Espen Utaker

298

Nei til kos og klem i kirken

Publisert: 7. mai 2009

Og blomster og broderte bilder er heller ikke populært.

Blomster, broderte bilder, klemmer og håndhilsing. Det kan menn godt spare seg for når de går inn kirkedøra, kan du lese på vl.no.

Heller ikke dans er populært. 52 prosent av mennene kan klare seg uten dette.

Talen og samtalene betyr mye. Hele 72 prosent svarte at dette var det beste ved hele gudstjenesten.

Hva er det beste og verste med gudstjenesten og kirken? Vil du unngå å "bli klemt i døra" av et velkomst-team? Liker du blomster og nips som pynter opp i kirken?

Kommentar #1

Maren Ninni A. Lockertsen

7 innlegg  52 kommentarer

Koz og klemz!

Publisert over 12 år siden

"Vi menn ønsker oss sanger som ligner på dem vi synger på fotballbanen, sier Steve Legg"

Ja, enkelte ganger kan det bli for meget. Å synge You'll never walk alone i en gudstjeneste kan funke det også. Det har kirka i Honningsvåg bevist ved avskjedsgudtjenesten til en tidligere sokneprest. Han var Liverpool-fan, og Blandakoret stilte opp. Ikke et eneste øye var tørt.

Men derfra til å legge om musikkstilen helt til noe liknende som et stort idrettsarrangemet, faller ikke i smak hos meg. Ikke at det var tilfellet heller. Kanskje litt av hvert for alle?

Jeg har sansen for å gjøre nye ting som kan fenge flere enn de fem til ti som kommer hver søndag. Jeg har sansen for nytenkning rundt form og også rundt teologi. Mitt nyeste prosjekt her oppe er en gudstjeneste der man benytter Johnny Cash sine tekster og sin musikk som utrykksform. Fullt band, vokalister, blåserekke, nattverd og forhåpentligvis mange i kirken i aldersgruppen 30-50/60! Det er bra det. Og for småplassene rundt omkring, kanskje man heller kunne hatt større gudstjenestesamlinger litt sjeldnere, enn kun å komme, gøre sitt og så dra igjen? For noe må man gjøre for å skape engasjement og tilhørighet blant menighetens medlemmer. Og kanskje kommer mannfolka da også?

Saken er; kirken, Den norske er en arbeidsgiver som ikke gir sine ansatte overskudd til å skape engasjement. Iallefall ikke på små plasser der man er sårbare: få ansatte, vakante stillinger, veien til hjelp og vikar belager seg på minimum 20 mil, og man sitter i en virkelighet der folk er opptatt med sitt og ikke nødvendigvis har den store tradisjonen for å gå i kirka til hverdags. Kun til fest og i sorg. Så sitter man der da, og driver brannslukking og stresser for å få hjulene til å gå rundt. Folkene skal i jorda, og det tar tid når man er alene. Så jeg vil vel heller si ja til kos og klem i kirken, men nei til stress og bekymring jeg!

En ting er sikkert; noe må gjøres.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere