Verdidebatt

De som forrådte Europa

Syv setninger om Europas samtid. For å rydde eventuelle misforståelser av veien, presiseres at det skrevne er en øvelse i kulturell selvkritikk og intet annet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Islam vokser, i omfang og dybde; et Europa med høy arbeidsløshet, gode velferdsordninger, og epokalt dårlig samvittighet, utgjør et nært perfekt habitat for de demografiske aspekter av Islam.

Islams utpregede og århundrelange ressentiment relativ et transcendent Europa—utilnærmelig i sin politiske, økonomiske, militære, filosofiske, kulturelle, vitenskapelige, kunstneriske, og religiøse overlegenhet—ser ut til omsider å gi resultater; neglisjeringen av Nietzschske advarsler om hva lydhørhet overfor ressentiment fører til, førte til egen resignasjon.

Mange på den

politiske venstreside

har våte drømmer om ”strategisk” samarbeid med islamismen, men det er ingen grunn til å fokusere diagnosen bare der, ettersom de samme drømmer deles av mange

kristne

, av

kasinokapitalismens multinasjonale næringsliv

; de

intellektuelle

—i den grad en slik term i dag fortsatt er meningsfull—øver gymnastiske krumspring omkring et korrumpert FN-regimes teser om menneskets essensielle tomhet.

Innenfor så vel politikk som religion, tenkning og næringsliv ser vi et historisk uhørt ukritisk knefall for islamistiske krefter begrunnet i vage kvasistrategiske termer omkring en uviss fremtid, og Jens Bjørneboes ord om Europa som verdens skjøge har fått en helt særlig grotesk bokstavelig betydning.

Kynismen i slike former for kvasistrategisk samarbeid er åpenbar, ettersom alt hva som hittil har vært avgjørende for identitetsdannelse, samhørighet, sammenhengskraft, og selvforståelse forrådes; man vender kappen etter hva man tror er fremtidens vind, og man begjærer nå den totale artikulasjon av den europeiske tilværelses uutholdelige letthet som fremtidens virkelighet og virkelighetens fremtid.

Forræderiet er historisk, fordi her står Europa ikke overfor en overlegen krigsmakts aggresjon, men overfor en demografisk betinget kulturell utvikling man selv frembragte hinsides enhver reell form for ananke.

Slik sviktet de verdensarven, for med Europa som et spektakulært villig reseptakkel for et seirende islamsk ressentiment ble også alle muslimer forrådt, og dermed også en hel verden; de åpnet for en historisk utvikling hvor to totalitære onder står overfor hverandre som skal definere menneskehetens videre selve fremtid: et kinesisk kommunistisk diktatur og en fascistoid islamsk totalideologi.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt