Verdidebatt

Vi står overfor et valg

Ved inngangen til et nytt år står vi overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort. Men vi kan, med kronprinsens ord, velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(UTDRAG AV BISKOPENS NYTTÅSFOREDRAG 4. JANUAR 2012)

Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene. Vi kan velge å stå sammen. Og mange valgte å stå sammen etter 22. juli på tvers av religiøse skillelinjer.

Etter Utøya-tragedien tok jeg initiativet til å samle 17 muslimske ledere i moskeen Islamsk Opplysningssenter i Hillevåg. Vi hadde vært sammen noen måneder tidligere og utarbeidet en felleserklæring om samarbeid og dialog. Utøya-tragedien gjorde at vårt andre møte ble spesielt. Overskriften etter møtet i avisen Vårt Land summerte godt samtalens forløp: Vi har kjærligheten felles.

Opplevelsen både imamene og vi som kristne ledere hadde 25. juli foran Domkirken, var at vi delte kjærlighetens språk som kronprins Håkon uttrykte med ordene: I kveld er gatene fylt med kjærlighet.

Det var et språk som knyttet oss sammen på tvers av religioner og livssyn. I den politiske hverdag ser det ut til at denne innsikten om en felles basis i kampen mot fremmedfrykt, rasisme og ideologier i slekt med gjerningsmannens forskrudde ideologiske tankegods, ikke lenger har samme gjennomslagskraft. Som kristne utfordres vi til å ta vare på de felles erfaringene. Det skjer i samtalens rom, gjennom dialogen. Dialogens kjennetegn er: lytte, lære, forandres. Det er sagt at dialog betyr å skjønne mer. Kanskje trenger vi som kirke nettopp gjennom dialogen å overvinne stereotypier og fiendebilder hos oss selv. En bedre forståelse av den andre blir også en dypere forståelse av meg selv.

Bønner. La oss gå tilbake til Domkirkeplassen: I køene foran kondolanseprotokollene og te-lysene i Stavanger Domkirke opplevde vi det samme som i kirken landet over: helligstedet ble tatt i bruk. Bønner ble bedt, med og uten ord. Nærvær ble delt. I det mest sårbare var det ikke proklamasjonen, de store ordene, vi behøvde, mer lyset som ble tent i det hellige rommet, i den helbredende stillheten.

Filosofen Gunnar Skirbekk skriver tankevekkende om møtet med det hellige: Det er grunner for å sjå det heilage i det sårbare og forgjengelege, det som treng omsorg og vern, det som kallar på moralske haldningar og handlingar. Kven veit, sier han, kanskje er vi og vårt ikkje aleine om å vere sårbare. Kan Gud også vere sårbar? Er det dette som blir signalisert ved Jesu liv og liding?

Ved Universitetet i Stavanger har Minnestudiene – Memory Studies – vist oss ritualenes betydning i sorg – og krisetider. Erkebiskop Desmond Tutu brukte uttrykket «Healing of Memories» da han ledet Sannhetskommisjonen i oppgjøret med apartheidregimet. Minnet må helbredes!

Det skjer når lys tennes, og bønner blir bedt på Helligstedet.
Det skjer når vi tør å sette ord på overgrep, maktmisbruk og stigmatisering av enkeltpersoner og grupper.
Det skjer når kirken er det den skal være: gjestfrihetens åpne rom, med lave terskler, åpenhet og nærvær.
Åpen folkekirke handler om nærvær.
Om den enkle tilgjengelighet.
Om å være der for folk, når folk selv bestemmer at de trenger det. Trenger noen å snakke med.
Et sted å tenne et lys, et påskudd til å be en bønn.

Noen som en kan tro sammen med, eller bare dele nærværet med.
Jeg tror det var dette mange opplevde i dagene etter 22. juli landet over, også i Stavanger domkirke, der køene gikk ned til Breiavatnet dag etter dag, og der stillheten i kirken var til å ta og føle på.

En varm takk til alle ansatte og frivillige i vårt bispedømme som stilte opp, som våget å dele nærværet også i denne tunge tiden. En spesiell takk til de som var der med omsorg og trøst i Egersund, Haugesund og Stavanger. Og en like varm takk til kriseteam, politi, kommunens folk og politikere som tok praktisk ansvar og viste godt lederskap.

