

 Nordmenn er blant de minst religiøse i Europa, heter det i Inkluderingsutvalgets offentlige utredning, NOU 2011:14. Selv om en betydelig majoritet er medlemmer i Den norske kirke, så legger flertallet lite vekt på troen i hverdagen. Samtidig har vi en stor innvandring fra europeiske land der katolisismen står sterkt. Det er derfor den sterkest voksende religionen i Norge. På andre plass kommer islam, på grunn av innvandringen fra land utenfor Europa. Vi blir mindre religiøse, samtidig som vi får nye naboer som legger stor vekt på sin tro i hverdagen og som finner sterke felleskap i sin menighet. 

Dette gjør oss usikre. Mennesker som kjenner seg forpliktet på troen sin, synes bedre og utfordrer mer når de ikke tilhører flertallsreligionen. Dette utfordrer både kristne og ikke‐troende i Norge.

Religionsfrihet på norsk har i hovedsak handlet om et land som har beveget seg fra en stat basert på luthersk kristendom, som etter hvert aksepterte kristne dissentere og ikke-troende humanister. Men allerede på 1970 tallet ble liberale syn på viktige verdispørsmål majoritetens syn, og de vant gjennom politisk. Abortkampen og kvinnekampen var gjennombruddet for dette. Siden har disse verdiene stort sett vunnet. Siste eksempel var felles ekteskapslov. Teologisk konservative kristne i Norge har vært på defensiven i 40 år. I 1968 trakk Hans Skjervheim opp et dilemma for den liberale majoritet: Skal de liberale frihetene også gjelde for de kreftene som vil avskaffe disse frihetene? Skal vi tolere de intolerante?

Dette liberale dilemmaet har vi levd med lenge. Konservativt kristne har opplevd at samfunnet har blitt trangere, og mindre tolerant for deres syn. Flertallet har fornøyelsen av å se at tidligere minoriteter, som de homofile, representerer majoritetens verdier, mens det tidligere flertallet nå står på siden og ber om å bli respektert. 

Det har også ført til at den liberale majoritet og den konservative kristne minoriteten har fått en felles agenda. Etter hvert som staten ble dominert av liberale verdier, oppsto det en utradisjonell allianse som ønsket et skille mellom stat og kirke. Humanistene som ønsket en sekulær stat og kristne som var lei av at staten styrte kirken i en retning de aktive selv ikke ønsket seg. Kristne sosialister som gjerne ville bruke staten for å styre kirken i sin liberale retning kom i mindretall. 

"Religion er en privatsak" var et tydelig argument. Men da hadde en kanskje glemt Skjervheims poeng: "Men kor vidt religion er ei privatsak eller ikkje, er ikkje noko som er utvendig i høve til religion, og nettopp i høve til dei som tek religion mest alvorleg, er difor dette liberale prinsippet tvang når det vert realisert i praksis."

For blir prinsippet om at religion er en privatsak gjort om til statlig politikk, så innebærer det reguleringer mot religion i det offentlige rom. Mange Lutherske kristne reagerer da umiddelbart. Enten vi er liberale eller konservative. Vår tro er en vesentlig del av det norske samfunnet, enten en er troende eller ei. Kristendommen er en forutsetning for å forstå det norske samfunnet. Synes den ikke, så blir det et annet samfunn. Staten skal ikke hindre oss i å vise vår tro. Men her oppstår det jeg vil kalle det religiøse dilemma. For da må dette også gjelde de sterkest voksende religionene: islam og katolisisme. Hvis ikke brytes religionsfriheten.

Her ligger sprengraften i for eksempel spørsmålet om forbudet mot religiøse hodeplagg i skolen, blasfemiparagrafen, minareter, muslimske friskoler og karikaturstriden. De berører både det liberale og det religiøse dilemma.

Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen danner et ytre forpliktende rammeverk for hvordan medlemslandene kan gjøre inngrep i grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Til tross for dette felles rammeverket har ulike europeiske land kunnet regulere forholdt mellom religion, individ og samfunn på ulik vis. 

Frankrike er en sekulær stat. De forbyr religiøse utrykk i det offentlige rom. Blant annet religiøse hodeplagg. Den sittende presidenten fikk sterk kritikk da han deltok i begravelsen til en katolsk biskop. Dette kunne oppfattes som en religiøs sympati fra statslederen - i strid med konstitusjonen. Menneskerettighetsdomstolen vektla den franske grunnlovens tydelige sekulære forankring av staten når de slo fast at det franske forbudet mot religiøse hodeplagg ikke var i strid med religionsfriheten. 

I den andre enden av skalaen har Storbritannia i likhet med USA valgt en motsatt tilnærming ved å legge til rette for religiøse utrykk i det offentlige rom. Innføring av hijab til politiuniformer har for eksempel knapt vekket debatt i Storbritannia. 

Høyre inviterer til en debatt om hvilken retning Norge bør ta. For egen del vektlegger jeg Skjervheims ord. Jeg vil ikke at det liberale prinsipp om religion som en privatsak skal bli statens prinsipp, og dermed undertrykking ovenfor de som tar religion mest alvorlig. Religiøs tro har betydning for menneskers livstolkning og -mestring. Det må synes i hverdagen. Jeg er ikke redd for at flere religioner vises samtidig. Det å møte andre som har en trygg verdiforankring, gjør en bare mer bevisst på egen. Men det er ikke konfliktfritt. De problemene må vi møte pragmatisk når de oppstår, ikke forsøke å konstruere en såkalt verdinøytral offentlighet. 

 

Bent Høie

Leder

Høyres Programkomité

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Magnar Tanem. Gå til den siterte teksten.

Erfaringene fra Frankrike omkring forbudet mot religiøse symboler i skolen er ikke gode, og det det berettes om flere historier om muslimske jenter som gråter før de tar av hijaben på vei til skolebygget. Slike tilstander ønsker ikke jeg i Norge.

Jeg ønsker heller ikke å tvinge mennesker til å ikke tilbe sine avguder. Enhver som bruker og bærer religiøse symboler er bundet av de og de sekulære har sterke viktige poeng her men de sekulære kan igjen ikke tvinge mennesker til å ikke tilbe sine avguder. Jesus er enig med de sekulære her men Jesus tvinger ingen og derfor er ikke sekulære noe bedre enn avgudsdyrkerne. 

Kommentar #52

Tania Randby Garthus

69 innlegg  661 kommentarer

Både og?

Publisert over 9 år siden

Takk for et fint innlegg!  Enig med deg i at en stat ikke bare skal være sekulær, da undertrykkes mangfoldet i et demokratisk og fritt samfunn.

Samtidig må det være lov til å sette grenser også ved religiøse/kulturelle praksiser som strider i mot våre verdier.

Derfor er jeg ikke for delt svømmeundervisning i skolene, eller at det skal være greit å skjule sitt ansikt i det offentlige rom.

Vi har lov til å verne om våre verdier og vår kultur, slik som alle andre land i verden har lov til.

 

 

Kommentar #53

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.

Hvis du tviler på at en sekulær stat er istand til å legge til rette for religionsfrihet, så kan du jo ta en titt over dammen; det er sjelden jeg trekker frem USA som et forbilde, men deres grunnlov er den mest sekulære i verden, med det de kaller "a wall of separation" mellom religion og statlige institusjoner

Vel, USA er et tidligere protestantisk, ikke katolsk land med en grunnlov som trodde Gud og med det ga friheten til folket.

Kommentar #54

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Veggen

Publisert over 9 år siden

USA har en grunnlov som ikke minst skyldes den erfaring kristne hadde i Europa av religiøs undertrykkelse. Pilgrimsfedrene hadde religionsfrihet som et viktig mål, og det samme hadde de første utvandrerne fra Norge i 1823.

Dette er noe av bakgrunnen for å skillet mellom kirke og stat i USA, med krav om gjensidig respekt, uten at det dermed er fullstendig vanntette skott mellom dem. Det er president Obamas tale under bønnefrokosten nylig et ferskt eksempel på. Han løftet opp de grunnleggende verdier for samfunnet som noe alle religioner eller trosretninger kan kjenne seg hjemme i.

