Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Toppfolkenes samrøre

Publisert: 13. apr 2009

Klusset mellom Røkke og Arbeiderpartiet er en midlertidig forstyrrelse i det store samrøret mellom toppfolkene.

«Regimets mest karakteristiske trekk er samarbeidet på toppen, mellom elitene. De lærte seg å snakke samme språk, i atskillig utstrekning er det sosialøkonomenes språk som slo gjennom, halvt uforståelig for de utenfor kretsen. Selv LO har lært seg dette språket.»

Nei, dette er ikke en kommentar til Kjell Inge Røkkes forhold til Arbeiderpartiet og LO. Det er et historikeren Edvard Bull d.y. som skriver dette om Arbeiderpartiets regime for femti år siden, i Einar Gerhardsens storhetstid. Det er ikke nytt at det er et tett samarbeid mellom næringslivstopper, Arbeiderpartiet, LO og toppembetsverket i departementene. Det var et system som ble utviklet da Arbeiderpartiet forlot klassekampen og gikk over til å regulere samfunnet etter krigen.

Men noe har skjedd med systemet de siste årene. Forbindelsen nedover til folket er blitt svekket, ved at grunnplanet i partiorganisasjonen er forvitret. Statsbedrifter og offentlige institusjoner er blitt markedsstyrt og ikke lenger underlagt demokratiet. Politikeryrket er blitt profesjonalisert. Politikere, næringslivstopper, ledere i organisasjoner, departementer og offentlige etater kommer i stadig større grad fra det samme skiktet i samfunnet, har den samme utdannelsesbakgrunnen og den samme kulturbakgrunnen. De er ikke lenger bare toppfolk i kraft av sine posisjoner, de er en elite som fjerner seg fra folket. 

«Ledere også i Arbeiderpartiet og SV inngår i elitenettverk som sirkulerer mellom politikk, næringsliv, sterke organisasjoner og lobbyvirksomhet. Og på grunn av fristillingen og markedsinnretningen av offentlige verk, de personlige nettverkene og den norske modellen for statlige overføringer og internasjonal bistand, har vi fått en utbredt elitesirkulasjon der personlig makt institusjonaliseres, med økte muligheter for gjensidige tjenester», skriver Trygve Tamburstuen i Dagsavisen. Som næringslivsleder og forhenværende Arbeiderpartipolitiker vet han hva han snakker om.

Tamburstuen skriver dette som en kommentar til ståheien rundt Kjell Inge Røkkes mulige utnyttelse av sine gode forbindelser med Arbeiderpartiet til å skaffe finansiering til sitt eget Aker på bekostning av Aker Solutions – der staten er en stor medeier. Han har nok fått altfor godt betalt for sine Aker Solutions-aksjer i dagens situasjon, og det blir pinlig for Jens Stoltenberg når han trekkes inn som garantist for det hele. Men det betyr ikke nødvendigvis at Røkke har påført staten et tap – det kommer an på hvordan aksjekursen for Aker Solutions utvikler seg.

Egentlig er Røkke ikke det beste eksemplet på elitenes samrøre her i landet. Røkke er en outsider, en mann av folket som har jobbet seg opp. Han er ikke medlem av det sosialøkonomiske lauget, og har møtt skepsis i den tradisjonelle næringslivsadelen. Han bygget et godt forhold til Kjell Magne Bondevik da han var statsminister, mye basert på felles interesse for Molde Fotballklubb. Han ble kompis med LO-leder Yngve Hågensen, som opplevde Røkke som en folkelig fyr med sans for industriutvikling. Og når du har et godt forhold til LO, er det naturlig å også bygge nettverk til Arbeiderpartiet – som Røkke dessuten er medlem av.

I filmen om Jens Stoltenberg er et av de store øyeblikkene da Stoltenberg kan holde sitt løfte til småjenta i Finnmark om å redde det lokale fiskebruket. Det gjør han ved å ta en prat med Kjell Inge Røkke. Men nå risikerer Stoltenberg å få ord på seg for å være i lomma på Røkke. Det tåler han ikke politisk, og det prøver han nå å distansere seg fra. Det forstår også Røkke. Han prøvde å hjelpe statsministeren med en unnskyldning som bare gjorde alt verre. Men til sjuende og sist har Røkke og Stoltenberg felles interesse av å få lagt denne saken død.

Derfor blir dette en midlertidig forstyrrelse i utviklingen av elitenes samrøre på toppen. Her ligger nøkkelen til Frp-koden Martin Kolberg har snakket så mye om. Men skal Arbeiderpartiet knekke den, må de legge om hele maktstrukturen sin.

Kommentar #1

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Norge hadde trengt Eva Joly

Publisert over 12 år siden

Her på berget har vi lenge hatt den store vrangforestillingen at vi ikke har hatt korrupsjon og samrøre mellom politikere og næringslivet, men nå må vi vel en gang for alle kunne innrømme at slik er det ikke. Når nå alle skriker høyt om Kjell Inge Røkkes transaksjoner og forholdet til regjeringen og de politiske partier, er dette bare toppen av isfjellet. Det norske samfunn åpner alle dører slik at veien ligger åpen for korrupsjon og samrøre, noe som ikke minst forsterkes av det faktum at den norske stat er en stor aktør i det norske næringslivet. Regjeringen blir dermed sittende på begge sider av bordet, akkurat som Kjell Inge Røkke i dette tilfelle. De er både utøvende premissleverandør og samtidig en stor aktør, noe som unektelig fører til at forholdene legges til rette for de store aktørene i markedet. Den største av disse aktørene er imidlertid staten selv, som dermed blander kortene og ikke nødvendigvis forvalter verdiene til folks beste. Dette er intet annet enn korrupsjon, og Norge som nasjon hadde dermed trengt en uredd og ikke minst dyktig «Eva Joly» til å gå de høyst uheldig koplinger mellom politikere og næringslivstoppene etter i sømmene. Korrupsjon eller smøring er intet nytt fenomen i det norske samfunn, og det har i bunn og grunn aldri vært ryddet opp i dette problem. I dag er det slik at verdiene flyttes fra distriktene og inn til byene, først og fremst Oslo, noe som er uheldig da også forvaltingen av verdiene og overstyring av lokalbefolkningen ikke tjener det norske folk som sådan. De nære forbindelser mellom politikere og næringslivstopper må opphøre og alle må høres, ikke bare økonomene i de store selskapene. Lokal verdiforvaltning og forankring er den beste garanti for en utvikling hvor alle blir hørt.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere