Ingen kan være lykkelig alene

– Han er som en storebror for meg.

Vi har akkurat brøyta oss vei gjennom sivet som skiller stranda og veien her på Jeløya. Sjøen bølger blygrå, sola kommer snart opp bak det lave høydedraget med nakne løvtrær bak oss. En liten lagune har danna seg i sand og slam, vannet ligger fryst i matt turkis, noen centimeter snø gir etter under sålene.

Ordene sitter liksom fast et sted inne i den spedbygde tjueåringen, de bruker tid på å rive seg løs. Ofte må syttiåringen trekke litt i dem.

Mahmoud var ikke mer enn fjorten da han forlot sitt fødeland Egypt. Etter å ha flykta til Libya ble han fengsla etter et mislykka forsøk på å forsere Middelhavet. Det året, i fengslet i Libya, var kanskje det tyngste.
Da syttiåringen, Odd Erik, var i slutten av førtiåra, ble han angrepet og forsøkt drept da han lå intetanende og slikka sol på en strand utafor Agadir i Marokko.

Begge har kjempa mot posttraumatisk stress, og kanskje er det i den kampen de har funnet hverandre – på tross av avstand i alder, kultur og språk.
– Han har hjulpet meg med så mye. Med språk. Med å forstå kulturen – de sosiale kodene. Han har vært en lærer, men har blitt en venn, forteller Mahmoud.
Unggutten levde på det Odd Erik Germundsson omtaler som skyggesida av Moss, da den 50 år eldre mannen nådde fram til ham. Germundsson har jobba med flyktninger siden slutten av 1980-tallet, og har fra tidlig 2000-tall vært verge for «godt over 200» unge, mindreårige asylsøkere. På veien har han møtt mange sterke fortellinger, men ingen har kunnet måle seg med Mahmouds.
– Men du er ikke vergen min.
– Nei, du er et unntak, smiler Germundsson.

---

Eksistens – Alderdom

• Dette er den niende artikkelen i en serie om alderdom.
• I dag tar vi for oss vennskap på tvers av generasjoner og kulturer.

---

Noen å dele lykken med

Der vergemål har gjort Germundsson til en farsfigur – «de kaller meg gjerne pappa» – har forholdet til Mahmoud fått en annen karakter: vennskap.

I Den nikomakiske etikk argumenterte Aristoteles for at vennskap er den viktigste menneskelige relasjonen, viktigere enn familiebånd og ekteskap:

«Ingen mann kan være lykkelig alene med seg selv. En mann trenger noen å dele sin lykke med.»

På Aristoteles' tid, på 300-tallet før Kristus, var stoisisme den dominerende retninga innen gresk filosofi. Du skulle strebe mot lykke ved å være dydig, det motsatte oppnådde du gjennom å leve ut dine laster. Det stoiske mannsidealet innebar å være selvberoende – uavhengig av alle andre. Men Aristoteles tenkte annerledes, skal vi tro Paul Leer Salvesen, professor i teologi og etikk ved Universitetet i Agder:

– Han så tvert i mot på mennesket som et sosialt vesen. I Den nikomakiske etikk gir han en lang analyse av vennskapet. Blant annet deler han venner inn i ulike kategorier: Vi har testvennen som bare er der når livet er uten motgang. Parasittvennen som utnytter deg. Og den trofaste vennen som alltid er der. Etter hvert kommer han fram til at vennskapet er den bærende fellesskapsformen.

«Lykkelig er den mann som opplever å bli venn med sin kone.»

Men felles for vennskap er at de bunner i en eller flere felles erfaringer. Vennskap kan oppstå på tvers av og på tross av det aller meste, så lenge vi har gjensidig sympati vi kan møtes i.

Jeg tror at en guddommelig kraft legger ting til rette for mennesker. At vi skulle møtes var meningen

—   Odd Erik Germundsson

Fugleunge

Sola har jobba seg opp over Jeløyas lave høydepunkt. Strålene møter den flate sjøen, og en del av dem finner vei inn i Odd Erik Germundssons stue. Her har han bodd siden 2002. Faren hans kjøpte tomta i 1944 for 4000 kroner. Mahmoud har slått seg ned i sofaen med ryggen mot panoramavinduene ut mot fjorden. Midt i mot sitter Odd Erik framoverbøyd i en lenestol.

– Mannen fra Nasaret sa: Dere har Guds rike inne i dere. Jeg tror at vi i våre hjerter, bak alt kaoset, bak alle traumene, finnes noe vakkert. Det guddommelige bor der i vårt indre.

Første gang de to møttes var på Spydeberg mottak. Germundsson beskriver et sterkt traumatisert barn.

– Du var som en liten, forskremt fugleunge, Mahmoud. Du var så redd, du var fortsatt et barn. Du hakket og stammet, klarte nesten ikke snakke. Men jeg så at vi var ment å bli bedre kjent.

Mahmoud vrir på seg i sofaen. Ler litt ukomfortabelt.

– Hva han har betydd for meg? spør han. – Da jeg hadde flyttet til Moss, så Odd Erik meg på gata. Han grep tak i meg, skrev ned nummeret mitt. Han besøkte meg flere ganger der jeg bodde. Etter hver besøkte jeg ham her.

Etter et par år flytta Mahmoud inn på jenterommet til Germundssons utflytta datter.

– Jeg tror det var en styrelse at vi møttes. Jeg tror på en skapergud, og jeg tror at denne guddommelige kraften legger ting til rette for mennesker. At vi skulle møtes var meningen, sier Germundsson.

---

Vennskap

• Kan ifølge forskning vokse ut av en felles interesse, sammenfallende sympatier, eller felles aktiviteter.
• Hvis to mennesker deler en eller flere fellesnevnere kan de på tross av asymmetri i forholdet (makt, klasse, alder, religion) utvikle sterke vennskapsbånd.
• Aristoteles delte venner inn i ulike kategorier: Den trofaste vennen, testvennen, parasittvennen.

---

Generasjonsvennskap

I sin barndoms sommerferier reiste gjerne Helge Svare til bestemor. Der møtte han søskenbarn og tanter og onkler. De fleste forble søskenbarn og tanter og onkler, men én ble hans beste venn.

– Vennskap kan oppstå på tvers av ulike linjer – kultur, alder og klasse. Det er nok vanligst å ha venner som likner på seg selv, men det man enes om – likheten – er viktigere enn skillelinjene. Vennskapet bunner i en felles aktivitet eller en felles interesse, sier Svare.

Han er forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) på Høgskolen i Oslo og Akershus og har skrevet en bok om vennskap. I hans tilfelle var den felles interessen litteratur og filosofi.

– Jeg hadde en favorittante som var barnløs. Der forholdet til andre onkler og tanker forble distansert, vokste det fram et vennskap mellom oss. Vi tilbrakte stadig mer tid sammen, og kunne bli sittende å snakke til langt på natt. Utad kan det kanskje virke pussig, men hun var faktisk en bestevenn for meg, og jeg for henne.

Nærkamp

Helt siden hendelsen på stranda tidlig på 1990-tallet, har Odd Erik Germundsson strevd med å komme seg på beina igjen. Han opplever rett som det er å være tilbake i den marokkanske sanda.

– Jeg trodde jeg skulle dø, men utrolig nok greide jeg å skremme bort han som forsøkte å ta livet mitt. Og da jeg ventet på sykebil og politi, trodde jeg at jeg skulle miste bevisstheten. Det la seg et skimrende lys over landskapet jeg satt i, men det var ikke besvimelsens lys. En stemme sa til meg: Du har fått livet i gave.

Siden har Germundsson valgt en annen vei. Med utgangspunkt i sin egen opplevelse, mener han å være utrusta til å hjelpe andre som har opplevd traumatiserende hendelser.

– Jeg kan gå i nærkamp med de fleste problemer. I tillegg begynner jeg å bli gammel – jeg har gjort så mye feil, tråkka over så mange streker. Det er liksom først nå jeg har nok innabords til virkelig å kunne gi kjærlighet og respekt.

Ungdomskilde

Germundsson håper på flere gode år. Ekskona bor sammen med deres felles datter i nærheten. Sønnen håper å bli fotballproff. Selv opplever han at vergemålene, men også selskapet fra Mahmoud og den mannlige kjæresten hans, gir en ekstra dimensjon til tilværelsen.
– Jeg både røyker og drikker alkohol, så jeg blir vel ikke så gammel. Men helsa holder foreløpig. Jeg har inntrykk av at det er mange som vil beholde meg her på jorda. Det er fint å ha betydning for så mange. Det forplikter.
Ikke bare det, Germundsson omgir seg med unge mennesker. Og med vonde skjebner som er i ferd med å komme på rett vei – blir til gode skjebner.
– Jeg føler meg ung når jeg omgir meg unge mennesker. Det er et privilegium, liksom min ungdomskilde. Og så er det enormt meningsfylt å se hvordan en som har gjennomgått så mye vondt som Mahmoud gradvis får grep om livet, sier han.
– Hvordan vil du beskrive vennskapet du har utvikla med Odd Erik, Mahmoud?
– Vi er ærlige med hverandre. Vi hjelper hverandre. Vi snakker om hva vi har opplevd Om problemene våre... Hva er det man kaller det?
Mahmoud stopper opp et øyeblikk.
– Vi følger hverandre? Og da er vi nesten brødre. Da jeg møtte Odd Erik første gang, kunne vi ikke snakke sammen ordentlig. Underveis har jeg lært mer norsk, og vi har begynt å snakke om alt. Han har gått fra å være en lærer til å bli en venn. Jeg har fortalt om mitt liv – om hva jeg føler, om hva jeg har opplevd. Og han har forstått mitt hjerte.

Han har gått fra å være en lærer til å bli en venn

—   Mahmoud