Hvorfor ta anstøt?

Anstøt!? Ja, det er vel et gammelmodig ord, og bibelsk i så måte. Jeg har i lang tid undret meg over de anstøtsmekanismer som finnes i meg og som jeg ser hos andre. Det er som om vi ikke klarer å la være: vi må ta anstøt!

Eller må vi det? Jeg har erfart dette som et særdeles vanskelig tema, og jeg vil prøve å få litt klarhet i tankene mine ved dette innlegget. Ordets etymologiske opprinnelse sikter mot det vi forarger oss over; det som vekker harme i oss; oppsiktsvekkende og skandaløse hendelser som vi tar personlig avstand fra. Selv om vi reagerer på ytre hendelser – noe som blir sagt, eller noe som blir gjort – så er det inne i oss selv vi tar anstøt. Vi vil skille oss fra noe som vi mener ikke vedgår vårt eget verdiregister, eller våre egne preferanser, mens vi oppfører oss som om det angår oss i aller høyeste grad. Altså, bare det at vi tar anstøt viser hvor splittede vi er. Dette vil jeg utdype i all korthet ved å utforske menneskets anstøtsmekanisme fra tre perspektiver; estetisk, etisk og religiøst.

I all sin enkelhet er våre fem sanser opptatt med å prosessere informasjon. Fra den spede start i livet lærer vi at det er ting vi liker å se, høre, lukte, smake og kjenne på; like mye som sanseapparatet støter fra seg det vi ikke liker. Noe av dette er fysiologisk betinget – altså, arv – men mange sensoriske impulser formes av omverdenen. Fra barndommen, og ut ten-årene,  danner vi oss et verdensbilde(paradigme) fra det vi liker og ikke liker. Det er hovedsaklig ytre betingelser som former oss: vi lærer om det vi oppfatter som svart og det vi oppfatter som hvitt. Det estetiske har som premiss at det fremstår tilsynelatende; noe som våre fem sanser kan forstå – noe illusorisk som forfører vår oppfattelse til å kalle det for virkelighet. Det etstetiske er kanskje det minst troverdige, hvis vi med alvor vil tilnærme oss sannheten.

Når vi begynner å forme vårt eget etiske register, omtrentlig i tyveårene, så oppstår den tvilsomme gråsonen. Livet er ikke lenger like svart/hvitt som i barndommen, og vi må løsrive fra den vi var, for at vi skal bli den vi skal være. Og her begynner de store problemene! Min påstand er denne: om vi bygger en identitet kun på estetiske og etiske premisser, så vil vi aldri bli mer enn grå skygger av vårt opprinnelige selv – eksistensielt sett. Henrik Ibsen har villet opplyse om dette – ironisk nok – da han skrev "Gjengangere". Når vi er fanget av estetiske og etiske betingelser, så vil vi ikke kunne gjøre annet enn å resirkulere "avdøde meninger og avdød tro"(Ibsen's definisjon på gjengangere).

Vi tar anstøt av alt som ikke samsvarer med vårt selververvede verdiregister. Vi dømmer noe for å være anstøtelig – skandaløst i ytterste konsekvens – fordi vi kjenner en rettferdighet som overgår andres. Vår selvrettferdighet er åpenbar i våre egne øyne; eller som filosofen Hobbes sa, “Mennesket ser sin egen visdom på nært hold, mens de ser andres visdom på lang avstand”. Slik tar vi anstøt kontinuerlig, og slik er vi fanget i det som så lite populært omtales som arvesynd. Estetisk er det mulig – for en kort tid – å bedra seg selv og omgivelsene til å oppfatte at det står langt bedre til enn det i sannhet er. Men i en verden som vil bedras: hvem vil ha sannhet?

Anstøtsmekansimen settes i høygir når folk trekker seg sammen i flokk. Her er det mulig å gjemme seg; lik som Adam og Eva gjemte seg under palmene da Gud kalte dem til livet. Anstøt er egentlig en estetisk attributt til den etiske syndsproblematikken, og slik resirkuleres denne verdslige motviljen til å følge en høyere og mer forstandig vilje. Så lenge vi tar anstøt, så fanges vi av en åndelige fattigdom, og vi motsetter oss å bekjenne den. Det er ikke lett å innrømme sin synd, med dypfølt anger, gå ut av gråsonen og la sannheten få et virkelige grep om de faktiske forhold. Men det finnes ingen annen vei; det har blitt fortalt, like mye som det er befalt, – og bli født på ny – som et enkelt individ – innebærer lidelse! Fortrengt åndelig fattigdom = lav smerteterskel.

Kristus sa, "Salig er den som ikke tar anstøt av meg!". For en kommentar! – til etterfølgelse. Hvis Ibsen's Gjengangere skal få gå igjen og igjen, da blir det som Ibsen's Nora sier, " Da er vi så redningsløst fortapt!". Folk kunne virkelig ha godt av å kjenne en større porsjon eksistensiell engstelse. Om da sannheten ble åpenbart som et stort lys i denne mørke verden, og dette lyset var den eneste veien ut – en åpen dør; skulle vi da være så lysredde at vi tar anstøt? Nei takk! Hellig uro vekker dette i meg.

Jeg tror det er noe alvorlig forløsende i Kristus ovennevnte kommentar. Jeg tror også at Sokrates ville likt den veldig godt; som en slags ironisk befaling. Det handler ikke bare om å ikke ta anstøt, når det vakreste Mennesket åpenbarer seg gjennom tidenes fylde: hva om det handler om å ikke ta noen form for anstøt i det hele tatt? – hva det enn måtte være som skulle plage oss. Det hadde krevd en karakterstyrke som de fleste av oss ikke kjenner. Spørsmålet som da gjenstår, er: om anstøtsmekansimen var blitt helt tilintetgjort, ville det da ha vært noen synd? Jeg spør mens jeg fremdeles undrer meg over dette vanskelige tema . . .