Dette forholdet er under konstant overvåkning ikke minst av de ulike kirkesamfunn, for å sikre tros- og samvittighetsfrihet. Den kirkeretning som kanskje ga den sterkeste støtten til skille mellom kirke og stat i grunnloven av 1789, er baptistene. I Europa hadde de aldri opplevd annet enn forfølgelse og diskriminering, bortsett fra fristaden blant alle, den også "de portugisiske jøder" kalte den første frie by etter Jerusalem - Amsterdam. Men det er en annen historie...

Kommentar #55

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Privat er for snevert

Publisert over 9 år siden

"Religion er en privatsak" er en påstand, som dukker opp i sjette avsnitt, og illustrerer en type liberalisme, som er i konflikt med trosfrihetsprinsippet.

Religion er i høyeste grad en personlig sak, og det betyr at den berører helhet og hjerte, det som gjør oss til det menneske vi er eller er i ferd med å bli.

I en situasjon der allmennreligiøsitet og sekularisme rår grunnen uten motsigelse, er det derimot uproblematisk å komme med en slik setning, og den virker også helt unødvendig i en situasjon, der alt det som gjelder tro og overbevisning og de praktiske konsekvenser dette har i menneskelivet, er stemplet som uten interesse. Faktum er at det er helt reellt for dem det gjelder, mens det av såkalte gode grunner skal stemples som privat og ekskluderes som irrelevant eller forbli unevnt og uaktuelt "i det offentlige rom". Sekulære og troende må kunne føre dialog om det som er av felles interesse eller når de skal jobbe sammen for å løse problemer i fellesskap, uten å måtte fornekte det livsgrunnlag de opererer ut fra. Like lite skal dette måtte bli et hett tema til enhver tid. Det er jo snakk om å respektere hverandre i en situasjon, der trosfrihet er en selvfølge.

La oss heller si, at privatisering av troslivet betyr å begrense det offentlige rom til å omfatte bare en del av menneskelivet, og å avvise det som faktisk berører mennesker, enten vi snakker om 1030 eller 2030.

Kommentar #56

Gunhild Aadland Rolfsnes

1 innlegg  13 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Peder M.I. Liland. Gå til den siterte teksten.

Faktum er at det er helt reellt for dem det gjelder, mens det av såkalte

Her seier du noko av det eg forsøker å formulere. 

Å begrense det offentlege rom vil i praksis seie å begrense religionsfridomen, og ytringsfridomen. Men vi må som du seier respektere kvarandre. 

Kommentar #57

Gunhild Aadland Rolfsnes

1 innlegg  13 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Peder M.I. Liland. Gå til den siterte teksten.

Faktum er at det er helt reellt for dem det gjelder, mens det av såkalte

Her seier du noko av det eg forsøker å formulere.

Å begrense det offentlege rom vil vere å begrense religionsfridom, og ytringsfridom. Men vi må som du seier, respektere kvarandre.

Kommentar #58

Gunhild Aadland Rolfsnes

1 innlegg  13 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Vel her ser vi at en del kristne fremmer tanken om en religions plass i staten, mens de som ikke tror fremme tanken om full religionsfrihet.

Det kunne vore interessant å finne ut om dette stemmer? 

Eg vil framleis stille spørsmål til om tru som privatsak, utan å vise i det offentlege rom, er det same som full religionsfridom. Det meiner eg det ikkje er. Uansett kva religion eller livssyn det er snakk om. Det er mitt hvodinnspel i  denne diskusjonen. 

Kommentar #59

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Gunhild Aadland Rolfsnes. Gå til den siterte teksten.

Det kunne vore interessant å finne ut om dette stemmer?

La oss bli konkrete.

Jeg går en tur til byen. På veien møter jeg ett par hyggelige mormonere i dress. I gågaten står det en ikke like trivelig kar som deler ut helvetstrakter. Jeg går gjennom kirkeparken, og noen dresskledde mennesker går inn i kirken med noen fat. En dame går forbi med ett kors rundt halsen, og en rekke unge jenger går forbi med hijab. Jeg runder hjørnet til den lokale asiatiske butikken hvor det sitter en del buddha dukker i karmen, tvers over gaten ligger den muslimske moskeen.