Sjokkert og fortvilet. Jeg tenkte i disse dagene flere ganger på ordene av forfatter Per Petterson, som mistet sine nærmeste i Scanidnavian Star–ulykken. Han og broren stod igjen, sjokkerte og fortvilte. De ba bymisjonspresten Helge Fisknes om å forrette begravelsen. Men det var ett problem.
Broren satte ord på det: Per Petterson skriver:

Du skjønner det, Helge Fisknes, sa han, at alle vi som sitter rundt dette bordet, vi trur ikke på Gud Fader i himmelen eller noen annen gud, noe annet sted i verden, vi er en gjeng hedninger, det er det vi er, sa han, bare så du veit det.

Og det sa han fordi det var sant, og fordi det kanskje hadde vært Humanetisk Forbund eller en annen instans som hadde stått for det seremonielle om det var han sjøl som hadde dødd. Men fordi vi ikke ville såre foreldrene våre eller noen av dem som var døde, hvor de nå enn befant seg, så skjønte vi at det var riktig å bruke en ordentlig prest, bare han var et ordentlig menneske.

Helge Fisknes satt og rulla seg en røyk da broren min sa akkurat det, en rødmix så vidt jeg husker, og han tok seg god tid, og så sa han:
Ja men, det er jo helt i orden. Jeg trur på Gud, sa han, jeg er kristen. Så den sida av saken tar jeg meg av. Det dere må gjøre er å passe på hverandre.
Slik ble bymisjonspresten nøkkelen til døra som med ett gikk opp, skriver Petterson, som gjorde at det ble mulig for oss å komme tvers igjennom den varste dagen i våre liv og ut igjen på den andre sida.

Jeg tror det skjedde for mange i møte med kirken etter 22. juli, - i møte med stillheten som helbreder.

Religiøs ekstremisme. Fire måneder etter 22. juli-tragedien gikk Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke ut med en fellesuttalelse mot religiøs ekstremisme. Arbeidet hadde startet før 22. juli, og debatten i kjølvannet av tragedien har vist at det også i vårt eget bispedømme er påkrevet å sette dette på dagsorden. De siste nyheter fra angrep på kirken i Egypt og Nigeria viser at religiøs ekstremisme er en tragisk del av den globaliserte virkeligheten vi lever i.
Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke tar sammen avstand fra alle former for religiøs ekstremisme. Religiøse ekstremister setter seg selv i Guds sted og mener at de kjemper på Guds vegne mot Guds motstandere. Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter.

Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg. Det å leve i fred og forsoning med hverandre over kulturelle og religiøse grenser er i dyp samklang med grunnverdier i våre religioner.

I den felles oppfordring heter det:
Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er særlig opptatt av at tendenser til religiøs ekstremisme i våre egne rekker blir oppdaget. Vi vil derfor oppfordre muslimer og kristne til sammen å forebygge og motarbeide alle former for religiøs ekstremisme, både i våre respektive sammenhenger og i fellesskap.
Den oppfordringen bør vi som ledere i våre menigheter stille oss 100% bak. Den utfordrer oss som kirke til en aktiv religionsdialog.

Som et bispedømme med et langvarig engasjement i møte med andre kulturer, har vi mye å bidra med her. Mange av oss har erfart at dialog bygger tillit og at den åpner for at ens egen tro og standpunkter blir lyttet til. Et av fjorårets dialogprosjekter som har gitt meg tro på de mulighetene dialogen har som døråpner til ressursene i mangfoldsamfunnet, var møtet i september 2011 mellom muslimer, jøder og kristne som fant sted i regi av Stavanger Røde Kors, Muslimsk Fellesråd og Stavanger biskop. Der erfarte vi at dialogen best kan ivaretas av de troende selv. Jeg tror det blir en viktig oppgave for Stavanger bispedømme å utvikle videre tros- og livssynsdialogen for å bygge ned fiendebilder og skape møteplasser preget av respekt, fellesskap og likeverd.

Klimarettferdighet. Noen saker på den kirkelige dagsorden får stor oppmerksomhet i media, mens andre, viktige saker havner på notisplass. Fra de siste månedene henter jeg frem to illustrerende eksempler. Det første er utfordringen fra biskopene om klimarettferdighet, fra bispemøtet i oktober, etter mitt skjønn en sak som burde engasjere og mobilisere på tvers av ulikt ståsted i andre spørsmål. Den ble knapt registrert i mediene. Ikke minst i oljefylket Rogaland bør vi ta utfordringen på alvor. Den norske kirke har siden tidlig på 1990-tallet pekt på sammenhengen mellom vårt eget forbruk som samfunn og enkeltmennesker og de økende miljø- og fattigdomsutfordringene. Med FNs klimatoppmøte i Durban (COP 17) nettopp avsluttet, er situasjonen fremdeles så dramatisk at jeg henter fram igjen biskopenes utfordring til politikerne om å arbeide for brede løsninger på tvers av partigrensene. Hvorfor skal vi engasjere oss som kirke?

Fordi klimaendringene er reelle og truer mennesker og miljø. Det er de fattigste som rammes hardest. Jordens liv er truet av menneskers ansvarsløse ressursøding. Troens svar er å mobilisere til vern om skaperverket og en bærekraftig forvaltning.
Foran den store internasjonale oljemessen i Stavanger i august, må vi også reise debatten om nye fossile funn. Det er nødvendig å redusere verdens samlede klimagassutslipp. Og det betyr at rike land som Norge må gjøre betydelige kutt hjemme, og våge å ta debatten om fortsatt vekst.

Som biskop i et av verdens mest priviligerte områder deler jeg ansvaret for å finne etisk baserte fellesskapsløsninger, for å sikre et bærekraftig samfunn. Ansvaret deler jeg ikke bare med et bispemøte som har engasjert seg sterkt, men med hver eneste en av dere. Vi har alle medansvar. Vi har kunnskapen og ressursene. Det kreves mot til å handle for å investere i vår felles framtid. Vi kan gjøre denne setningen til vår: Troens svar er å mobilisere til vern om skaperverket og bærekraftig forvaltning.

Og vi kan arbeide gjennom alle våre kanaler for at klimarettferdighet ikke skal bli en-spalters notisstoff. Klimarettferdighet handler om rettferdighet for verdens fattigste.
Jeg er glad for at mange menigheter engasjerte seg i den økumeniske og tverr-religiøse mobiliseringen We have faith – Act now for climate justice foran COP 17. Og jeg ser fram til at mange menigheter følger eksemplet fra Avaldsnes under Verdens Miljødag i 2011, der miljøorganisasjoner og menighet inviterte til gudstjeneste.

Tausheten om krigen. Den andre saken der Den norske kirke har engasjert seg i løpet av fjoråret, uten at det har fått den nødvendige oppmerksomhet, er Norges deltakelse i krigen i Afghanistan. Den dype krisen Afghanistan befinner seg i, bør lede til selvransakelse og revurdering av Norges innsats i landet. Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke har pekt på at hensynet til den afghanske sivilbefolkningen må være det avgjørende i vurderingen av Norges sivile og militære engasjement i landet. Vi må styrke den humanitære bistanden og utviklingsarbeidet i Afghanistan. En rent militær strategi vil ikke kunne skape varig fred og rettferdighet.

7. oktober 2011 deltok jeg som representant for Bispemøtet på en markering på Eidsvolls plass fora Stortinget på ti-årsdagen for krigen. Der formidlet jeg Mellomkirkelig Råds kritikk, som bl.a. sier at i lys av den fortsatt ustabile og konfliktfylte situasjonen i Afghanistan, synes den militære strategien som er valgt så langt, å være feilslått. I ettertid er det naturlig å stille spørsmål om bruken av militær makt var en adekvat respons på situasjonen som oppsto etter 11. september 2001. Det er nødvendig å trekke lærdom av de erfaringene man har gjort. Norges videre innsats i landet må baseres på en ærlig og åpen diskusjon om det norske militære engasjementets realpolitiske begrunnelse, intensjon og mål.
Solidariteten med dem som lider, utfordrer oss alle, både som kirke og samfunn, til selvransakelse og til å erkjenne vårt fortsatte medansvar for den aktuelle situasjonen i Afghanistan.

Tausheten i norske medier og fra norske politikere i denne saken må brytes i det nye året!

DETTE ER ET UTDRAG AV BISKOPENS NYTTÅRSFOREDRAG FRA TANANGER KIRKE 4. JANUAR 2012. HELE FOREDRAGET KAN LESES HER.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt