Atskillelsen radikaliserer Israels ultraortodokse

Lettvinte løsninger har bidratt til atskillelse og radikalisering av Israels ultraortodokse. Nå må en ny formula defineres for sameksistens.

- De sa at jeg ikke var sømmelig nok kledd, forklarer åtteåringen Ne’ama. Mange har fått med seg historien om den litt sjenerte jenten som ble trakassert og spyttet på av sine ultraortodokse naboer for et par uker siden. Anklagen var at hun besluddet nabolaget i den israelske byen Beit Shemesh, vest for Jerusalem.

Rant over. Hendelsen var dråpen som fikk begeret til å renne over her i Israel. Journalistene strømmet til, og tusenvis har demonstrert mot ultraortodoks ekstremisme. Problematikken er blitt bredt debattert i mediene – fra kravet om å slippe å høre kvinnesang ved militære arrangementer til kjønnsdelte busser i Jerusalem.

Og Tanya Rosenbilt skapte overskrifter da hun i desember nektet å la en ultraortodoks mann diktere henne hvor hun skulle sitte i en buss mellom Ashdod sør for Tel Aviv og Jerusalem. Hun fortalte denne uken at hun etterpå har fått flere dødstrusler.

Det grunnleggende spørsmålet er dette: Hvordan kan de ultraortodokse, som utgjør åtte prosent av israelerne, stille slike særkrav? Og ikke minst: Hvor går grensen?

Et kompromiss. For å forstå problemet må vi tilbake til 1948. Da Israel skulle erklære selvstendighet, var det ledet an av sekulære sionister, støttet av religiøse sionister (hvorav mange er ortodokse jøder). Men for de virkelig bokstavtro – de ultraortodokse – var det først ved Messias' ankomst at jødestaten skulle gjenoppstå. Den skulle ikke oppstå ved en politisk handling.

Men de sekulære sionistene behøvde imidlertid de ultraortodokses velsignelse. Landets første statsminister, David Ben Gurion, inngikk derfor et kompromiss med religiøse ledere: Den såkalte Status Quo-avtalen skulle sikre at Israel ble en stat de ultraortodokse allikevel kunne leve med.

De ultraortodokse fikk en da rekke privilegier: Kontroll over lovgivningen som regulerer giftemål og skilsmisser, en atskilt utdanningssektor og fritak fra militærtjenesten for 400 religiøse studenter. Dette var utgangspunktet.

Men siden de ultraortodokse har hatt liten interesse for utenrikspolitikk og sikkerhetsspørsmål, har de gjennom politiske partier som Shas og Agudat Yisrael i ettertid kunnet bytte til seg flere eksklusive (og ekskluderende) fordeler.

I dag avtjener svært få ultraortodokse militær– og siviltjeneste. Brorparten av mennene mottar statsstipender for å studere Toraen (Mosebøkene). Ved utdanningsinstitusjonene gjør de stort sett som de vil. Sektoren nyter dessuten godt av sosiale velferdsordninger tilpasset deres særskilte behov, som barnetrygd spesielt tilrettelagt store barnekull.

Ulike sektorer. Men hvordan kan dette ha blitt til? For å skjønne det må en forstå sammensetningen av det israelske samfunnet. Det består av ulike sektorer.

Ultraortodokse må forøvrig ikke forveksles med de nasjonalreligiøse, som i stedet for å gå i svarte klær og svarte hatter oftest er vanlig kledd, gjerne med fargerikt strikkede kippaer. Også de nasjonalreligiøse er troende. Men i motsetning til ultraortodokse anser de opprettelsen av Israel, og ikke minst erobringen av historisk jødiske områder ved 1967-krigen, nettopp som starten på den messianske tidsalder.

- Israel har egentlig to ansikter, foreslo en kommentator på israelsk TV nylig. Det «offisielle» og det «andre» Israel. De sekulære og nasjonalreligiøse tilhører det synlige Israel. Ultraortodokse og den arabiske sektoren, som begge preges av lav formell yrkesdeltakelse og sosioøkonomisk status, utgjør den «usynlige» delen av samfunnet.

Det finnes selvsagt unntak ved begge sektorer. Blant de ultraortodokse finnes det en lang rekke ulike sekter, med et bredt spenn i forståelsen av forholdet til storsamfunnet. Men hovedtrenden er allikevel denne: Mens resten av Israel feirer uavhengighetsdagen og går i militæret, faller disse gruppene i stor grad utenfor det nasjonale etoset.

Moralpoliti. - Rabbineren vår sier at det er forbudt for kvinner å kle seg på den måten, sa en mann i kappe og svart hatt som ble intervjuet i Beit Shemesh. De har tatt det så langt som å sette opp skilt, der kvinner anmodes om å holde seg til den andre siden av fortauet. «For å beholde dydigheten mellom kjønnene», forklares det.

Men har det alltid vært slik? Tidligere sjefsrabbiner Ovadia Yosef elsket jo å høre på den berømte egyptiske sangerinnen Oum Kalthoum i sine yngre dager, påpekes det i Israel. Og sannheten er: Det er et nytt fenomen. Spesielt puritanske sekter blant de ultraortodokse har ledet an som «moralpoliti». Og i en avsondret verden er miljøet blitt egget stadig lengre ut i randområdene av det moderne samfunnet.

Nytenkning. Det hele startet med trakasseringen av lille Ne'ama. Det offisielle Israel har benyttet anledningen til å ta tydelig avstand fra ekstremismen.

Det er nå vedtatt at kvinnesang skal være obligatorisk ved alle offisielle arrangementer i det israelske forsvaret. Med en allmenn verneplikt er jo det i utgangspunktet fullt av kvinner. Som mange andre har både president Shimon Peres, tidligere statsminister for det israelske arbeiderpartiet, og statsminister Benjamin Netanyahu, fra høyrepartiet Likud, fordømt ekstremismen.

Men hva med Beit Shemesh? Saken som utløste kontroversen bunnet ut i utbygging i byen. Det gjorde at lille Ne'ama nå måtte gjennom et ultraortodokst nabolag på vei til skolen. Netanyahu var derfor raskt ute med et tilsynelatende konstruktivt forslag: En deling av byen, slik at de ultraortodokse får sine egne, adskilte nabolag.

Heldigvis har både ultraortodokse og andre protestert. Og godt er det. For det er nettopp slike lettvinte løsninger som over flere tiår har bidratt til å fremme denne skremmende radikaliseringen. Nå behøves nytenkning.

Ikke trakassering. Det må bli sameksistens uten å skille sektorene enda mer fra hverandre. Det må bli et samarbeid som bidrar til å isolere de mest ekstreme ultraortodokse miljøene, slik at de ikke får makten til å definere hva som er rett og galt.

De ultraortodokse og andre israelere må makte å leve side om side, uten ekstremisme og trakassering.

KRONIKKEN BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 9. JANUAR 2011