En rekke individer gjør at religion synes i det offentlige.

Det offentliges rolle er å gjøre dette mulig. Ivaret interessene til alle individer. Statens rolle er ikke å favorisere en religion. Ikke av kulturelle grunner, ikke fordi VI har en rett til å forvare VÅR religion. Det er ikke en VÅR religon, det er mange individer som har tatt mange individuelle valg. Kristendommen vil aldri bli min religion. Jeg kan bli kristen, men jeg vil ikke som en nordmann med norske aner ha en kristen religon.

Staten består av noen institusjoner, lover, håndhevende instanser. Den og disse skal være nøytrale. I staten jobber det individer. De kan fritt ha sin tro, men de skal ikke som en del av staten utøve sin tro slik at det går utover andres trosfrihet.

Jonas Støre går ut og sier han er kristen. Det er for meg helt uproblematisk. Det er hans rett, og det plager meg ikke at han er kristen. Hvis han derimot går inn for at 50% i regjeringen må være kristne så tråkker han på de individuelle rettigheter andre har.

Kongen er kristen, og han har ønsket at troen hans følger embedet. Jeg har ingenting imot en kristen konge, men jeg er imot at han skal representere den kristne staten, og jeg er mot at kongen pr. definisjon må være kristen.

Hva mener du så med det offentlige? Mener du at staten skal stå for en religion, eller at man i det offentlige (ute blant folk) skal få lov til å være den man er? Den retten har dere allerede i dag, i tillegg har dere en særposisjon i lovverk som grovt tråkker på andres rettigheter. Det er ikke toleranse. Det du ønsker hvis så er tilfelle er at andre skal tolerere ditt ønske om maktmissbruk ovenfor andres trosfrihet.

Jeg tror som sagt at det skylles missforståelsen om at en nøytral stat er en ateistisk stat. Staten har ikke en tro, ateister har ikke en tro, altså er en nøytral stat en ateistisk stat.

Det er helt feil. En nøytral stat er en stat som garanterer alle retten til å tro, og er dermed en stat for kristne, muslimer, satanister, taoister, ateister osv osv. En ateistisk stat er en stat som sier at det ikke finnes en gud og som gir særfordeler til ateister og eller ekstra byrder på religiøse.

Jeg har ikke sett noen som ønsker dette.

Kommentar #60

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Trosfrihet er kongens ansvar

Publisert over 9 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Kongen er kristen, og han har ønsket at troen hans følger embedet. Jeg har ingenting imot en kristen konge, men jeg er imot at han skal representere den kristne staten, og jeg er mot at kongen pr. definisjon må være kristen.

Morten Christiansen har ytret seg, han gir en god hjelp til presisering.

Til og med Kongen blir vurdert.  Dette får en kalle toppen på trosfrihet - at det kan skje uten represalier. (Kan vel nevne Thomas Helwys som lot sin bok om om trosfrihet sende til sin engelske konge, og ble selv plassert i Tower of London og døde der i 1616). Men er Kongens ansvar som konge,  å sikre trosfriheten, da har han jo virkelig gjort suksess i dette tilfellet.

Men vi er ikke helt der enda - i alle fall ikke formelt.

Dermed har Cristiansen også en kritikk mot Kongens egne argumenter, som i konsekvens vil cementere den lutherske kirke som priviligert folkekirke også etter 2014. 

1. Kongen har hevdet at han som konge skal fortsatt være et luthersk statsoverhode. Det gjelder ikke bare personlig kristentro, men også konfesjonell tilhørighet.

2.Christiansen har ikke noe imot at Kongen som konge har en personlig kristentro.

3. Men Christiansen er imot at staten skal ha en offisiell religion, noe som dermed gir Kongen den rollen, å skulle forsvare en bestemt tro og konfesjon.

4. Christiansen er også imot at staten skal kreve at Kongen fortsatt må ha en luthersk tro. Det må stå Kongen fritt, i likhet med enhver annen offentlig eller privat person. Kravet til samsvar mellom embede og tro gjelder selvsagt internt innen de ulike tros- og livsynssamfunn, og denne koblingen mellom kongsmakten og folkets religion daterer seg tilbake til 1555, den såkalte religionsfreden i Augsburg, som jo definerte religionsfriheten som retten til fri emigrasjon. Situasjonen er visst snudd på hodet: Hvis ikke Kongen får ha sin tro i fred på linje med alle andre, hva skjer da ?

Kirkehistorikeren Einar Molland sa under en forelesning midt på 1960-tallet, at statskirkesystemet ville forsvinne med en naturlovs nødvendighet. Det store spørsmål er derfor hvordan dette kan skje til beste for folket og den enkelte, i ly av trosfrihetsprinsippet.

Kommentar #61

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Uklarheter etc

Publisert over 9 år siden

Jeg leste dette innlegget før jeg reiste bort på fredag, og kom tilbake med kommentarer og spørsmål i hodet. Så ser jeg at Hans-Petter H. som så ofte, har gjort jobben for meg. Vi har festet oss ved nøyaktig det samme. En del tråder er nettopp blitt stoppet. Jeg har flere ganger opplevd å måtte se meg selv som en ufrivillig trådstopper - idet jeg har fått siste ordet, og ikke svar på mine spørsmål.

Dersom det skal bli meningsfull debatt, må uklarheter som påpekes, først avklares. Trådstarter må selv gjøre det. Hans-Petter har stilt nødvendige oppklaringsspørsmål her på tråden. Hvis trådstarter ikke bryr seg med slikt, er det, etter min mening, en av årsakene til at debatter kommer på avveier, og må stenges.

Bet Høye gir en grei situasjons- og tendensbeskrivelse. Jeg ga en aktualisert slik beskrivelse i et innlegg som ikke ble tatt inn i Aftenposten. Det galt denne Usman Ranas prisbelønte artikkel. Denne mannen skremmer meg. Den merkelige forståelsen for ham, skremmer meg enda mer. Jeg finner det jeg skrev meget relevant som en kommentar her:

Mangel på religionsfrihet?

Bibelens og kristendommens grunnleggende lære slik den i detalj er å finne under kirken.no, kan oppsummeres slik: Menneskene er delt i to: Troende og ikke troende, gudelige og ugudelige, utvalgte eller fortapte, gode eller onde. Alle er født onde og fortapt på grunn av arvesynden. Så trer et frelsesverk i funksjon. De som tror og blir døpt, får ny status: De blir frelst og Guds utvalgte. Alle er gitt fri vilje, men få er utvalgt til å ville tro. Hva så med de «forherdede» sjeler som ikke kan tro? De forblir onde, og "skal på dommens dag, sammen med djevelen, kastes i ildsjøen for evig pine".

Troende som tar dette alvorlig tross fordømmelse og stigmatisering, kalles fundamentalister. De som ikke tror, og kritiserer denne læren, er blitt kalt "ikke-troende fundamentalister". Men de fleste rasjonaliserer og fortrenger, eller blåser i det; ingen kan da mene noe slikt i dag?

Men uansett; Vi er kommet så langt i vår humanistiske utvikling at det gamle bibelske menneskesynet i liten grad sjenerer oss. Det er fritt fram å forkynne og utøve enhver tro. Men hvis troen gir skadelige utslag for andre, griper samfunnet (kanskje) inn. Slik fungerer vi bra sammen, og underholder oss med diskusjoner og krangel om verdier. Men alt er relativt; Det er betimelig at vi nå blir minnet om at vi strever med luksusproblemer - ja selv de homofiles problemer er hos oss blitt bagateller, sammenlignet med muslimske tilstander.

Muslimen Mohammad Usman Rana finner nevnte diskusjoner for høyrøstet. Og han ser prospektiv mangel på trosfrihet for muslimer så vel som for kristne, som vil "holde fast ved Bibelske prinsipp". Holde fast i hvilke sammenhenger? Kan han vise til et eneste eksempel på fare for mangel av frihet til religionsutøvelse som ikke bryter norsk lov? Eller mener han at dersom menigheter ikke får gjennomslag i lovspørsmål for påberopte trosprinsipper, så er det krenkelse av religionsfrihet? Kan han, eller de som forstår ham, gi oss "prisverdige" konkretiserte eksempler? I media finner vi selvfølgelig kritikk av argumenter alle veier. Det er en del av vårt demokrati.

Vi bør være svært fornøyd med å ha klart å komme dit vi er. Men vi kan ikke forlange at Usman Rana skal forstå dette. Mot "vitenskap" i form av religiøse dogmer har vi lite å stille opp. Er vi i ferd med å få tilbake religionsproblemer som var knyttet til primitive "Bibelske prinsipp". Debattinnlegg kan tyde på at konservative kristne øyner hjelp til en renessanse, og tar Usman Rana og islam til sitt bryst? Kan vi håpe på fremtidig harmonisk sameksistens, og ikke Kosovo-lignende tilstander?

Mvh Robin Tande

Kommentar #62

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Religionsfrihet

Publisert over 9 år siden
Gunhild Aadland Rolfsnes. Gå til den siterte teksten.

Ja, her til lands har vi ein stat som har ein kristent verdigrunnlag, det kunne eg vel sagt. Likevel, og kanskje difor, har vi religionsfridom.

Trosfrihet er selvsagt en naturlig konsekvens av evangelieforkynnelsen i Nytestamentet, der utfordringen til tro aldri er koblet opp med trusselen om represalier eller tap av alminnelige menneskelige rettigheter.

Men så snart vi får en kobling mellom stat og religion, har vi en annen situasjon. Vi skal ikke repetere historien her, men understreke ordet KANSKJE i dette sitatet.

Legg merke til den norske grunnlovens historie, der den første kampen for å sikre religionsfrihetsprinsippet, endte med tap og en absolutering av prinsippet etter 1555 om at kongens trosvalg blir folkets.

Uansett hvilken historie et land har bak seg, er det vesentlig at en ved lovverket sikrer retten til trosfrihet og samtidig også retten til å kunne praktisere dette med skattefritak for det dette vil koste den enkelte. Trosfrihetens "kostnad" er det selvsagt ikke statens oppgave å bestemme, men det enkelte trossamfunn, selv om staten skal sikre rimelige rammer for skattefritak for gaver til tros- og livsynsformål.

Kommentar #63

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.

Kan vi håpe på fremtidig harmonisk sameksistens, og ikke Kosovo-lignende tilstander?

Veldig bra innlegg, Tande.

Og dertil synd at du ikke fikk det inn i Aftenposten. Uforståelig, når en ser hva ellers kommer på trykk der.

Rana er uttrykk for en skummel tendens i vår senere samtid, og det kan ikke være tvil om at nok endel kristne og muslimer inngår i koalisasjoner for å videre styrke oppfattet 'religiøs renessanse.' Du nevner den nærmest normaliserte reaksjon på Rana og likesinnedes meninger; også her deler jeg din bekymring.

Kommentar #64

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.

Veldig bra innlegg, Tande.

Og dertil synd at du ikke fikk det inn i Aftenposten. Uforståelig, når en ser hva ellers kommer på trykk der.

Rana er uttrykk for en skummel tendens i vår senere samtid, og det kan ikke være tvil om at nok endel kristne og muslimer inngår i koalisasjoner for å videre styrke oppfattet 'religiøs renessanse.' Du nevner den nærmest normaliserte reaksjon på Rana og likesinnedes meninger; også her deler jeg din bekymring.

Helt enig! Gode poenger fra din navnebror her.

Jeg forstår i det hele tatt ikke den aksept og respekt som Rana nyter i blant sekulære, og som jeg skrev i en annen tråd:

Hva skal man kalle det når kulturredaktøren i Aftenposten, Jon Olav Aamås, som selv er åpent homofil, gir en pris til Muhammed Usman Rana for en kronikk der denne forsvarer retten til islamisme, et religiøst system som har dødsstraff for homofili, noe forøvrig Rana selv tidligere har hatt problemer med å ta avstand fra?

Rana er også kjent som forsvarer av det muslimske patriarkatet, der mannen på alle måter står over kvinnen og har herskerrollen i familien. Åmås gir altså prisen til et menneske som forsvarer et system der han, Åmås, ikke fortjener livets rett! Hvor langt kan man synke ned i en gjørme av misforstått forståelse og respekt for andres groteske synspunkter? Hadde Åmås kunnet - eller villet - gi en slik oppmerksomhet til et menneske med slike holdninger, dersom vedkommende ikke hadde vært religiøs? Jeg garanterer at det aldri hadde skjedd.

Hvorfor blir ikke slike holdninger møtt med den samme avskyen som de ville blitt til del dersom de hadde kommet fra en person tilhørende et hvilket som helst annet miljø enn en religiøs trosretning? Journalist Jon Hustad hadde følgende presise bemerkning i en kommentar han skrev i Klassekampen:

“I mellomkrigstiden unngikk Aftenposten å trykke karikaturer av Adolf Hitler for ikke å fornærme det tyske folk. Men de slapp til nazistene i spaltene. Nå unngår Aftenposten å trykke karikaturer av Muhammed for ikke å fornærme muslimer. Men de slipper islamister til i spaltene. Ikke nok med det: de gir dem til og med priser.”

Åmås er jo et oppegående menneske med evne til refleksjon, men den moralske relativismen har tydeligvis en like sterk evne til å leve og blomstre side om side med intellektet i ett og samme menneskelige sinn, som de religionene den er med å yte så stor respekt for i samfunnet.

På et debattmøte om homofili i Islam, arrangert av Humanetisk Forbund og Skeivt Forum for noen år siden, der både Rana og nestleder for Islamsk Råd, Asghar Ali, begge nektet å ta avstand fra dødsstraff mot homofile, uttalte Rana at ”intellektet er den egenskapen ved mennesket som gjør at primitive lyster kan undertrykkes”. I stedet for å gjøre seg til talsmann for et system som vil hindre andre mennesker i å leve ut sine liv, burde han kanskje benyttet sitt eget intellekt til å vurdere den forkvaklede virkelighetsoppfatningen han har som grunnlag for sitt eget. 

Her er et annet eksempel på slik tafatt relativisme: I et innslag på radio der den utstrakte fattigdommen i Yemen langt på vei ble forklart med at brorparten av den mannlige befolkningen gjør seg selv udugelige ved at de sitter og tygger chat i timevis daglig, mens kvinnene sliter og gjør sitt beste for å holde familiene gående, uttalte seniorrådgiver Richard Skretteberg i Flyktningerådet noe sånt som at “dette er noe vi ikke bør kritisere, fordi det er grunnlagt på tradisjoner”.

Hva slags argument er det? Er tradisjoner per definisjon noe som ikke skal kritiseres, ikke engang når de er ødeleggende for et samfunn, nettopp fordi de har vært tilstede i så lang tid? Hvordan skal man kunne hjelpe en befolkning hvis man ikke vil påvirke, og ikke engang kan forsøke å påpeke, forhold som åpenbart er mye av selve grunnlaget for problemene landet sliter med? 

Kommentar #65

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Trådstarter etterlyst

Publisert over 9 år siden

Det er mulig at folk i det politiske etablissementet har mye å gjøre. De har uansett en tendens til å starte en tråd, for så å forsvinne for godt.

Bra de ikke oppfører seg slik i debatter på tv, men bør det godtas at de er så ignorante her?

Kommentar #66

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.

“dette er noe vi ikke bør kritisere, fordi det er grunnlagt på tradisjoner”.

Det er forstemmende at det i Norge sitter så mange i maktposisjoner som utviser slik grunnleggende mangel på dømmekraft. Du nevner fire personer, men eksemplene er desverre mange. Så mange at en kan lure på hva som reelt kvalifiserer til slike posisjoner.

Den kommentaren fra Hustad; hva respons fikk den?

Kommentar #67
Kommentar #68

Haakon Hellenes

4 innlegg  265 kommentarer

En evigvarende kamp.

Publisert over 9 år siden

Å ha en sekulær statsdannelse betyr enkelt og greit at en nasjon ikke skal styres og ikke ha lover, regler og forordninger som baserer seg på livssyn, hva enten vi snakker om religiøse livssyn, humanistiske livssyn eller andre livssyn som ikke har noen religiøs forankring.

En slik stat er den eneste mulige for at alle skal kunne ha likeverdig religionsfrihet, og med religionsfrihet menes egentlig livssynsfrihet; mennesker uten en religion skal nyte akkurat samme rettigheter og ha akkurat samme plikter som alle andre i samfunnet.

Det er svært enkelt å forstå at svært religiøse mennesker som tror på den eneste sanne religion gjør det de kan for å oppnå makt og innflytelse i samfunnet. For dem er demokratiet med skarpt skille mellom stat og religion noe som er menneskeskapt, og dermed underordnet de guddommelige reglene.

Det er ingen tvil om at det er særlig forkjempere for å oppnå makt for islam som er mest fundamentalistisk når det gjelder disse svært sentrale spørsmålene.

Her dreier det seg om krefter som alle med et demokratisk sinnelag må bekjempe, ikke en gang for alle, men her og nå og i all fremtid.

Det er forstemmende å måtte si det, men det er en sannhet: sterkt religiøse personer som tror egen religion representerer den ene og fulle sannhet, en sannhet som må gjelder for alle, er fundamentalt sett antidemokrater.

Kommentar #69

Bent Høie

23 innlegg  3 kommentarer

Katolisme er kristendom

Publisert over 9 år siden

Først vil jeg takke for alle innleggende og debatten! Det er innspirerende å se at mange er engasjert i dette spørsmålet.

Så har flere påpekt en åpenbar feil i mitt innlegg. Jeg har ikke gjennomgående skrevet protestantisk kristendom, og dermed oppstår det et inntrykk av at jeg oppfatter katolismen ikke er en del av kristendomen. Det er den ikke og det mener jeg ikke. Men det er en annen kristendom en den som majoriteten i Norge deler. Den skiller seg også fra protestantismen på en slik måte at det har betydning i forhold til trosmangfoldet i Norge når denne trosretningen vokser mest.

Beklager at jeg ikke var presis nok i mitt innlegg og dermed bidrog til denne avsporingen av debatten.

 

 

Kommentar #70

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Ikkje så lett

Publisert over 9 år siden
Bent Høie. Gå til den siterte teksten.

katolismen ikke er en del av kristendomen

Det er ikke SÅ lett å få sagt det.

Katolisisme forbindes jo både med det å være katolsk og det å være kristen. "Katolisme" kan kanskje minne om det engelske "catholic", men er nok en overforenkling av det egentlige ordet for romersk-katolsk kristendom. Men ellers må det være klart at ambisjonen "katolsk" eller "allmenn" gjelder kristen identitet uansett kirkesamfunn. Like klart som den kristne kirke bekjenner seg som "en" og "hellig". Grunnlaget for alt dette er Guds åpenbaring i Jesus Kristus. Uten ham - ingen kirke. At den i det hele tatt finnes på våre breddegrader, er ingen selvfølge.

Kommentar #72

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Kjør på

Publisert over 6 år siden
Bent Høie. Gå til den siterte teksten.
Jeg vil ikke at det liberale prinsipp om religion som en privatsak skal bli statens prinsipp, og dermed undertrykking ovenfor de som tar religion mest alvorlig. Religiøs tro har betydning for menneskers livstolkning og -mestring. Det må synes i hverdagen.

Du har jo bestemt deg og dere sitter jo med makten så hvorfor i det hele tatt kjøre noen debatt på det? Det er jo flertall i Stortinget også for at man skal fortsette å kaste penger etter livssyn av ulik art enten det inneholder guder eller ikke. 

Så finn heller andre ting man kan debattere hvor resultatet ikke er gitt.

For oss som ikke ønsker oss religion i det offentlige rom finnes det utmerket hørselvern med støyreduksjon.

Når det kommer til hva som skal være religionenes stilling ved jubilet i 2030 sier det seg vel selv at det er religionen som har noe å feire har. Vi ikke-religiøse har vel ikke mye å feire i så måte. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere