Døende avviser dødshjelp

Dette er et innlegg fra bloggen min. Den kan du finne her.

Debatten om aktiv dødshjelp er levende. Etter at Fremskrittspartiet valgte å gå inn for at aktiv dødshjelp, eller legeassistert selvmord skulle være en del av helsetjenesten har debatten gått høyt i norsk offentlighet.

Aftenposten har i dag satt fokus på de døende i Norge i dag, som ikke ønsker dødshjelp, men hjelp til å leve godt, og så lenge som mulig. De som får smertelindring.  Artikkelen viser det Frp glemte å sjekke ut, nemlig at ropet om dødshjelp ikke kommer fra de syke og døende, men fra kronisk syke, og mennesker som i humanismens navn etterlyser dødssprøyten som vei ut av en eventuell vanskelig situasjon.

Jeg mener dødshjelp ikke er et gode for verken mennesket eller samfunnet. Det er flere grunner til det. For det første: Vi mener at en nedbygging av det klare og entydige forbudet mot å ta liv er en kapitulasjon i møte med mennesker i ekstremt sårbare faser av livet. Å være menneske er å være avhengig av andre. Hvis døden blir et alternativ og en del av norsk helsetilbud, fraskriver vi oss et grunnleggende ansvar. Når legen kommer, skal du og jeg være sikre på at han eller hun kommer for å helbrede og lindre, ikke for å avslutte liv.

Hvert menneske har krav på hjelp og behandling selv om helbredelse ikke lenger er mulig. FN har utarbeidet en erklæring om den døendes rettigheter. Der står det blant annet: "Jeg har rett til å forvente kontinuerlig medisinsk behandling og omsorg selv om målet endrer seg fra helbredelse til lindring". Her kreves det en annen tilnærming til pasienten og et annet perspektiv. Vi snakker vi om å gi livshjelp – hjelp til å leve. Det innebærer god smertelindring, kommunikasjon, pleie og omsorg. Målet er at livet skal oppleves meningsfullt og verdifullt tross begrenset levetid og fysiske smerter.

En lov om aktiv dødshjelp innebærer at samfunnet, etter søknad, stempler noen liv som uverdige – kan avlives, mens andre liv stemples som verdige, kan ikke avlives.

Det kan vi aldri tåle.