Verdidebatt

Breivik i Paradis?

I følge en undersøkelse utført av Stavanger Aftenblad blant landets biskoper, mener hele kollegiet at det kan ryddes plass for Anders Behring Breivik i Himmelen dersom han angrer og forliker seg med Gud. Problematisk? Nei, ikke det i seg selv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Preses i Den Norske Kirke Helga Haugland Byfuglien sier:

- Hvem som kan komme til himmelen, er Guds sak. Kristen tro forkynner at den som angrer, selv de verste handlinger, får tilgivelse og blir tatt imot av Gud. Det er derfor Jesus kalles Frelseren, han gikk i vårt sted så vi skulle gå fri.

Likevel er det ikke dette i seg selv som er det mest problematiske med Den Norske Kirke´s program. Det er mangt og meget å si om Den Katolske Kirke og dens doktriner, men i dette spørsmålet er den langt mer sympatisk enn den evangelisk-lutherske. Katolikkene har i det minste en forestilling om at de kan “handle seg inn i Paradis”, at man altså dømmes på bakgrunn av sine handlinger, men slik er det ikke i blant lutheranere. Medmenneskelig nestekjærlighet og aktverdig oppførsel har i følge vår kirkes doktriner ingen som helst betydning for spørsmålet om frelse.

Den Norske Kirke tilhører den lutherske tro og Luther var, som Jesus selv, apokalyptiker, med klokketro på at det vil komme en endetid med et oppgjør og fortapelse for de som ikke er frelst gjennom troen på Jesus. Augsberg-bekjennelsen eller Confessio Augustana, et dokument ble fremlagt under riksdagen i Augsberg i 1530, er det mest sentrale bekjennelsesskriftet til den Lutherske Kirke, som vokste ut av den katolske kirke gjennom reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Confessio Augustana er derfor en meget viktig del av selve fundamentet for Kirkens virke og trospraksis; et dokument den ikke kan frigjøre seg fra uten å miste hele sin legitimitet. Her er både arvesynden, dåpen som eneste redning for det nyfødte barnet og fortapelsen understreket sterkt, og i artikkel 17 og 20 står det:

“Vi lærer at Kristus skal komme til syne ved verdens ende for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men ugudelige mennesker og djevelen skal han dømme til å pines uten ende. Vi forkaster dem som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer.”

“Våre gjerninger kan ikke forsone Gud eller gjøre at vi fortjener syndsforlatelsen og nåden. Disse gavene får vi ved troen, når vi tror at vi blir tatt til nåde for Kristi skyld. Han er satt til vår eneste mellommann og forsoner. Faderen blir forsonet ved ham. Den som stoler på at han fortjener nåden ved gjerninger, han forkaster altså Kristi fortjeneste og nåde og søker en vei til Gud uten Kristus, ved menneskelige krefter, enda Kristus har sagt om seg selv: `Jeg er veien, sannheten og livet.` Johannes 14:6.”

“... Augustin hevdet i mange bøker nåden og trosrettferdigheten mot gjerningsfortjeneste. Noe lignende lærte Ambrosius: “Dersom rettferdiggjørelsen ved Guds nåde skulle gis på grunn av gode gjerninger, slik at den ikke var en gave fra giveren, men arbeiderens lønn, da ville gjenløsningen ved Kristi blod bli verdiløs, og de menneskelige gjerninger være mere verd enn Guds miskunn.”

Deler av kristenfolket, og først og fremst de mer moderate, har vært i harnisk over svovelpredikant Haakonsens famøse utbrudd i Sarpsborg, men sammenlignet med det som altså står skrevet i Den Norske Kirke´s program, blir det manuskripte han sikkert hadde for sin tale for Krf´s lokallag kanskje ikke så mye å hisse seg opp over. Hvis det er noe Confessio Augustana ikke er, så er det et kjærlighetsbudskap. Uansett hvor edel, god og nestekjærlig man har vært som menneske, så er det i følge dette bekjennelsesskriftet intet håp om redning dersom man ikke har latt seg frelse gjennom troen på Jesus. Deler av vår kirkes aller viktigste trosgrunnlag er altså det som kalles apokalyptisk eskatologi, der arvesynden, armageddon, Jesu´ tilbakekomst, hans endelige dom over oss mennesker, den påfølgende The Rapture; bortrykkelsen der noen skal premieres med Paradis og resten sendes til Helvete, står sentralt.

Hvis Den Norske Kirke og dens representanter skal ha noen som helst troverdighet med sitt interreligiøse arbeid og i det å komme andre religioner i møte, slik kirken ofte liker å fremstå som en viktig aktør i arbeidet for, så bør det først og fremst tas et oppgjør med det umoralske verdigrunnlaget kirken er bygget på.

For i følge Confessio Augastana er alle tilhengere av andre religioner like fortapt som jeg som ateist er. Dersom kirken ikke tar et slikt oppgjør, blir dens forsøk på å fremme fredelig sameksistens med Islam og andre religioner bare tomme ord. Og - vel verdt å merke seg - dette gjelder også jødene, som aldri har akseptert troen på Jesus; i følge Confessio Augustana hjelper det dem ikke at de er Guds utvalgte folk, de går også lukt i fortapelsen. At ikke engang et slikt paradoks får voksne mennesker til å stoppe opp og stusse over sitt trosgrunnlag sier ikke så rent lite. Når det gjelder dem som ser det hele fra et islamsk ståsted, så gjelder samme sak; der i gården er kristne like fortapt som ikke-troende. Herværende blogger Haakon Hellenes kommenterer monoteismens menneskesyn på denne måten:

“De abrahamske religionene skiller menneskene i rettroende og vantro, i de rettferdige og de urettferdige, i de som kommer til himmelen og de som kommer til helvete, et menneskesyn som det nesten er ufattelig at noen kan ha, og som i sin ytterste konsekvens er mye mer diskriminerende enn den tradisjonelle rasismen. For hva kan være mer nedvurderende og mer diskriminerende enn å tro at de vantro og de ikke-troende skal oppleve evigheten i helvete? Å ha slike holdninger burde være et problem for både jøder, kristne og muslimer. I slikt tankesett ligger en kime til mistro, konflikt, hat og uforsonlighet, et konfliktpotensial som det er vanskelig å finne maken til i ikke-religiøse sammenhenger. Og virkelig skummelt blir det hvis religionen blir styrende i samfunnet.”

Med kunnnskap om hva disse religionene sier om saken, så blir det unektelig noe pinlig og befengt med en bitter bismak å observere en smilende biskop Kvarme i møte med en like blid imam i en av Oslo´s moskeer. I slike seanser er det ikke mye som avslører den fordømmelsen som rent faktisk skjuler seg bak all vennligheten.

Breivik kan altså frelses fra fortapelsen, og det er vel kanskje greit nok, men at et menneske som har viet sitt liv til nestekjærlig opptreden i overbevisning om at sekulær humanisme er den beste vei til et bedre liv for sine medmennesker, han eller hun fortjener altså i følge Den Norske Kirke´s doktriner den ultimate straff? Hvem andre enn religiøse organisasjoner kunne ha vedtaksfestet slikt barbari uten at noen leer et øyelokk? Kan man for eksempel tenke seg at et politisk parti i Norge kunne ha programfestet dødsstraff uten at det ble problematisert i offentligheten?

Mediene konfronterer politiske partier så ofte de kan, ikke minst hver gang det viser seg at deres program ikke er i samsvar med hva de forfekter ellers. Hvis ett av dem hadde holdt seg med en formell ideologi som sto slik i kontrast til det de fremførte i sin retoriske markedsføring av egne standpunkter, så ville de blitt avkledd all ære, innsmurt med tjære og rullet i fjær av enhver journalist med respekt for seg selv og sin samfunnsoppgave.

Men når det gjelder vår kirkes umoralske eskatologi er det dørgende stille. Hvorfor? Fordi ingen egentlig lenger tar kirken, langt mindre dens trosgrunnlag, på alvor?

Det burde kanskje få bispekollegiet og dens øvrige representanter til å våkne?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt