Verdidebatt

Når tida renner ut

Vi er et folk som arbeider hardt for å forlenge livet. Men det skal ikke gå utover den omsorg og behandling som trengs når livet engang må få sin ende.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi blir født alene og dør alene. Livet igjennom er det mange situasjoner og opplevelser vi har alene. Noen ganger er det trist å være alene, andre ganger er det helt fint.

Vi har nylig hørt om gamle og syke som dør alene på sykehus uten noen ved siden av seg.  Sykepleiere og annet fagpersonell opplever at økonomien er så stram at antall ansatte ikke dekker behovet ved slik omsorg i terminalfasen. Faglig sett vil de gjerne være tilgjengelige og tilstede. Dette rammer selvfølgelig sterkest de som ikke har pårørende som er hos dem.

Både fagfolk, politikere og folk flest kan kjenne at det ikke er bra nok, og ikke vårt velferdssamfunn verdig. Det at vi ikke bruker våre ressurser slik at alle har noen sammen med seg når de skal dø, er til syvende og sist et verdivalg både på samfunns- og individnivå.  Vi har midlene og mulighetene, men vi velger det ikke. Politisk er dette selvfølgelig knyttet til kjernespørsmålet: «Hvordan vi bruker fellesskapets midler?» Når vi flere steder ikke lenger har som fast praksis at det skal være en person tilstede når noen ligger for døden, er det et uttrykk for hva vi synes er viktig for mennesket i vår tid. Det berører og synliggjør at vårt syn på mennesket innebærer et svært individualisert ansvar: Du har ansvar for deg selv til siste åndedrag.

Forlate verden. Det er selvfølgelig ikke noe feil med å ha og ta ansvar for seg selv til vi dør, tvert imot er det viktig å respektere individets rett til å bestemme over seg selv i viktige personlige spørsmål. Men noen ganger i livet er det særlig viktig at individets rett til å bestemme også kan utløse midlene slik at ønskene kan oppfylles.

Vi er et folk med sterkt søkelys på å prioritere det behandlende og livsforlengende arbeid i helse- og sosialvesenet. Det er selvfølgelig bra, men det kan ikke gå utover den omsorg og behandling som trengs når livet, slik vi vet det må, får sin ende.

Mange steder er det svært gode avdelinger hvor mennesker som er dødssyke får god behandling og omsorg når livet ebber ut. Hvor alle som arbeider der erkjenner og er respektfulle med tanke på hva nettopp dette mennesket trenger i sine siste dager. Ansatte, pårørende og pasienter samarbeider godt. Det blir litt lettere å forlate verden og sine kjære, og de etterlatte opplever en verdig avslutning på sin kjæres liv.

Vi må alle gå inn i døden alene. Uansett om vi har pårørende eller profesjonelt personale til stede hos oss. Men vi bør slippe å være isolerte og ensomme.

Digitale medier. Når vi hører om hendelser som med denne kvinnen, kan vi lett tenke at det er mange som har det slik som henne. Og at ensomhet er i ferd med å bli et stort problem i vår del av verden.  Det finnes flere studier knyttet til folks opplevelse av sosial isolasjon og ensomhet. I Levekårsundersøkelsen, sist gjennomført i 2008, er rundt 6500 mennesker intervjuet om sine levekår, også om sosial isolasjon og ensomhet. Antallet som er sosialt isolerte har siden 1980 vært synkende og har siden 2002 holdt seg relativt konstant i befolkningen. Et mål som brukes for å få fram slik informasjon, er om personen har nære venner eller familie som vil stille opp for dem når det gjelder. Rundt 16 prosent sier at de har kontakt med familie siste måned, mens rundt 6 prosent ikke har hatt kontakt med venner siste måned. Venner ser ut til å være stadig viktigere i menneskers sosiale liv, den utvidede familie i mindre grad. Vi lever også våre sosiale liv annerledes enn for noen år siden; tidligere kom familie og venner ofte hjem på besøk – i 2012 er det mer vanlig at familie og venner møtes utenfor hjemmet eller på digitale medier.

Kontakt. Spørsmål som gir informasjon om grad av ensomhet er om personen har kjent seg ensom i løpet av de siste 14 dagene. Vel en fjerdedel av befolkningen over 16 år har følt seg ensom de siste 14 dagene, og det kan være uavhengig av om de har hatt mye sosial kontakt med andre eller ikke, men for eldre kan det være en sammenheng mellom mindre sosial kontakt og større opplevelse av ensomhet.

Den samme undersøkelsen, beskrevet av Tor Morten Neumann i SSB i 2010, peker på at det er mange variabler som virker inn på disse tingene, og høy alder, dårlig økonomi, lav utdanning og dårlig helse er faktorer som øker graden av opplevd sosial isolasjon og ensomhet.

Med andre ord – de som trenger det mest har minst sosial kontakt og størst opplevelse av ensomhet.

Kanskje det er derfor historiene treffer oss hardt når vi hører om enkeltmenneskene; de som ikke har noen nære og fortrolige, de som er ensomme og utrygge på om noen vil hjelpe dem når det virkelig trengs. For langt de fleste av oss har aktive liv sammen med venner og familie, og kjenner oss trygge på at vi er omsluttet av deres omtanke og omsorg.

Det er derfor vi blir glade når Frelsesarmeen, frivillighetsentraler, menigheter og andre stiller opp og gjør en god og solid innsats for å motvirke at folk er isolerte og ensomme. Alternativ julefeiring, besøkstjenester, eldretreff, - vi kan nevne mange gode tiltak.

Nyttårsforsett. Og likevel - vi kjenner kanskje noen som er ensomme midt i flokken, noen som er utenfor på grunn av sin situasjon, sin personlighet, sin helse eller sin kunnskapsmangel. Hvordan vi klarer å inkludere hverandre i hverandres fellesskap på tvers av de vanlige skillelinjene vi usynlig trekker opp sier mye om våre verdier?

Når venner skilles – klarer vi å holde kontakt med begge? Når noen blir kronisk eller langvarig syke, mister jobben eller opplever andre ting som stiller dem utenfor «det gode selskap» – har vi da fokus på å inkludere alle på en slik måte at de kjenner seg «innenfor»? Å bli arbeidsledig kan lett gi følelsen av å være utenfor og annerledes, ikke strekke til lenger og miste daglig kontakt med kollegaer, som kanskje også er venner.

Slik jeg ser det, er det mitt og ditt ansvar – i minst like stor grad som politikernes, samfunnet og den enkelte som risikerer isolasjon og ensomhet. Vi må våge å være sammen på måter som skaper et nærere forhold til hverandre, tørre å spørre hverandre om hvordan vi har det og fortelle hvordan det står til. Bry oss om hverandre på en slik måte at så få som mulig får dårlig livskvalitet av å kjenne seg utenfor.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt